– Gud er den billigste terapeuten

Den nye rabbineren i Oslo skulle studere organisasjonsledelse. Så fikk han en tom synagoge i hendene.

– Det var jo ikke sånn at karriererådgiveren på Nordstrand videregående hadde et hefte med informasjon om rabbinerstudiet, sier Michael Kohn.

Han ler og slår ut med armene.

– Så jeg måtte bare dra til Israel for å oppleve det.

Michael Kohn er Det Mosaiske Trossamfunns nye rabbiner. De neste to årene er det han som skal lede Oslos jødiske menighet i gudstjenester, ritualer og feiringer.

---

Michael Kohn

  • 38 år
  • Gift, har tre barn
  • Ny rabbiner i Det Mosaiske Trossamfunn

---

Michael Kohn er ny rabbiner i synagogen i Oslo.

Mezuza, bøker og kosedyr

Det er en varm septemberdag i hovedstaden. Sola hviler på den hvite synagogebygningen på St. Hanshaugen. Lyset reflekteres i vinduet over inngangen, hvor Davidsstjernen gjør det tydelig at dette er et jødisk gudshus.

På kontoret sitt har Kohn slått seg ned ved et rundt bord, flankert av to solide, fulle bokhyller på den ene siden, og bilder av israelske Norway cup-lag på den andre.

Bokhyllene voktes av en hund, et brunt og hvitt kosedyr som er med når rabbineren besøker den jødiske barnehagen for å markere ukas helligdag, shabbat.

I høyre dørkarm er det festet en liten sylinder, en mezuza. Sylinderen inneholder to tekster fra den jødiske Toraen, de fem Mosebøkene. En av tekstene er 5. Mos 6, 4-9, som kalles Shema. Både i jødiske hjem og offentlige bygninger finner man mezuza.

---

Shema

5. Mos 6, 4-9:

Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.

---

Kohn har vært rabbiner i landets største jødiske menighet i knapt en måned.

– Her går det i ett. De høye helligdagene begynner snart. Så nå er det full rulle, og vi håper å fylle synagogen på gudstjenestene.

Han viser til Rosh Hashana, det jødiske nyåret, og Jom Kippur, forsoningsdagen, som regnes blant de viktigste høytidene i jødedommen.

Michael Kohn er ny rabbiner i synagogen i Oslo.

Jødisk nordmann

Sammen med foreldre og to søsken vokste Kohn opp på Bekkelaget i Oslo. Som barn var han ofte i synagogen, samtidig som han brukte mye tid på å spille fotball med venner.

– Jeg var overdrevent trygg, både i min jødiske identitet og som nordmann.

Han kan ikke huske å ha fått negative kommentarer på at han er jøde.

– Jeg tror de skjønte at de fikk finne noe annet å ta meg på.

Livet i synagogen var fascinerende for Kohn, som forteller at han alltid har likt å tenke på store og viktige aspekter ved livet.

Han likte helligdager som gir rom for refleksjon, som Rosh Hashana.

– Da fokuserer vi på selvransakelse. Det er jo ikke alltid festlig, men det er en mulighet til å tenke etter. Hvorfor er det viktig å starte med blanke ark? Og er det mulig? Hvilke spørsmål bør vi stille for å evaluere oss selv?

– Jeg koste meg nok mer med sånne tanker enn de fleste av mine venner gjorde.

Søkte svar

I tenårene meldte det seg flere store eksistensielle spørsmål.

– Kan vi bevise at Gud finnes? Har Gud skapt verden, og hvordan vet vi det? Hva er forholdet mellom religion og vitenskap?

Han leste bøker og lette etter svar hos dem som hadde tenkt før ham.

– Jeg fant et knippe svar som gjorde at jeg ble overbevist om at det var rasjonelt å tro at Gud finnes og har gitt Tora til det jødiske folk.

Hvilke svar som har blitt viktige for Kohn, skal vi komme tilbake til.

Først skal vi til England.

Fikk en synagoge i hendene

Da veien skulle velges etter videregående skole, ble det studier i organisasjonsledelse i den engelske byen Manchester.

Valget skylder Kohn på sin far, Ervin Kohn, som i en årrekke har vært forstander i Det Mosaiske Trossamfunn. Han sluttet i jobben før sønnen tok over stillingen som rabbiner.

I Manchester fantes det en synagoge som ikke lenger var i bruk. Vegg i vegg lå en kirke, og den kristne menigheten ville gjerne kjøpe det jødiske gudshuset.

– Det var en rik jøde i byen som ikke syntes det var noe særlig, så han kjøpte synagogen selv.

Men hva gjør man når man eier en synagoge hvor det verken er menighet eller aktivitet?

– Han fikk tak i nummeret mitt og spurte om jeg ville ha synagogen. Og det var klart jeg ville det.

– Du skulle lede den?

– Nei, jeg visste ikke helt, jeg. Jeg bare tenkte at selvfølgelig sier man ja når man blir tilbudt en synagoge!

Latteren sitter løst hos rabbineren, og han gestikulerer engasjert.

Han hanket inn noen jødiske studenter i nærmiljøet, og startet både synagoge og studentorganisasjon.

De neste årene ble det mye jødedom og lite studier, ifølge Kohn. Han trivdes med en aktiv jødisk praksis.

– I en vanlig jobb finnes det kanskje en time her og en time der, og en søndag iblant. Jeg ville ha mer.

I tillegg ville han fortsette med organisasjonsliv. Kanskje kunne rabbinerstudiet være noe?

– Et kall?

Rabbineren ler.

– Uff, det er sånt som mange jøder får litt frysninger av.

Han tenker seg om.

– Nei, jeg føler ikke at jeg har et kall. Det er en jobb, og en fantastisk måte å få arbeide med både mennesker, organisasjonskultur og jødedom.

Michael Kohn er ny rabbiner i synagogen i Oslo.

Fra Israel til Sveits

Planen var å ta ett år på jeshiva i Israel, en jødisk høyskole for studier av Tora og Talmud, jødenes hellige skrifter.

Han ble værende i syv.

I Israel traff han også sin kone, Dorit.

Sammen reiste de til den jødiske menigheten i Bern i Sveits, hvor Kohn fikk jobb som rabbiner. Paret har tre barn sammen.

– Dorit syntes en liten menighet i Europa hørtes spennende ut. Jeg tror ikke hun var forberedt på hvor små menighetene kunne bli.

– Men jeg fikk lurt henne med meg.

Han smiler.

Det ondes problem

Som rabbiner gjør Kohn karriere av sine eksistensielle og teologiske funderinger.

La oss vende tilbake til noen av svarene han har funnet.

– Hvilke teologiske spørsmål synes du er mest krevende?

– Å! Det ondes problem har jeg tenkt veldig mye på.

– Et klassisk problem for troende mennesker...

– Ja, absolutt ikke særlig oppfinnsomt! Men veldig viktig. Jeg søkte en forklaring som stemte overens med min opplevelse av verden. Jeg var ikke fornøyd med svarene jeg fant.

Han lette mange steder, også blant kristne filosofer. Filosof Peter van Inwagen ga en løsning som Kohn ikke fant hos rabbinerne på jeshivaen, men som han likevel mener passer inn i jødisk teologi.

– Nå forstår jeg det slik at Gud skapte en verden med en gitt mengde lidelse. Selv ikke Gud vet hvor mye lidelse som er nødvendig, derfor er mengden tilfeldig. Og det er mye lidelse som ikke treffer riktig, og mye lidelse vi ikke forstår.

– Men du sier at lidelsen er nødvendig?

– Ja, noe lidelse er nødvendig fordi vi mennesker ville hatt mye vanskeligere for å knytte oss til Gud dersom alt hadde vært rosenrødt.

– Men det er viktig å si at ikke all lidelse knytter oss nærmere Gud.

Michael Kohn er ny rabbiner i synagogen i Oslo.

Har Gud følelser?

Nå for tiden tenker rabbineren mye på om Gud har følelser eller ikke. Han synes den jødiske tradisjonen ofte har vært for rask til å godta at Gud ikke har følelser.

I Toraen finner man tekster der Gud blir sint og senere angrer seg. Rabbineren mener disse tekstene ikke nødvendigvis sier noe om Guds faktiske vesen.

– Det er først og fremst menneskers forsøk på å skape bilder av Gud som vi kan forstå.

Likevel tror han det kan være avgjørende for jødisk tro at Gud har følelser, og viser til nyere jødisk religionsfilosofi.

– Vi tror jo at Gud dømmer oss. Det er veldig ubehagelig å se for seg at vi skal bli dømt av en Gud som ikke eier empati.

Han peker på pakten mellom Gud og det jødiske folket, en sentral del av jødisk tro.

– Jeg tror vår pakt krever at Gud har det vi kaller for personlige egenskaper, og blant annet kan reagere følelsesmessig på det andre gjør.

– Noen av jødene som leser dette kommer sikkert til å sette kaffen i halsen, sier han og smiler.

Gud som terapeut

På spørsmål om hvem Gud er for ham, svarer han:

– Gud er et vesen som er transcendent, allmektig, allvitende og god. Så er Gud også en jeg kan snakke med og spørre til råds. Selv om man ofte ikke får så mange svar, da.

Han legger til:

– Gud er en slags terapeut. Den billigste, faktisk. En som hører på uten å være fordømmende, en som er objektiv.

Han forteller at han ikke har så mye trening i be fritt og personlig til Gud, og mener dette er noe jøder flest lærer for lite om, og ikke praktiserer så ofte.

I gudstjenesten følger man sidduren, bønneboka.

– Og den er også viktig. Det har en verdi å vite hva man skal si til hvilke tider.

Selv øver han seg på å ta noe tid i bønn hver dag, også om det er travelt.

Troen forholder han seg pragmatisk til.

– Det er rasjonelt for meg å tro. Jeg har vokst opp i en jødisk familie, kona mi vil gjerne at jeg skal tro, i jobben min forventes det at jeg tror, og jeg har ingen særlig gode argumenter for å ikke tro.

– Det er så mye i mitt liv som motiverer meg og forplikter meg til å tro. Kostnadene ved å ikke tro ville vært skyhøye.

Tvilen er også viktig, ifølge Kohn.

– Man kan bruke tvilen til å vurdere sine rasjonelle argumenter for å tro.

Han mener at selv om troen alltid er der, så kan sannsynligheten endre seg noe fra dag til dag.

– Så kan jeg kjenne at «ja, ok, i dag er det omtrent åtti prosent sannsynlig at Gud finnes».

– Og åtti prosent, er det en prosentandel du kan leve med?

– Åtti prosent er en kjempedag!

---

4 raske

  • Gud er: Iblant en far, noen ganger en venn, ofte en terapeut, og noen ganger dommer.
  • Jeg klarer meg ikke uten: 7-jernet (For de uinnvidde: Dette er en golfkølle)
  • På gravsteinen min skal det stå: Må hans sjel bli knyttet til det evige liv
  • Boka alle må lese: «The Meaning of Belief» av Tim Crane

---

Shabbat uten varmt vann

I familien er markeringen av shabbat viktig. Den starter ved solnedgang fredag kveld og varer til lørdag kveld.

– Vi trykker ikke på noen knapper på shabbat siden det er forbud å bruke elektrisitet, så når barna mine våkner søndag morgen sier alle tre «kan vi trykke nå?»

Det skal ikke gjøres noe arbeid denne dagen. All mat lages i forkant. Også varmtvannet til kaffen må settes på før shabbat starter.

– Det går jo ikke alltid bra. I forrige uke rakk vi det ikke, for det sveitsiske støpselet passet ikke i den norske stikkontakten. Så da ble det ikke varmt vann.

Varm kaffe fikk ekteparet først da naboen spanderte noen kopper.

Han tenker seg om og smiler.

– Men budet om å hvile gjelder ikke rabbinere, dessverre. Det er den travleste dagen i uka.

Michael Kohn er ny rabbiner i synagogen i Oslo.

Tro og praksis

Den nye rabbineren har fokus på at synagogen skal være et samlingssted for alle.

Han tror at identiteten som jødisk folk ofte står sterkere enn den jødiske religionsidentiteten, og at det dermed verdsettes mer at jøder praktiserer ritualer likt enn at alle jøder tror akkurat det samme.

– Jeg tenker at jobben min er å passe på at alle er omtrent sytti prosent fornøyd. Hvis noen er mer fornøyd enn det, så er det ikke så bra, for da kan det bety at noen andre er veldig misfornøyd.

Han ler.

– Men jeg må bidra til at engasjementet holder seg på hundre prosent.

Og det er en engasjert mann som har fått rollen som rabbiner i hovedstadens jødiske menighet. Kohn forteller om takknemlighet og glede i møte med en travel jobb og en menighet som vil mye.

Livet tok en annen vending enn han hadde sett for seg, Oslo-gutten som dro til England for å studere organisasjonsledelse.

Han smiler og sier, med glimt i øyet:

– Tja... Jeg burde kanskje ha tenkt meg om et par ganger før jeg sa ja til den synagogen i Manchester.

Michael Kohn er ny rabbiner i synagogen i Oslo

Endret mandag 11. september 10:15: I en tidligere versjon av denne saken skrev Vårt Land at Det mosaiske trossamfunn i Oslo er den eneste aktive jødiske menigheten i landet. Det stemmer ikke. I menigheten i Trondheim feires det blant annet ukentlig gudstjeneste på shabbat.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Min tro