Ari bråbremset for Monsen

Jeg kjørte i sentrum av Oslo en gang i 2005 og plutselig kommer en tettvokst kvinneskikkelse ut i veien mellom to biler, forteller Ari Behn i et stort intervju med gratismagasinet Massiv.

Det er bare så vidt jeg ser henne og hadde jeg vært en dårligere sjåfør hadde hun vært steindød. Jeg hogg inn bremsen. Men først da oppdaget jeg hvem hun var. Nina Karin Monsen, hun hadde på dette tidspunktet slengt med leppa om meg og familien min i lange tider, sier Behn.

VÅRT LAND MENER: Ari Behn svekker omdømmet

Sjukt mye alene. Da tenkte jeg, hadde jeg visst det var henne skulle jeg jaggu ha bremset to sekunder senere. Den sjansen får jeg ikke igjen.

I intervjuet tegner Behn et bilde av seg selv som ensom, deprimert og drikkfeldig.

Mest av alt er jeg sjukt mye alene. Altfor mye, faktisk. Jeg kommer til å dø uten selskap av noen, men uten å være ensom og bitter. Det er som om jeg aldri virkelig klarer å forbinde meg med noen.

Jesus. Han hevder at han forakter glamourlivet.

Jeg kommer alltid foran i køen, får tilsendt alle slags meningsløse invitasjoner og tilbud, blir påspandert drinker fra ukjente i alle aldre og kjønn. Jeg er en ape som folk tror de kjenner. Men apen kjenner ingen.

Behn sier han «en sikker opplevelse av at jeg har levd før og at det er et liv etter døden.» Hos Jesus sympatiserer han med «kjærlighetsbudskapet» og «dette med nåden og tilgivelsen».

Men jeg definerer meg ikke innenfor noen spesifikk religion, understreker han.

Deprimert. På spørsmål om hvordan livet er, svarer han:

Jeg har tre fortryllende døtre, det hjelper i stor grad på humøret. Men generelt er jeg kronisk deprimert og det blir stadig verre, ser det ut til.

Er du lykkelig?

Nei. Kona og jentene mine er de fineste i verden, men som ektemann er jeg vanskelig å ha med å gjøre. Dessverre. Jeg er forferdelig dårlig på praktiske ting og det irriterer vettet av alle. Også meg selv.

Las Vegas. Prinsessegemalen avslører også at han ikke anser Lommedalen som sitt endelige stoppested i denne verden.

En dag kommer jeg til å bosette meg i Las Vegas. Jeg har hørt gamlehjemmene der borte er sjukt bra, med gambling natta lang og free drinks til frokost. Sannheten er at jeg ikke hører hjemme sted. Jeg kunne ønske det var koketteri, men det er sant.

Behn forteller at han jobber best om morgenen, og at han gjerne begynner å drikke i halvtotiden på ettermiddagen.

Det hender stadig oftere, dessverre. Det er en stygg uvane jeg har lagt meg til.

Ikke redd. Forfatteren sier han nesten ikke finnes redd.

Det eneste jeg frykter er at jeg ikke skal klare å fullføre prosjektet jeg har begynt på sammen med kona, nemlig å oppdra tre vidunderlige døtre til å bli selvstendige, kloke individer med kritisk empati og en virkelighetsforståelse som tar dem langt forbi Akersgata, for å si det forsiktig.

Det har ikke lykkes Vårt Land å komme i kontakt med Ari Behn i dag.