En Mattis å bli glad i

En gang for lenge siden hørte jeg et radiointervju med Tarjei Vesaas. En ivrig skarrende journalist spurte og grov om tolkninger og symboler i novellen de snakket om, der et ungt par går tur i måneskinn. Journalisten gjettet og foreslo; var månen et symbol for ditt? Og det unge paret et eksempel på datt?

Vesaas var stille lenge. Så svarte han: Eg tenkte no mest at det handlar om ein gut og ei jente som går tur i måneskin.

LES OGSÅ: Liv Riiser og Kjersti Juul oppsummerer teateråret 2018.

Enkelt scenerom

Lasse Kolsrud har valgt Vesaas' tilnærming når han nå har dramatisert og regissert Fuglane. Han har laget et enkelt og tilforlatelig portrett av søskenparet Mattis og Hege. Hun (Ingvild Holthe Bygdnes) med strikketøy for å tjene til livets opphold, han (Tom Styve) med sin helt særegne måte å være i verden på. Scenerommet er enkelt. Et tregulv med en benk, utstyrt med lemmer og luker som kan bli seng, utedo og båt. På bakveggen et fotografi av en skogrand, og i forkant en innramming av halm og strå.

Hverdagen rår, men likevel ikke helt. For Mattis er en mann som aldri er blitt voksen. Han er udugelig til det meste og kaller seg Tusten. Men han har også bevart barnets evne til å se tegn og under i alle ting, Han skjønner betydningen av å sitte på en tue og glo, han vet at flate steiner er gode å sitte på. Når rugda flyr over hustaket, er han både opprømt og skremt. Er det en gave? Eller et ondt varsel?

Dur og moll

Tom Styve framstiller Mattis som et stort barn med sammenkrøpen kropp og levende ansiktsuttrykk. Han lykkes i å skape en skikkelse som vi blir glad i, også når han går søsteren på nervene. Vi skjønner hvorfor han må vekke henne for å fortelle om rugdemirakelet, og vi føler med ham når turnipsåkeren blir for stor.

Men vi deler også Heges oppgitte sukk over hans stadige forstyrrelser. Ingvild Holthe Bygdnes spiller henne slik at vi skjønner hvor høyt hun elsker broren, men også hvor sliten hun kan bli av historier som en må være Mattis for å forstå. Forholdet mellom de to er et møte mellom to ulike typer logikk, og tyngdepunktet veksler umerkelig i et spill som tar vare på det såre og det slitsomme, men også det muntre. Selv har jeg alltid tenkt at Fuglane går i moll, her svinger det i dur. Gjennom hele første del drysser det av gode replikker og småkomiske episoder. Mattis' møte med de fnisende sommerjentene balanserer nydelig mellom det lykkelige og det hjerteskjærende, slik Mattis selv kastes mellom triumf og nederlag. Bare i drømmene er han storvokst og attraktiv, slik vi ser ham i den erotiske drømmen etter rugdenes besøk.

LES OGSÅ: – Det vanskelig med å spille Mattis er å sitte stille og glo, sier skuespiller Tom Styve.

Et varsel

Etter pausen kommer skogskaren Jørgen (Tore B. Granås) inn i bildet. Han dundrer en øks i hoggestabben, der den blir stående å dirre som et varsel om splittelse og død. Fortsatt balanserer vår sympati mellom de to søsknene, og vi unner Hege sin nye lykke. Men nå øker også uforstanden som til slutt driver Mattis i døden. Dødssymbolikken som har ligget som en nesten usynlig tråd i første del, blir et drepende flettverk av tegn i Mattis’ hode.

Samtidig – og paradoksalt nok – mister forestillingen noe av sin nerve. Virkemidler og spillestil blir gående på repetisjon, og når sluttscenen kommer og Mattis setter seg til rors med to enorme årer, er intensiteten borte før tragedien er et faktum. Kanskje er det langsomme tempoet et poeng; det tar den tida det tar om en skal følge alle verdens Mattiser, både rundt seg og i seg. Men jeg tror forestillingen hadde tjent på kortere spilletid uten pause.

LES OGSÅ: NRK Radioteatrets Macbeth er litt gammeldags, men verdt tida, mener Liv Riiser.

Malerisk kvalitet

Det forhindrer ikke at Fuglane fremstår som en poetisk framstilling av Mattis og hans univers. Det skyldes ikke minst Milja Salovaaras scenografi og kostymer, som i samspill med Martin Myrvolds lysdesign til tider skaper scenebilder med maleriske kvaliteter. Dansen i nepeåkeren i Belinda Brazas koreografi skal sent glemmes og Kjetil Schjander Luhrs lyddesign skaper pusterom i ordets egentlige forstand, han har brukt skuespillernes pust til å skape vind og vær, rugder og torden. Det blåser liv i forestillingen og bærer den fram til Mattis trekker sitt siste åndedrag.