Overflatisk dybdeborring
Sporvogn til begjær bæres av levende skuespill, men hadde tjent på å våge en tydeligere tolkning av Tennessee Willams klassiker.
Linn Skåber spiller en Blanche som er overflatisk, morsom og ute av stand til å uttrykke noe som helst genuint. Det underholder stort, men går på bekostning av noen dybder Blanche tross alt har, mener anmelderen.
Gisle Bjørneby
Hun er fortsatt hvitkledd og har ennå ikke gitt opp å holde på et skinn av verdighet, uansett hvor patetisk og gjennomskuelig det måtte være for omgivelsene: Blanche, i Linn Skåbers skikkelse har maskara gnidd utover fjeset når hun – etter to og en halv times kamp for å opprettholde livsløgnen – hentes av en lege og en sykepleier i siste scene. Hun har skreket og kjempet imot, men til slutt smiler hun allikevel og ser opp på den mannlige legen: «Hvem du enn er, jeg har alltid vært nødt til å stole på fremmede menneskers godhet», sier hun, og lar seg bære vekk.
Konfrontasjon
Tennessee Williams Sporvogn til begjær fra 1947, utspiller seg i hjemmet til Stella og Stanley Kowalski i New Orleans. På Oslo Nye Teaters hovedscene står et høyt stillas, som for å understreke at vi befinner oss i et arbeiderklassestrøk. Spriten står på kjøleskapet. En dobbeltseng er dominerende i rommet. Hit søker Blanche, Stellas søster, tilflukt når alt har raknet utenom de eksklusive klærne hennes. Navnet hennes betyr «hvit», hun tar uttallige bad for å roe nervene sine, hevder at hun sjeldent rører alkohol, men er i virkeligheten ganske hard på flaska.
Bestill abonnement her
KJØP
