Forløsende poesitime
Hun kan ta sneglens synsvinkel, eller se på døden gjennom perspektivet til en katt. Wisława Szymborska minner oss om de små tingene vi burde ha lagt merke til, i en poesitime alle kan unne seg.
I stedet for å tre inn i rollen som poet Wisława Szymborska, tar skuespiller Henriette Marø oss med på en reise inn i hennes univers.
Øyvind Eide
«Når jeg skal beskrive skyene, er jeg allerede sent ute.» Så enkelt og så tankevekkende, kan en verselinje lyde. Når Nationaltheatret tar for seg diktene til polske Wisława Szymborska, er det med en «nedpå» forestilling som kler den forsiktige poeten. Hun som helst bare ville skrive i fred, men endte med å vinne Nobelprisen i litteratur.
Skuespillerne Ellen Horn, Gisken Armand og Henriette Marø formidler ikke poesien fra noe deklamerende podium, men Szymborskas lille leilighet. Regissør og scenograf Jos Groenier har kledd scenen enkelt; et bord, en sofa, en seng, en kommode. Fra hverdagslivets kulisser strømmer diktene mot oss, som med sitt enkle vokabular kan minne om hverdagsspråket – bare hakket mer forfinet. For midt i det hverdagslige og fullt forståelige, lurer Szymborska inn poetiske øyeblikksbilder og små, filosofiske rebuser.
LES MER: Sporvogn til begjær hadde tjent på å våge en tydeligere tolkning av Tennessee Willams klassiker.
Bestill abonnement her
KJØP
