Bjørgvins nye biskop har både tap og tillit i bagasjen

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Ei livlig og blid jente løp blant benkene i Ål kirke i Buskerud på 70-tallet. Hun inntok kirkerommet med den største selvfølge, og lekte, lo og sang. Her, blant kirkekunst og orgelpiper, følte hun seg hjemme.

Ragnhild var ofte å finne i den brune trekirka. Sammen med mor, far og storebror bidro hun med sang og spill, og deltok i gudstjenestelivet.

– Far dirigerte et skolekor som ofte sang i kirka, men jeg var vel med fra jeg var omtrent tre år gammel.

Hverdagen var trygg og stabil, med familie, slekt og venner – og en opplevelse av tilhørighet i kirka. I kulturbygda Ål var gudstjenester og kirkemusikk en naturlig del av lokalsamfunnet, og det var ingen som satte spørsmålstegn ved at familien var aktiv i menigheten.

For unge Ragnhild ga leken, sangen og fellesskapet grobunn for en kjærlighet til kirka som hun tok med seg videre i livet.

---

Ragnhild Jepsen

  • Vigsles til biskop i Bjørgvin søndag 16. april.
  • Kommer fra stillingen som domprost i Nidaros domprosti.
  • 53 år.
  • Gift, to voksne barn.

---

Min tro med Ragnhild Jepsen. Fotografert i Bergen Domkirke.

Fra Nidaros til Bjørgvin

Søndag denne uka vigsles Ragnhild Jepsen til biskop i Bjørgvin bispedømme i Den norske kirke.

Hun kommer fra stillingen som domprost i Nidaros domprosti, hvor hun i tjue år har hatt katedralen som sitt kirkelige hjem.

Tidligere i år ble hun valgt til ny Bjørgvin-biskop av Kirkerådet, etter en lengre nominasjons- og valgprosess. I januar ble det klart at bispedømmet på vestlandet, uansett hvilken kandidat som ble valgt, ville få sin første kvinnelige biskop. Kirkerådet valgte Ragnhild Jepsen.

Hun forteller om folk som tar kontakt og sier at de ber for henne, og gleder seg til hun kommer til bispedømmet.

– Det gjør meg rørt og takknemlig. Og det er noe med å ta imot det kallet som kirken har gitt meg. Når kirken kaller meg, så må jeg tro på, og be om, at Gud utruster meg til dette og hjelper meg å stå i det på den måten Gud ønsker.

I sin nye tjeneste som biskop gleder hun seg særlig til å feire gudstjeneste med ulike menigheter og fellesskap rundt omkring i bispedømmet. Som hun sier selv: Å feire gudstjeneste sammen er en av biskopens viktigste oppgaver.

Ble ikke bønnhørt – men forble trygg

Da hun var ni år, ble Ragnhilds stabile hverdag brått endret. Tryggheten ble rokket ved da faren hennes døde brått av sykdom.

– Det var en stor inngripen i et barns liv.

Ragnhild fikk støtte og hjelp til å være i hverdagen samtidig som hun sørget. Hun snakket med både familie og venner om faren, samtidig som hun fortsatte å synge, spille og være aktiv i lokalsamfunnet. Nettverket av tanter, onkler, lærere og menighet ble avgjørende i den krevende tiden.

– Vi la aldri lokk på sorgen. Vi snakket om far. Men livet gikk videre likevel, og mor gjorde en stor innsats for at det skulle fortsette.

Året før faren døde var Ragnhilds bestefar død, og året etter døde også farmoren, som bodde i samme hus som Ragnhild og familien. På kort tid ble hele familiekonstellasjonen endret.

Etter farens død ba Ragnhild til Gud i kveldsbønnen om at ingen flere måtte dø.

– Så ble jeg jo ikke bønnhørt. Men det var en realisme der som jeg tenker er veldig sunn. Jeg tenkte aldri at det var Gud som ville at noen skulle dø. Det var livet som kom innpå en.

Jeg tenkte aldri at det var Gud som ville at noen skulle dø. Det var livet som kom innpå en

Tidebønn og lek

Etter at Ragnhilds far døde, ble familien invitert med på Musica Sacra sitt sommerkurs.

Musica Sacra er en organisasjon som jobber for kirkemusikalsk fornyelse basert på kirkens tradisjon. Blant annet ønsker de å ivareta gregoriansk tidebønnliv.

På kurset brukte Ragnhild sommerdagene i veksel mellom lek, korsang og tidebønn. I flere år kom hun og moren tilbake til fellesskapet, musikken og bønnene som de fant tilhørighet i.

Disse somrene skulle komme til å bety mye for Ragnhilds tro.

– Tidebønner ble en naturlig måte for meg å utøve tro på. Veksellesing av bibeltekster er kanskje den måten jeg best leser Bibelen.

Min tro med Ragnhild Jepsen. Fotografert i Bergen Domkirke.

Et annet trosuttrykk

I ungdomstida fant hun veien til bedehuset på Ål, som ble drevet av Indremisjonen. Det var et annet trosuttrykk enn hun var vant til fra Den norske kirke, men hun fant plassen sin også her.

– I kirka var troen noe vi hvilte i, noe som var større enn prestasjonen. På bedehuset fikk jeg inntrykk av at det var viktig å ta aktive valg, å stå fram og være tydelig.

Ofte var vitnesbyrd en del av møtene, og for tenåringen Ragnhild føltes det naturlig å bidra. Hun var en som tok ansvar i ulike sammenhenger, og hun var ikke redd for å prate foran folk.

Også på bedehuset skulle musikk spille en rolle for Ragnhild. Sammen med andre ungdommer reiste hun rundt og sang på ulike bedehus og på husmøter i bygdene de kom til.

Kirka og verden er vevd inn i hverandre, og å være troende er å ha et engasjement for livet i verden

—  Ragnhild Jepsen

– Jeg skal bli prest

– Min personlige tro og bevissthet, og prestekallet som etter hvert vokste frem i meg, det kan jeg takke tiden i Indremisjonen for. Så jeg er jo veldig glad for den.

Da hun reiste som utvekslingsstudent til Nederland mellom andre og tredje klasse på videregående skole, bodde hun hos en familie som var aktive i en nyoppstartet menighet i byen Lelystad.

På en sommerleir like før hun skulle reise hjem til Norge, ble ungdommene utfordret: Hva er Guds vilje med ditt liv?

Atten år gamle Ragnhild tok spørsmålet seriøst, og forsøkte å finne svar.

En varm dag, like etter at leiren var over, satt hun og skrev i dagboka si i bakhagen til det lille huset i Lelystad. Mens hun funderte på spørsmålet om hva som var Guds vilje med hennes liv, kom en tanke til henne:

«Det er jo at jeg skal bli prest.»

Det var først overraskende. Aldri før hadde hun vurdert å bli prest. Hun kunne bli journalist eller lærer, holde på med språk eller musikk – men prest?

Tanken var likevel ikke skremmende. Raskt kjente hun på en ro, og tenkte at «ja, sånn er det». Hun hadde funnet svaret hun lette etter.

– Jeg kaller dette for min kallsopplevelse.

Hjemme i Norge var det få som ble overrasket. Selvsagt skulle Ragnhild bli prest, hun som alltid hadde stått fram, tatt ansvar og tatt ordet.

Da hun startet på det tredje og siste året på videregående skole, var Ragnhild klar på hva hun skulle gjøre etter eksamen: Studere teologi på MF vitenskapelig høyskole.

---

4 raske

  • Gud er: Alltid større.
  • Jeg klarer meg ikke uten: Familien min og gudstjenesten.
  • På gravsteinen min skal det stå: Guds fred.
  • Boka alle må lese: De fortapte spillemenn av William Heinesen

---

– Kirka og verden er sammenvevd

Høsten 1989 gikk Ragnhild Jepsen inn dørene til murbygget på Majorstuen. Der var utdanningsløpet i teologi nylig endret, slik at studentene tidlig skulle komme i praksis.

– Det var viktig for meg, for jeg er nok en praktiker.

Noen år senere hadde hun sin første prestepraksis. To uker gikk hun sammen med en lokal menighetsprest, og i de fire påfølgende ukene var hun vikar mens presten var på sommerferie.

– Jeg likte det fra dag én.

Allerede den første høsten Jepsen var student i Oslo, ble hun invitert med i økumenisk, felleskirkelig, arbeid. Dette ble viktig for henne.

På nittitallet var hun medlem i sentralkomiteen til den økumeniske organisasjonen Konferansen av europeiske kirker. Når komiteen møttes satt hun mellom en biskop fra Serbia og en erkebiskop fra Armenia.

Den serbiske biskopen fortalte om hvordan kirken ble påvirket av Bosnia-krigen, og fra den armenske biskopen lærte hun om verdens eldste statskirke som er splittet og delt på grunn av folkemord og forfølgelse.

– Da ble jeg kastet inn i de store spørsmålene. Kirka og verden er vevd inn i hverandre, og å være troende er å ha et engasjement for livet i verden. Det ble tydeligere for meg i disse årene.

Min tro med Ragnhild Jepsen. Fotografert i Bergen Domkirke.

Sørgegudstjeneste for fabrikk-konkurs

Den første prestejobben fikk Jepsen på Rena i Østerdalen. Mannen hennes, som også er prest, fikk jobb samme sted.

På et lite sted blir presten ofte synlig, noe Jepsen og ektemannen levde godt med. Hun synes verken det er enkelt eller ønskelig å lage et tydelig skille mellom privatpersonen og presten.

– Jeg har alltid vært en prest som har tenkt at å være kirke er å være ute i samfunnet. På Rena var vi blant annet engasjert i kartongfabrikken som gikk konkurs.

Da det ble et faktum i 1998 at fabrikken ikke ville overleve, mistet bygda en viktig aktør, og mange mennesker ble stående uten jobb. Jepsens preste-forgjengere hadde jobbet godt for at kirka skulle bli regnet med som en del av lokalsamfunnet, noe som ble tydelig i denne situasjonen.

– Vi inviterte til sørgegudstjeneste i Åmot kirke. Biskop Rosemarie Köhn kom også. Etterpå hadde vi kirkekaffe på klubbhuset i Kartongen.

Å være kirke er å være ute i samfunnet

Troens plass i et vanlig liv

I starten av år 2000 var Jepsen i mammapermisjon med sitt yngste barn. 4. januar skjedde togulykken på Åsta. Hun var ikke direkte involvert i krisearbeidet, men kjente flere som ble berørt.

– Jeg husker stillheten som lå over bygda i denne tida. Ingen kunne tro at jernbanen, som hadde gått gjennom bygda i så mange år, skulle være grunnen til at en sånn tragedie kunne skje.

I den nasjonale sørgegudstjenesten etter ulykken ble Einar Skjæraasens «Danse mi vise, gråte min sang» sunget.

Jepsen opplevde at Trysil-dikterens ord var akkurat det bygda trengte i den krevende situasjonen, og at sangen ble et sant uttrykk for tro og åndelighet i Østerdalen.

– Det var nok det sterkeste trosuttrykket i gudstjenesten for meg. Noen kan si at dette ikke hører hjemme i kirka, men det gjør det. Det handler om å fange folks tro med respekt og alvor i hverdagslige ord.

Jepsen liker å tenke i bilder. Ett av bildene hun bruker på Gud, troen og livet er en klessnor.

– Gud er ankerpunktet, og så befinner jeg meg et eller annet sted på den klessnora. Noen ganger nært Gud og noen ganger lenger unna. Jeg vil alltid være et sted på den snora. Det er utenkelig for meg at jeg ikke skal være et troende menneske.

Hun er realistisk med tanke på det som er vondt i livet og smerte som mennesker kan påføre hverandre. Hun opplever at troen hennes, på tross av og på grunn av det hun har opplevd i livet, er blitt veldig tillitsfull.

– Jeg tror på en kjærlig Gud, og at vi kan få overgi våre lengsler, håp og nød til en Gud som tar imot dem.

Fra Nidaros til Bjørgvin

Nidarosdomen er stedet hvor Jepsen har hatt de fleste av sine år som prest. Da hun kom dit opplevde hun overgangen som krevende; fra en lys og åpen kirke på Rena til en mørk katedral i Trondheim.

Etter hvert ble hun glad i både rommet og menneskene. Hun tok i bruk symbolikken og storheten i kirkerommet, og tolket disse inn i menneskers liv. Den nye kapellanen fant sin plass, og trådte inn i autoriteten hun trengte som prest i Norges nasjonalhelligdom.

Her møtte hun igjen tidebønner og gregoriansk musikk, som hadde betydd så mye for henne tidligere.

– Jeg har tenkt at uttrykket «levende steiner» også kan brukes om den massive katedralen. Jeg har sånn respekt for bønner som er bedt der gjennom tiden, alle lengsler og håp, sorg og glede. Det gjør de steinene levende for meg.

Også i Trondheim engasjerte hun seg som prest i lokalsamfunnet, særlig i asylspørsmål. Med årene ble hun domprost, og det er denne stillingen hun nå sitter i – frem til søndag.

Da vigsles hun til en av Den norske kirkes øverste åndelige ledere.

– Kirka trenger noen symboler i en tid der vi må se fremover. Jeg spør meg, er biskopen et sånt symbol, og hva innebærer i tilfelle det? Hva kan jeg bety for dem som gjør tjeneste i kirken, og hvordan kan vi inspirere hverandre? Det er jeg spent på.