Språkets sannhet

Noen ganger hjelper språket oss til 
å erkjenne mer av virkeligheten, 
andre ganger uttrykker språket usannheter som forvirrer oss. 
Hvordan kan vi bedre forstå 
språkets rolle og sannhet?

Reportasje

Vårt Land har skrevet om patriarkalske og religiøse tradisjoner som motarbeider likestillingen mellom kjønnene. Samtidig har Stortinget vedtatt loven om endring av juridisk kjønn.

For en tid tilbake ble det stor ståhei verden over da en svart kvinne ble avslørt som hvit. Hun hadde utgitt seg for å være den hun følte at hun var, og det var svart. Et sentralt argument som ble fremmet av kritikerne var at denne kvinnen påberopte seg en arv og identitet som ­andre hadde stått i og kjempet for, men som hun urettmessig hadde til­røvet seg. For andre igjen ble hun ikke mer enn en underholdende ­kuri­o­sitet.

Det er selvsagt ikke sakssvarende å fullt ut sidestille dette med juridisk endring av kjønn. Det finnes likevel noe meget ­interessant i det disse situasjonene har til felles – nemlig språkets betydning.

LES OGSÅ: Er det mulig å ha dialog om sannheten?

Når språket hjelper

Dette­ bringer meg tilbake til Vårt Lands artikler om patriarkalske strukturer og tradisjoner. Jeg må ­ærlig innrømme at det ikke hadd­e forekommet meg at tradisjonen med at bruden blir ført frem til alters av faren hadde kvinneundertrykkende undertoner før jeg leste kommentaren til Berit Aalborg, som forklarte hvorfor og hvordan denne handlingen uttrykker kvinnens ­underordnede plass i familiestrukturen.

På samme måte nikket jeg gjenkjennende da jeg leste 
Berit Ås for en del år tilbake om herske­teknikker. Hun gav språk til erfaringer de aller fleste kvinner­ kjenner igjen. Dette er bare noen eksempler på hvordan språket hjelper oss til å erkjenne reelle erfaringer og deler av virkeligheten.

Det betyr ikke at alt som språkliggjøres er virkelig eller sant. Noen ganger blir språket verktøy for usannhet, og hvis vi hamrer lenge nok med dette verktøyet kan vi ende opp med å tro at gullkalven er Gud selv (jevnfør 2 mos 32). Eller, som en av landets største aviser kunne avsløre forrige uke; sier du mange­ nok ganger at du er stresset og sliten, så blir du det.

Vilkårlig?

Så langt kan vel de fleste være enige. Den virkelig vanskelige utfordringen kommer når vi i neste omgang skal vurder­e om språket virker frigjørende eller forledende, og her finnes mange eksempler hvor folk vil være uenige.

Er det frigjørende for mennesker at en som fødes som kvinne (såkalt fødselskjønn i det nye lovvedtaket) kan kalles mann (juridisk kjønn)? Er det fri­gjørende for mennesker at vi får muslimske ledere som kalles imamaer (kvinnelige imamer)? Jeg vil si ja til det siste spørsmålet og nei til det første.

Du vil kanskje svare anner­ledes. Er det da helt vilkårlig når språket uttrykker noe sant eller usant? For å kunne ymte et svar på dette store spørsmålet må vi ta en nærmere kikk på hva språk er og hvordan vi bruker det.

LES OGSÅ: Skandinavias første kvinnelige imam vil gi islam et kvinnelig ansikt

Teoretisk eller mytisk

Den kanadiske filosofen Charles­ Taylor skiller i sin siste bok The Language Animal mellom språket som refererende og som ­konstituerende. En annen måte å uttrykke noe av det samme skillet­ på, er å snakke om språket som teoretisk eller mytisk.

Det refererende og teore­tiske språket er informativt og konstruerer vår virkelighetsforståelse gjennom å referere til realiteten­ «der ute». Disse referansene,­ altså vårt språk 
om hvordan ting er, samstemmer i varierende grad med realiteten.

Det konstituerende og mytiske språket derimot, refererer ikke til en virkelighet «der ute», men skaper selve grunnlaget for vår eksistens og selvforståelse. Det er med dette språket vi for­teller våre barn hva som er meningen med livet, hva som er rett og galt, hvordan de skal leve i denne verden.

Mens det refererende språket ofte kommer til uttrykk i informative påstander, utrykkes det konstituerende språket gjerne i form av fortellinger.

LES OGSÅ: Snart kan Luca bli mann også juridisk

Behov for debatt

Dette ­skillet hjelper oss til å se at parameterne for hva som er sannhet innenfor det refererende språket ikke nødvendigvis er like nyttige når vi snakker et konstituerende­ språk. Hvis du informerer et barn om at vi brenner oss hvis vi tar på ovnen, kan barnet enkelt teste ut hvorvidt denne påstanden og referansen til virkeligheten holder vann.

Hvis du informerer det samme barnet om at vi kan velge vårt kjønn uavhengig av biologi, har du kommet med en konstituerende påstand som forteller noe grunnleggende om hva et menneske er, hva kjønn er, om følelser versus biologi, og så videre.

Påstanden om at vi brenner oss når vi tar på en ovn forteller også en fortelling, men den siste fortellingen er av en annen art enn den første; den er mytisk.

Det mytiske språket

Et av Taylors mange viktige poeng er at sannhetsspørsmålet slett ikke blir irrelevant innenfor det ­mytiske språket.

Det er for eksempel ikke sannhet at mennesker blir født med forskjellig verdi, selv om det ­finnes myter som forteller oss det. Eller at kvinner ikke kan være like gode ledere som menn, selv om det finnes mange myter som forteller oss det.

Vi trenger derfor å være 
aktsomme i møte med påstander som fremstår som uangripelige referanser til en gitt virkelighet, men som egentlig er mytiske 
påstander som forutsetter ­bestemte fortellinger om virkeligheten som med fordel kan 
diskuteres.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje