– Jeg har lov til å tro på Gud, fordi kvantefysikken er mye rarere

MIN TRO: Skuespiller Svein Tindberg har to lengsler: Den ene etter tro og den andre etter rasjonalitet.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

– Finnes Gud eller finnes ikke Gud?

– Mine svar ligger i mine forestillinger, svarer Tindberg, og fortsetter:

– Søren Kirkegaard kaller tro for trossprang. Det er en bevegelse i tro, det er ikke en konstant. Jeg føler det er en bevegelse jeg er i, har vært i i mange år, og fortsatt er i.

Tindberg forteller om en lengsel etter Gud og en trang til bønn. Må han da kutte ut intelligensen sin, har han spurt seg selv.

Konklusjonen har derimot vært: «Jeg har lov til å tro på Gud, fordi kvantefysikken er mye rarere».

– Til og med Einstein rev seg i håret av kvantefysikken. Hvis en eneste partikkel kan gå i to retninger samtidig, med forskjellig fart, og det stemmer matematisk – da åpner det igjen et mysterium for meg. Igjen kan jeg puste fritt og få lov til å undre.

Det er dette Tindberg selv kjemper for gjennom sin formidling, forteller han.

Vokst opp på teater

Tindberg vokste opp i en leilighet inne på Det Norske Teatret, og har hele livet holdt på med skuespill. Fortellingen har stått sterkt i familien.

– I vår familie er det sånn; «pappa, jeg vil bli lege». «Ti stille gutten min, du skal bli forteller», sier Tindberg, med et glimt i øyet.

Skuespilleren har vokst opp i det han beskriver som et vanlig norsk hjem, med en og annen julegudstjeneste, og litt aftenbønn på senga som liten.

Svein Tindberg. Det norske teatret.

Han hadde også en farmor fra Island som skulle bety mye for Tindbergs introduksjon til bibelfortellingene.

– Det var islandske ættesagaer, dikt og eventyr, men det var også bibelhistorier.

Det var fantastisk å sitte på farmors fang og høre på historiene, synes han. For de sluttet ikke den ene kvelden, og heller ikke den neste.

– Det var ikke sånn som i dag hvor alt er tre linjer og en punch line til slutt. De varte lenge, over tid, mimrer Tindberg.

---

Svein Tindberg

  • 69 år
  • Skuespiller ved Det Norske Teatret
  • Blant annet kjent for forestillingen Markusevangeliet, som ga ham Kritikerprisen og Telenors kulturpris
  • Aktuell med forestillingen Gudspartikkelen, som har gått på Det Norske Teatret siden 2021

---

Farmor fant på i farten

Det var derimot ikke bare de lange historiene som gjorde det fint å høre på dem. Det var også at farmoren fortalte helt fritt.

– Jeg mistenker at farmor fant på litt i farten også, for av og til fortalte hun den samme historien ett år senere, og da var den ikke alltid helt lik. Men det tror jeg Gud tåler, sier Tindberg.

Selv ga han ut boken Bibelfortellinger for barn i 2017, som på én måte er inspirert av farmoren.

– Jeg har skrevet litt, og funnet på litt i farten.

Tindberg er derimot nøye med å understreke at hans forhold til Bibelen er nært, og at han nødig vil ødelegge noen bibeltekster med diktingen sin. Likevel mener han at det er et poeng å fortelle ting på en måte som barn forstår.

For de som kaller seg personlig kristne, eller som er vokst opp i en kirke, så visner historiene for oss. «Guds enbårne sønn og allmektige Gud». Vi glemmer storheten i uttrykkene, fordi vi lar dem bli en vane

—  Svein Tindberg

– Når du sitter med en femåring på den ene siden av deg og en seksåring på den andre, og begynner å lese i Noahs ark at «det var i de dager det var kjemper på jorda», så kan du jo ikke bare gå videre, sier Tindberg, og legger til:

– Barna vil jo vite om det var mange kjemper, og om de var grønne i ansiktet, med ett øye i pannen.

Og det er disse skildringene Tindberg har farget boka si med.

Svein Tindberg. Det norske teatret.

Når Bibelens ord blir en vane

Det er ikke bare i Bibelfortellinger for barn at Tindberg forteller Bibelens historier. Som skuespiller har han også servert publikum både Apostlenes gjerninger og Markusevangeliet.

Sammen med Kjetil Bang-Hansen prøver Tindberg å fortelle tekstene på en litt annen måte.

– For de som kaller seg personlig kristne, eller som er vokst opp i en kirke, så kan historiene visne. «Guds enbårne sønn og allmektige Gud». Vi glemmer storheten i uttrykkene, fordi vi lar dem bli en vane.

Tindberg sier han ikke inntar en forkynnerrolle når han fremfører monologer basert på bibeltekster, men han påstår at man må være laget av stein om man ikke beveges av historiene.

– Det er stor poesi.

Jeg visste jeg hadde én og en halv time med vanskelig tekst foran meg, og da ba jeg. Bønnen fratar meg en del av ansvaret, og det gjør meg tryggere

—  Svein Tindberg

Da han leste Johannesevangeliet på 90-tallet, som forberedelser til en rolle han skulle ha som ung teologistudent, ble teksten hengende ved han. Han synes ikke bare teksten var god, han synes det var noe av det beste han hadde lest.

Tindberg tror det er viktig å fortelle bibelhistoriene på nye måter, fordi de når inn til færre og færre. Den måten vi forteller på nå fungerer ikke, mener han. Vi må tenke nytt.

– Kona mi er familieterapeut, og hvis hun snakker med et par, hvor den ene parten sier «Jeg har sagt det til han hver eneste dag i 30 år, men han hører aldri etter». Da svarer kona mi «Da må du nesten si det på en annen måte, fordi den måten du sier det på nå fungerer ikke».

Og slik tror han det er med Bibelen også.

---

4 raske

  • Gud er: Gud svarer vel best på det selv; JAHVE, som betyr «Jeg er». Gåten i det svaret er Gud.
  • Jeg klarer meg ikke uten: Kona mi.
  • På gravsteinen min skal det stå: Kun navnet mitt – og en dato jeg håper er veldig langt unna.
  • Boka alle må lese: Shakespeare, Bibelen og Mærk verden av Tor Nørretranders

---

To lengsler

Teaterstykket Gudspartikkelen, som han har skrevet sammen med Bang-Hansen, handler om skuespilleren selv. Hans to lengsler, etter å være troende, og etter rasjonalitet. Stykket tar opp om Gud egentlig bare er et dekke for hans eget kunnskapshull, eller om hans store interesse for vitenskap kan kombineres med troen på Gud.

– Spørsmålet er: Finnes Gud i fysikken?

I sitt virke som skuespiller kjenner Tindberg ofte på Guds nærvær.

– I forkant av forestillingen Gudspartikkelen var jeg redd. Jeg visste jeg hadde én og en halv time med vanskelig tekst foran meg, og da ba jeg. Bønnen fratar meg en del av ansvaret, og det gjør meg tryggere.

Skuespilleren, som blant annet lærte seg hele Markusevangeliet utenat, fokuserer på delene i helheten under forestillingen. Slik klarer han å huske alt, og unngå at angsten kommer som en svart vegg imot han.

– Først tenker jeg at jeg skal fortelle om døperen Johannes, den er bare noen avsnitt, den kan hvem som helst lære. På slutten peker jeg mot venstre, og når hånda mi går dit på automatikk, så tenker jeg «oi der står jo fariseerne», og så kommer jeg på neste fortelling.

PLASS TIL TRO: – Det er plass for mysterier, det er plass for gåter og undring, med andre ord det er plass til tro.

Ta sine egne tekster på alvor

– Hva er kirkas utfordring slik du ser det?

– Folk tolker meg dit hen at jeg vil ha dans, sang og teater i midtgangen, men jeg vil ikke det. Jeg trives veldig godt i en vanlig, norsk, protestantisk kirke. Jeg liker å sitte bakerst i hjørnet, og jeg vil ikke at noen skal ta meg i hånda og danse i midtgangen, jeg er livredd det, sier Tindberg.

Det han derimot mener kirka burde gjøre er å ta sitt eget budskap på større alvor, og stole på det.

– Kirka må være modig nok til å redusere prekenen og utvide tekstlesningen, få frem det som virkelig står der. Fortellingen er oftere bedre enn forklaringen, sier han.

Den heilaga ande

– Hva er kjernen i troa di?

– Det er det naive i bibelhistoriene på den ene siden, og «den heilage ande», Guds pust som omgir meg, på den andre.

Tindberg har tidligere fått spørsmål om han virkelig tror på undrene i Bibelen, som at Jesus gikk på vannet og gjorde vann om til vin. Til det svarer han:

– Ja, det tror jeg på. Hva er vitsen med å tro hvis du ikke kan tro på et par sånne enkle tryllekunster? Kona mi har født meg to sønner, skulle det liksom være noe triks å gå på vannet, spøker Tindberg.

Han synes også det er frigjørende å vite at han ikke er toppen av skaperverket, men bare en del av det.

– Så heldig jeg er som tror at jeg er en del av noe mer, fordi hvis jeg, Svein Tindberg, er toppen av skapelsen, ja, da er det triste greier.

Intervjuet ble gjennomført av Alf Kjetil Walgermo under Olavsfest 30. juli i år, og er skrevet ut av Julie Horpestad. Det kan sees i sin helhet på TVL.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Mer fra: Min tro