Da Brors vokter ble ham selv

MIN TRO: Kallenavnet til musiker Marcus Forsgren, «Bror», forteller mange historier. Det er fortellingen om Brødrene Løvehjerte, Guds forsvinningsnummer, jakten på egoet, og de femti turistene som danset under en diskokule i Portugal.

Slik brødrene i Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte ble gjenforent i det mytiske landet Nangijala, gjenforenes bandet The Lionheart Brothers på fredag 19. august i en mer nærliggende verden: Trondheim. Gjenforeningen som skjer på Pstereofestivalen, er en feiring av at det er 15 år siden bandet utga det kritikerroste og Spellemannsnominerte albumet Dizzy Kiss (2007).

Det har nemlig blitt slik at der de svenske brødrene i Lindgrens fortelling dør i tidlig alder, har deres norske navnebrødre blitt godt voksne. Ikke uten at «det har bydd på noen erfaringer», ifølge vokalist og gitarist Marcus Forsgren, som henviser til sitt eget liv. Borte vekk er bollesveisen som han gjorde seg bemerket for på tidlig 2000-tallet. Nå prydes hodet av en forseggjort mopedhjelm, som Forsgren har på når han farter rundt på sin knallert fra 1980. Ett år eldre enn ham selv, vil Forsgren ha oss til å merke oss.

På livets vei har den 40 år gamle musikeren og produsenten lagt bak seg bandsuksess, bandoppløsning, kjærlighet, samlivsbrudd, tap av tro og følgelig tap av seg selv.

I erfaringer som dette, særlig i de dårlige, føler Forsgren nå at han finner Gud.

– Guds spesialitet er å bruke noe vondt og gjøre det til noe godt, sier Forsgren, som mange enkelt og greit kaller, Bror (etter The Lionheart Brothers, så klart).

Marcus Forsgren. Min Tro

---

Marcus «Bror» Forsgren

  • 40 år.
  • Musiker og produsent.
  • Spilte tidligere i bandet Silence the Foe.
  • Spiller i The Lionheart Brothers, U-Foes og Jaga Jazzist.
  • 19. august opptrådte The Lionheart Brothers for første gang på fem år.

---

Veien mot nuet

– Min aller beste øvelse er å forsøke og være til stede i troen her og nå i nuet. For Gud er akkurat det, i nuet.

Der Forsgren tidligere har gitt uttrykk for at han er usikker på om Gud finnes i menneskers personlige liv, er han nå helt sikker: Gud er inne i oss. Men Gud er også utenfor oss, sier han.

– Det som er inne i oss og utenfor oss, er det samme. Så Gud er på en måte overalt.

Trondheim-musikerens fløyte har en annen lyd nå enn hva den hadde i 2015 da han under artistnavnet Bror Forsgren, utga det personlige utleverende albumet Narcissus. Tittelen gjenspeilte at Forsgren skrev om seg selv. Egentlig skulle tekstene ha en teologisk tematikk (Forsgren studerte teologi i to år), men et samlivsbrudd gjorde at Forsgren dyppet pennen i et annet, men ikke mindre sølete blekkbad. Men albumet gjenspeilte også fraværet av Gud.

– Jeg kjente på en enorm meningsløshet når jeg følte at Gud ikke var der lenger, noe som jeg tror skyldes min lutherske oppvekst. Å være i live er liksom synonymt med Gud, forklarer han.

– Det ble en identitetskrise da du følte at Gud forsvant?

– Ja. Men jeg måtte gjennom et vakuum for å komme styrka ut på andre siden.

Narcissus

Hvem er Marcus Forsgren?

Ved første titt på albumomslaget til Narcissus, er det lett å tenke at dette handler om en person som er forelsket i sitt eget speilbilde. Det er ikke tilfelle. Dette er en person som ikke lenger vet hvem han ser på når han ser i speilet.

– I ettertid så ser jeg at den skiva var et forsøk på å berge egoet mitt, som var ekstremt truet. Det ble en slags illusjon om hvem jeg er.

– Du bruker ego-begrepet som et synonym på selvet?

– Ja, med forståelsen av at egoet er den jeg er. Hvem er Marcus Forsgren, hvem er jeg, liksom? Det var et forsøk på å bevise at jeg fortsatt finnes.

Til tross for at albumet fikk strålende kritiker, og en spellemannsnominasjon i kategorien Indie, er den ikke noe Forsgren liker å høre på. Å lage den var en dårlig opplevelse, og han slet i årene som fulgte. At Gud ikke var der til å hjelpe ham i den tunge tiden, var, i ordene til trønderen selv, «blodhardt».

– For meg er platen et symbol på noe som var usunt i livet mitt, men det var noe jeg måtte gjennom. Så det var på en måte en bra ting også.

Nå, på den andre siden av platen, slår Forsgren et slag for at man må tillate seg å være ego.

– Jeg tror egoisme ikke nødvendigvis er en dårlig ting, sier han etterfulgt av en lang tenkepause.

– Jeg tror det er en forutsetning for å leve et bra liv å sette seg selv først. Med tanke på den kristendommen jeg vokste opp i, så var det en veldig revolusjonerende tanke for meg da jeg skjønte dette. Jeg har ikke mulighet til å hjelpe noen et fnugg hvis ikke jeg har det bra først.

Forsgren tror han har Guds velsignelse i prosjekt ego.

– Jeg føler Gud sier «Amen. Fiks det. Du må gjøre det som skal til for at du sjøl skal ha det bra».

Marcus Forsgren. Min Tro

Ble kritisert for å være kristne i et punkband

Forsgren har alltid vært ærlig om at han tror på Gud. Det fikk han betale for da han som tenåring slo seg opp og fram på punkescenen i Trondheim med hardcorebandet Silence the Foe. Å si at man er kristen i en punkens verden kan iblant være som å banne i kirka.

– For oss var det en kamp hele veien. Vi fikk alltid høre at det å tro var en negativ ting.

At folk visste at medlemmene var kristne, førte blant annet til at det ble diskusjoner om hvorvidt de skulle få spille på ungdomshuset UFFA eller ikke.

– Det var veldig vanskelig. Særlig når du er tenåring, så er det kjipt. Men i dag ser jeg på det som en styrke. Det var vår superkraft, sier Forsgren.

Da bandet utga albumet «Shaking Halleluja», takket de Gud i fotnotene. Det er det få punkband som gjør.

– Det var en enkel avgjørelse å ta, der og da. Styrken til Silence the Foe har alltid vært å være radikal.

– Å si at man tror på Gud?

– Ikke nødvendigvis troen på Gud, men bare at vi trodde på noe. Det er en kraft i det.

I dag er Forsgren usikker på om han vil svare ja på om han er kristen.

– Hvis jeg blir spurt om det, så blir mitt spørsmål tilbake: hva mener du med det? Hva er en kristen for deg? Svarer jeg ja på det, så er jeg redd for at jeg bekrefter et bilde den personen har av hva en kristen er, og det bildet er ikke nødvendigvis det jeg er. Men om jeg tror på Gud? Ja, helt klart. Mer enn noen gang.

---

4 raske

  • Gud er: Alt.
  • Jeg klarer meg ikke uten: Naturen.
  • På gravsteinen min skal det stå: Han var glad.
  • Boka alle må lese: Man’s Search For Meaning av Viktor E. Frankl

---

– Gud er også i svartmetall

Til tross for at bandet aldri omtalte seg selv som et «kristenband», ble de aldri kvitt stempelet av sine kritikere.

– For meg har det stempelet alltid vært negativt, og det er noe jeg sliter med fortsatt. Men det er jo egentlig bare tull. For meg blir det en kulturell ting, og det har ingenting med tro å gjøre.

Punkeren mener at det ikke gir mening å dele opp musikk i en kristen og ikke-kristen kategori.

– Hvis Gud er alt, så er Gud i all musikk. I svartmetall, der de forbanner Gud, er også Gud.

Gud og musikken til Forsgren er uløselig knyttet sammen, innrømmer han. Gud lever også i tekstene, som tittelen på The Lionheart Brothers landeplage fra 2007, «50 Souls and a Discobowl», kanskje kan vitne om.


Ingen tro uten risiko

Mens Forsgren blir fotografert, får han plutselig vite at fotografen setter fokus manuelt, noe som vekker til live lydfanatikeren med en forkjærlighet for analogt utstyr. «Det er ingenting som har noe verdi uten risiko», slår han fast.

– Er det risiko i å tro?

– En tro uten risiko, er ingen tro.

– Hva er det du risikerer?

– Vel, du risikerer jo å ta feil.

– Enkelte vil jo hevde at hvis man som troende tar feil, så vil man aldri få vite om det...

Forsgren tenker seg om, og så begynner han å smile.

– Jeg tror det da. Men jeg vil også påsto at jeg ikke tror lenger. Jeg vet. For meg har mitt forhold til Gud blitt så utrolig mye større. Det er ikke at jeg tror på en Gud jeg finner info om i Bibelen. Det er en Gud som omfatter alt, som jeg finner info om i hvert øyeblikk jeg lever. For der er Gud til stede.

– Troen har blitt større?

– Ja, troen har blitt så sinnsykt mye større, og den omfatter alt i livet mitt. Jeg tror svaret er til stede i alle øyeblikk. Alt du leter etter er rett foran nesetippen din. Men du er ikke i stand til å se det.

Marcus Forsgren. Min Tro

Mener Vesten skyr døden

– Gleder du deg til å dø?

– Ja. Sånn har det egentlig alltid vært. Jeg har aldri vært redd for døden. Det tror jeg bare er noe som har ligget i meg hele tiden.

– Hva er det som gjør at du gleder deg?

– Det er en visshet om at det ikke er farlig. I Vesten har vi en skrudd, fortrengt holdning til døden. Vi er så redd døden. Vi skyver det bort på gravlunden og skyver gamle folk bort på gamlehjem. Jeg tror det er veldig usunt. Jeg tror at vi har vært mye mer harmoniske mennesker, og at vi hadde hatt mye mindre problemer med depresjoner og psykisk sykdom, om vi hadde et mer åpent og naturlig forhold til døden.

Forsgren tror ikke døden er slutten.

– Hvor mye vi husker av dette livet her, er jeg usikker på. Men en slags bevissthet som lever videre, det er jeg ganske sikker på.

– Overfokuset på etterlivet er en akilleshæl

Forsgren tror etterlivet ikke er ulikt det vi opplever når vi sover.

– Vi dør og gjenopplives hver dag. Vi sovner og våkner opp. Vi glemmer oss selv. Jeg tror det er en analogi på hva døden er. Fra mørke til mørke.

– I boka Brødrene Løvehjerte er det klare paralleller til etterlivet. Var det noe du var bevisst på da dere valgte bandnavnet?

– Kanskje underbevisst. Men for å være helt ærlig, så var grunnen til at vi valgte bandnavnet, at vi hadde lik hårsveis som de gutta i den filmen. Den 70-talls bollesveisen, forklarer Forsgren, mens han ler.

– Men jeg tror at det var noe underbevisst. Vi digga universet og filmen, så det er kanskje noe mer der. Men det vi sa var «kul sveis!».

Forsgren mener at kristne fokuserer for mye på livet etter døden.

– Det er kristendommens akilleshæl. Det er akkurat som at dette livet her egentlig ikke gjelder. Det er bare en test for det virkelig livet etterpå, noe jeg syns er helt skrudd.

– Hvorfor er det skrudd?

– Fordi en religion som ikke bryr seg om livet her og nå er en ubrukelig religion, en ubrukelig filosofi, og en ubrukelig visdom.

Marcus Forsgren. Min Tro

Brors trosrevolusjon

Forsgren, som vokste opp med å høre på farens gamle Beatles-plater, låner et ord fra John Lennon: Revolusjon. Nærmere bestemt, en trosrevolusjon. Og det var at han begynte å stole på sine erfaringer, og å tillegge de verdi.

– Idet jeg mistet troen, idet egoet måtte gå i tusen knas, idet gudsbildet ble kasta på sjøen, så begynte jeg å stole mer på min erfaring. Det åpnet seg en spirituell verden av overflod hvor jeg får en erfaring av hvem Gud er i stedet for at noen lærer meg hvem Gud er.

– Hva er din erfaring?

– Min erfaring er at jeg har lært mest og fått størst innsikt i mine mest forferdelige øyeblikk, hvor jeg har følt at Gud har vært mest fraværende. Det er der gullet ligger. Vi lever i en polar virkelighet. Man vet ikke hva lys er før du vet hva mørke er. Opp, ned, varmt, kaldt, ondt, godt.

Eller som Forsgrens band Silence the Foe og The Lionheart Brothers (som består nesten av de samme medlemmene) uttrykker: skrik, sang, desperasjon, undring, mareritt, drømmer.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Mer fra: Min tro