Joshua French snakker ut om sin tro

– Man skal frykte og respektere Herren, sier den dødsdømte nordmannen.

Min tro

Først publisert i papirutgaven 24. desember 2011.

Det sies at alle som sitter lenge i fengsel til slutt finner Gud. For Joshua French, som i dag feirer sin tredje julaften i et fengsel i Kongo, stemmer ikke det.

– Jeg har ikke funnet Gud. Gud fant meg igjen i fengselet, sier French.

Bønn

Vi snakker sammen via en mobil som de har smuglet inn på cella i Kisangani. Det er bare noen minutter siden han og Tjostolv Moland ble låst inn for kvelden. Her har de liggeunderlagene, et plastbord, noen stoler – og biblene sine.

Mens vi snakker, er Moland stille i bakgrunnen. De to nordmennene har all verdens tid til å prate, og de snakker ofte om tro. Men de ber aldri sammen.

– Vi er veldig private kristne. Jeg ber hver dag, men det er min egen business. Mine bønner er mellom Herren og meg, sier French.

Samtalen foregår noen uker før nordmennene overføres til et nytt fengsel i Kinshasa. De siste ukene har det vært vanskelig for familien å komme i kontakt med dem. Mobilen er inndratt, og de får ikke ringe hjem. Journalister slipper ikke inn i fengselet. Få vet helt sikkert hvordan de har det denne julaften.

– Vi har ro og god moral, og tenker egentlig mer på hvordan det er for våre kjære. Her er jula som de fleste andre dager. Den går forbi akkurat som en ny påske, en ny sommerferie og en ny sankthansaften. Men det er klart vi skulle likt å være sammen med familien nå.

LES OGSÅ: Moren frykter for livet til Joshua French

Dødsdommer

Historien er nærmest allemannseie i Norge. 5. mai 2009 ble sjåfør Abedi Kasongo funnet skutt og drept 109 kilometer fra Kisangani. Etter en vill jakt i Kongos jungel blir Joshua French arrestert mens kulene suser rundt ham. Fire dager senere overgir Moland seg for politisjefen i landsbyen Mambasa.

8. september mottar de dommen i militærtribunalet. French blir funnet skyldig i medvirkning til drap, spionasje, væpnet ran og forsøk på å danne et kriminelt forbund og får fire dødsdommer. I tillegg blir han dømt til 20 års fengsel for ulovlig våpenbesittelse.

Med flere dødsdommer hengende over seg har French tatt hver dag som de kommer.

– Det har vært et hardt opphold, men jeg har opplevd hvor utrolig gavmildt Herren har velsignet meg og Tjostolv gjennom alt. Selv om vi føler vi har blitt angrepet fra mange hold, også i Norge, så har han sett i nåde til oss, passet på våre kjære hjemme, og passet på oss her.

French snakker rolig og tydelig, som om han forklarer seg i en rettssak. Han beskriver troen sin som mer konservativ enn det som er vanlig i Norge i dag.

– Jeg har en ganske klar idé om at man skal frykte Herren og respektere Herren. Jeg er ganske gammeltestamentlig, selv om jeg er en moderne kristen.

29-åringen sier sjelden Gud, han sier Herren. Språket er til tider arkaisk, han snakker om hva han «ikke føler behag i» eller hvordan det er å være «for Herrens åsyn».

LES OGSÅ: Sammen med datteren Hannah har Kari Hilde Hodne French feiret jul i et fengsel i Kongo. Med en dødsdømt sønn

Ordspråkene

Som barn fikk han høre bibelhistoriene hjemme og bletatt med på kor og -foreninger på bedehuset. Troen modnet i begynnelsen av20-årene. Han begynte å interessere seg for teologi og leste mye. Han lærte om apostlene som samlet seg for å styrke troen, men selv kjente han på en lengsel etter å være for seg selv. French har aldri vært aktiv i et kristent miljø.

– Jeg føler ikke behag ved å være med mange andre mennesker foran Guds åsyn. Min tro er veldig privat, det er stundene der jeg er alene med min herre.

Mens de hadde tilgang på mobil-telefonen, kom det av og tilbibelvers fra moren på tekst-melding. Lenge pleide han å søke til Ordspråkenenår han skulle lese i Bibelen. Nå som han er i fengsel har han begynt å lese mer i Det nye testamentet.

– Har det noe med Jesus å gjøre?

– Jeg synes det er ganske kjedelig å hele tiden snakke om Jesus og hvor fantastisk det er at han døde på korset for våre synder. Det er jo et vedtatt faktum og et budskap som er lett å forstå. Da er det mer interessant å studere den viderehistorien etter Jesu himmelfart.

– Det høres ut som du har vært på en del bedehusmøter?

– Hehe, jeg vil ikke si at jeg har vært på en del. Jeg har vært på noen, men det går jo mye i det samme. Hvis man bare repeterer, blir det ikke spennende lenger og troen blir lunken. Hvis man derimot utforsker kristendommen, er det utrolig spennende. Da tror jeg folk vil sitte klistret til stolene.

– Når jeg hører hvordan du snakker om dette og vet at du harreist mye, tenker jeg at du hadde passet som misjonær?

– Da tror jeg ikke jeg hadde fulgt den planen som Herren har for meg. Da hadde jeg fulgt det andre vil at jeg skal gjøre.

Høvding

Joshua French. Bare navnet avslører den internasjonale bagasjen han har med seg. Kari Hilde Hodne French, hans mor,var en av de første bistandsarbeiderne i Afghanistan. Bestefaren Olav Hodne var en av norsk misjons store skikkelser, og ble flere ganger nominert til Nobels fredspris av Mor Teresa.

– Jeg så veldig opp til bestefar. Han bleomtalt som misjons-høvding, men for meg var han mer en venn. Vi fikk dessverreikke så mye tid sammen de siste årene.

– Han døde bare noen månederetter dere ble arrestert og dømt. Hvordan var det å sitte i Kongo og oppleve det?

– Jeg var rasende. Det var forferdelig å ha i bakhodet at mye av stresset rundt saken kanskje var med å forårsake en tidligere død for ham. På en annen side: Alt har sin tid, og han var en gammel mann. Jeg skulle gjerne sett at han hadde fått tjue år til.

Guds plan

French fulgte aldri i bistandssporene til slektningene, men han omfavnet det eventyrlige livet. Han tilbrakte sine første leve-år i Nord-Pakistan og hadde sett store deler av Asia før han begynte på videregående. I 2007 vervet hans seg til Telemarkbataljonen, Norges eneste profesjonelle hæravdeling. Der møtte hanTjostolv Moland, og de utviklet raskt et nært vennskap til tross for at de var i hver sin avdeling. Senere jobbet de sammen som vektere på danskebåten før de begynte å samarbeide om et prosjekt i Afrika.

Det er mange oppfatninger og teorier om hva som skjedde i månedene før nyheten sprakk om at to nordmenn var blitt arrestert i Kongo. Elementer som et hemmelig sikkerhetsselskap,ulovlige våpen, en brutal treningscamp og en mistenkelig rekognoseringstur til Kongo har festet seg i den norske offentligheten. Den fulle og hele sannhetenkjenner bare French selv. Men etter to og et halvt år i fengsel i Kongo har han kommet fram til en erkjennelse. Han er ikke lenger sikker på om han har fulgt planen Gud har lagt for ham.

– Det er jo sånn at Herren av og til blir nødt til å få din oppmerksomhet for å få deg tilbake hvis du har gått av stien. Jeg er en ganske tøff mann, så han måtte gjøre noe drastisk. Sånne som meg trenger å lære det på den harde måten. Og man får det vel ikke så mye-hardere enn dette her.

– Mener du at det som har skjedd i Kongo er Gudsmåte å lede deg på riktig vei i livet?

– Ja, det tror jeg oppriktig.Derfor takker jeg for hver dag som jeg er her. Det er en gave at han har fått min oppmerksomhet, og den eneste måten å få det på var å la meg gå på en skikkelig smell. Han har snudd sitt ansikt tilbake og lytter til meg igjen.

– Hvilke planer tror du Gud har for livet ditt nå?

– Jeg har veldig mange muligheter foran meg. Det er selvfølgelig en god del dører som har lukket seg på grunn av denne saken, dessverre, men mange andre dører har åpnet seg for hva Joshua French kan gjøre videre i livet sitt. Det tror jeg er lettere å se når man kommer ut, enn å lage luftslott mens man sitter i fengsel.

– Har du ikke én gang i løpet av oppholdet vært virkelig sint og irritert på Gud for det som har skjedd?

– Nei, ikke én gang. Det tør jeg ikke.

– Hvorfor ikke?

– Nei, jeg mener det jeg sier. Livet i seg selv er bare en gave. At hjertet mitt slår hvert sekund er en gave. Atalle mine venner og kjæresten min har det bra er en gave. At han har løst økonomiske kriser er en gave. Man kan ikke bli sint på Herren, det er bare veldig barnslig, frekt og urettferdig.

Mord og drap

Av og til skjærer noen fengselslyder gjennom, men det er vanskelig å tyde hva som foregår. Tidligere har French og Moland sagt at de må bruke knyttnevene for å «disiplinere» de andre fangene og få respekt.

– Hvordan harmonerer dette med kristentroen din?

– Jeg har ikke noe problem med å være fysisk hvis det trengs, for det er en del av kongolesisk kultur. Men jeg oppsøker eller utøver ikke vold hvis det ikke er nødvendig. Det er dessverre sånn at noen mennesker forstår bare én ting. Altså, det er ikke slåssing og disiplinering hver dag, men det skjer i manneverdenen. Det å utøve vold er ikke nødvendigvis synd i religiøs sammenheng. Men det er stor forskjell på drap og mord. Mord er synd, drap er ikke synd. Å myrde er å bryte det femte bud, men å drepe noen er på ingen måte det. For eksempel soldater som dreper i strid, eller at du dreper en som bryter seg inn i hjemmet ditt og prøver å ta livet av deg.

– Men dere er dømt for å bryte det femte bud?

– Ja, de sier jo det, kongoleserne. Men det blir et for stort tema å snakke om det juridiske og farsen med rettsaken.

– I hvilke tilfeller er vold greit?

– Hvis noen hopper på deg bakfra, som en ravende sinnssyk mann gjorde her i fengselet, er det greit å riste ham av seg og gi ham en midt på planeten så han detter på rumpa si. Det er selvforsvar.

– Jesus snakket mye om å vende det andre kinnet til.

– Jo da, men det går på mot-parten også. Jeg tror folk ville vært overrasket over hvor tålmodige mennesker jeg og Tjostolv er. Vi vender ofte det andre kinnet til. Men hvis vi får en smekk på kinnet og byr fram det andre kinnet og får en smekk der også, så vender vi ikke det første tilbake for en tredje runde. Da må man huske på at den andre har to kinn også.

– Dere hevder å være uskyldige. Fra deres ståsted må dere davurdere om dere skal tilgi kongoleserne som har holdt dere fengslet. Er det en vanskelig tanke?

– Det var det før. Men ettersom tiden har gått, har det blitt viktigere å få friheten tilbake enn å tenke på hevn og gjengjeldelse.

French er ferdig med Afrika. Men han er definitivt ikke ferdig med Norge. I fengselscellen i Kisangani har Moland og han begynt å skrive på en bok som de vil gi ut når de kommer tilbake til Norge. Der vil de navngi flere personer som de mener har uttalt seg feilaktig om dem.

– Det er utilgivelig hvordan vi er blitt behandlet hjemme!

Utbruddet eroverraskende sterkt. French stopper opp, før han fortsetter i sin stoisketone.

– Nei, forresten, det er tilgivelig hvordan vi er blitt behandlet av norske tabloider og det jeg vil kalle mediehorer. Vi kommer ikke til å banke på døra og gi dem en knyttneve. Men vi vil gjerne ha muligheten til å svare for oss. Når man uttaler seg mot to stykker som ikke kan forsvare seg, må man ikke overraskes over at det kommer noe tilbake etter noen år.

Rasende

Aggressive spark, veivende armer og rulling med øynene. Det er vanskelig å-glemme bildene av en syk Tjostolv Moland under ankesaken i oktober 2009. Samtidig er det oppsiktsvekkende hvor rolig Joshua French ser på vennen sin. Han sitter pal ved hans side, ingen oppgitte sukk eller irriterte bevegelser.

– For meg personlig gikk det veldig greit. Det som ikke var greit var hvordan tabloidene og kongoleserne hang ut Tjostolv. Det gjorde meg rasende.

– Hvordan kom dette raseriet til uttrykk?

– Veldig mange lange samtaler mellom meg og Tjostolv i ettertiden. Den beste bearbeiding man kan gjøre er å snakke med gode venner. Vi har snakket om det, men gjør det aldri nå det lenger.

Det har også vært mange, lange samtaler med kjæresten hjemme i Norge. De møttes på danske-båten. Han jobbet som vekter, hun i baren. Telefonen er den eneste måten de har kommunisert på de siste årene.

– Men jeg snakker aldri om tro eller kristendom med henne hvis hun ikke vil. Hvis man vil ødelegge et forhold, er det bare å dytte sine moralske ideer på den andre, sier French.

Fosterstilling

Hver morgen har Frenchen bønnestund på cellen, for seg selv. Da er han alene med Gud, men føler ikkeat det er noen flere i rommet enn han og Moland.

- Jeg kjenner i grunn aldri Herrens nærvær. Men jeg ser at han har velsignet meg mye.

French mener at altfor mange jager etter å kjenne eller føle nærvær av noe guddommelig. Selv ser han på en slik søken etter tegn som en mangel på tro.

– Den virkelige troen er å bare vite at Herren er der selv om duikke ser ham. Jeg er veldig fornøyd med at jeg aldri ber om tegn.

– Det står noe i Bibelen om at enhver er gitt det mål med tro som man behøver. Det høres ut som om du har fått en stor bøtte.

– Ja, og igjen: Det er en gave. Å være sterk i troen, sportslig, kjempesmart eller få et godt utseende, noe jeg ikke fikk, dessverre, er ikke noe man skal være for selvtilfreds med. Det er gitt av Vårherre, og han kan fritt ta det tilbake. Vimå takke for alt. Alt er en gave, absolutt alt.

Ordene kommer raskt, som en predikant på en talerstol. Og talestrømmen er ikke over.

– Jeg vet jeg prater mye, men jeg har én ting til på hjertet.

French understreker at nå snakker han på vegne av seg selv og Moland. De vil gjerne ta et oppgjør med offermentaliteten som de mener sprer seg som ugress i Norge i dag.

– Vi nekter å være ofre i denne saken. Selv om vi er blitt behandlet urettferdig, velger vi å se en større hånd i dette.

– Hva mener du?

– Job ble påført både det ene og det andre. Han akket seg litt, men det er ikke rart, stakkars. Moses ba om like mange onde dager som gode dager.Det handler om å vokse i motgang. At Gud setter oss på prøve for å se hva vi tåler. Vi kan knekke sammen, legge oss ned i fosterstilling og gjøre oss selv til ofre. Eller vi kan ta støyten på begge kinna, gi en smekk tilbake og passere prøven. Da har man bevist sin utholdenhet og tro, og at man har gjort seg fortjent til oppgaver i etterlivet.

Samvittighet

Telefonlinjen-brytes for andre gang. Når vi kobles til igjen, fortsetter French å utdype hvilke oppgaver man kan få etter døden.

– Å, det er et veldig stort tema. Det å sitte på skyer og spille harpe må selv Gud synes er kjedelig. Jeg tror at alle får en oppgave med å forvalte den nye himmelen og jorden som han skal skape. Det kommer alltid til å være noe som må snekres eller sås eller fikses.

– Vil det være sikkerhetssoldater der også?

– Haha, han har jo engler, som er mer eller mindre det. Jeg ser ingen grunn til at etterlivets mennesker ikke skal få slike oppgaver. Men jeg håper de sjelden blir brukt.

– Er det en oppgave for deg?

– Ja, jo, eh, jeg Vet du hva, jeg har ikke lyst til å snakke om det. Det er et tribunal man må gjennom først. Det er ikke bra å spekulere i hvordan det skal gå, for da gjør man seg selv til jury, dommer og synser i en rettssak man ikke har noe med.

Akkurat det er noe han kjenner seg igjen i. Store deler av den norske befolkningen hadde en mening om de to nordmennene da de sto foran militærtribunalet i Kisangani. Det bryr han seg ikke om. Folk må mene det de vil. Han lar det være opp til det den endelige dommeren.

– Det er jo han man først og fremst burde tenke på. Rettssaken her i Kongo har bare vært noe midlertidig. Men en gang skal hele livet mitt oppsummeres og dømmes opp og ned. Da håper jeg at jeg har gjort det som behager Vårherre og tjent ham vel når alt kommer til alt.

– Kommer du til å stå der med ren samvittighet?

– Det kan jeg garantere deg at jeg ikke kommer til å gjøre.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro