Fragmentert feminisme
Redselen for å kjede sitt publikum lyser så sterkt, at det blir vanskelig å få øye på det mørke alvoret i Faust.
De spektakulære grepene oppleves mer som påfunn enn velbegrunnede valg, skriver vår anmelder.
Øyvind Eide
En gruppe ungdommer møter publikum nærmest før teppet har rukket å gå opp. Som et kraftfullt, sinna kor roper de ut budskapet denne forestillingen så gjerne vil understreke: Vissheten om at vi lever i et patriarkalsk samfunn, der kvinnenes historier og synsvinkler opp gjennom historien har havnet i skyggen av det maskuline. Regissør Thorleifur Örn Arnarsson vil eksponere den destruktive maskuliniteten, holde frem for oss mannen som sitter der med all makt.
At det nettopp er Erna Solberg som har fått plass på setet foran meg denne premierekvelden, setter det hele i et aldri så lite komisk relieff. Om hun ikke direkte tar luven fra de feministiske kampropene, er det ikke til å unngå at litt av piffen i poengene forsvinner når man bivåner det hele bak Ernas rygg.
LES MER: Riksteatrets versjon av Fuglane er så enkel at selv et barn kan forstå den, skriver Liv Riiser.
Bestill abonnement her
KJØP
