Da han var åtte-ni år lærte Ulrik Imtiaz Rolfsen noen vers av sin pakistanske far. De var på arabisk, et språk som gutten ikke forsto. Så han lærte dem som lydregler. Versene framførte han for farens venner. Først lenge etter skjønte Imtiaz Rolfsen at han hadde pugget den islamske trosbekjennelsen. For faren var det viktig slik at vennene forsto at han og sønnen var fromme.