Fortsatt spenstig i hodet

SYKDOM: Basketkongen Fred Erlandsen føler seg fortsatt topptrent i hodet. Men han innrømmer at han har tilpasset sin tro på helbredelse slik at livet i rullestol blir mer troverdig.

I fem år var han på Norges landslag i basketball. Han gikk under navnet Fred «Machinegun» Erlandsen. Som han selv sier det:

– Jeg var skuddsikker og traff ofte. Det var ganske kult.

Kurven i basketball henger hele 305 centimeter over bakken. Men 196 centimeter lange Fred hadde ingen problemer med å sprette i været og dunke ballen ned i nettet.

Sittende i rullestolen rager han 130 centimeter over bakken. Han kjenner på at andre ser ned på ham, men følelsen er kun i den konkrete betydningen av uttrykket.

– Det henger nok sammen med mitt ekstremt gode selvbilde. Jeg er ikke 130 centimeter i hodet, for å si det sånn. Hver morgen når jeg ser meg i speilet, så tenker jeg, hmm – ganske kjekk! Og det er viktig. Selvtillit og selvrespekt henger sammen. Og når jeg tenker bra om meg selv, tror jeg at andre gjør det også.

---

Fred Erlandsen

  • Kroppsøvingslærer i 15 prosent stilling.
  • 51 år.
  • 34 landskamper i basketball før han fikk sykdommen MS.
  • Gift med Ann Christin, tre barn og fire fosterbarn.

---

Eplekjekk

Vårt Lands journalist møtte Fred Erlandsen under et foredrag i Hønefoss kirke tidligere i vinter. Forsamlingen fikk spørsmålet: Hva er dere takknemlige for i dag?

Fred satt i rullestol i midtgangen. Han ba om mikrofonen.

– I dag er jeg takknemlig for at jeg klarte å sette handleposene inn i bilen min ved egen hjelp, sa han.

Det ble stille i forsamlingen. Det var nok flere enn undertegnede som innså at dette har jeg aldri tenkt på å være takknemlig for.

Jeg kom i snakk med Erlandsen etterpå. Han fortalte om hvordan han liker å feire når han klarer små praktiske ting. Gjerne ved å juble høylytt, som etter en basketscoring.

En god latter fulgte. Og latteren fortsetter å sitte løst under hele det intervjuet du nå leser. Ja, Hønefoss-mannen er så full av positivitet at man nesten må lure på om det er påtatt. Men bare nesten.

Han er kledd i en grå hettegenser der det står: «Der jeg er, er det godt å være». Under genseren har han en hvit T-skjorte. På den står det nøyaktig det samme.

– Jeg var på pinsevennenes stevne på Hedmarktoppen da jeg testet ut ideen om et eget motto. Jeg var usikker på om det skulle stå «Der jeg er, ønsker jeg at det skal være godt å være». Jeg spurte noen i resepsjonen hva de syntes. De nøkterne hedmarkingene mente at det kunne være lurt å ha med ordet «ønsker». Så jeg gjorde det motsatte. Jeg er jo litt eplekjekk.

---

4 raske

  • Gud er: En gang jeg holdt andakt på en skidag på Ringkollen sa jeg: Gud er god. Så sa jeg ikke mer. Folk hadde lyst til å gå på ski.
  • Jeg klarer meg ikke uten: Kona.
  • På gravsteinen min skal det stå: Fred has left the building.
  • Boka alle må lese: Ingen. Jeg leser ikke, jeg. Man trenger ikke lese bøker.

---

En tøff samtale

Da Fred var toppspiller i basket hendte det av og til at han ble svimmel. Men han la ikke noen større vekt på det. Hjertet hans ble sjekket på Toppidrettssenteret. De fant ikke noe.

Gradvis merket han at armen ble nummen. Den fungerte ikke som han ville. Skuddene ble dårligere.

Vendepunktet kom da han skulle feire sin 29-årsdag. Akkurat da han fikk beskjed fra legen, hadde han på seg en t-skjorte hvor det sto «Frisk» over hele brystet, ettersom det lokale treningssenteret Frisk var sponsor for basketklubben.

– Da jeg hørte at jeg hadde MS, visste jeg ikke hva Multippel Sklerose var. Jeg ante ikke det var en nevrologisk sykdom som rammer sentralnervesystemet i hjerne og ryggmarg. Jeg måtte ringe landslagstreneren, for jeg skulle egentlig på samling. Det var en tøff samtale å ta for en 29-åring.

Tårene kommer når Fred forteller. Han må ta en pause. Så sier han:

– Det at man blir rørt, det er helt greit. Det bringer meg nærmere folk. Det hender andre mennesker forteller meg om tap de har hatt, tap de ikke har fortalt noen andre om. Delt sorg er halv sorg, sies det, og det stemmer. Hvis man går og bærer på ting alene, kan det ta knekken på en. Noen ganger når folk tar livet sitt, så er det det som skjer.

– Hvordan taklet du ditt eget tap?

– Jeg måtte tenke mer på det jeg hadde igjen, enn på det jeg hadde mistet. Jeg kan ikke si til alle at de skal tenke sånn, for det er sikkert noen som føler at de ikke har så mye igjen. Men jeg føler det. Jeg har kone, barn, venner, jeg bor i et godt land og har fått en bil til to millioner kroner fra Nav sånn at jeg kan komme rundt med rullestolen.

– Er det lettere eller vanskeligere for en som er så topptrent å miste det fysiske?

– Det er en fordel å være topptrent i hodet. Det er jeg. Men det var vondt å ikke kunne leke med ungene sånn som jeg ønsket.

24.05.22 Fred Erlandsen fotografert hjemme på Hønefoss til Min Tro.

En nedtur for troen

På den tiden hvor MS-sykdommen gradvis spiste seg inn i livet til Fred Erlandsen, gikk han mye i karismatiske miljøer. Han hørte på amerikanske trosforkynnere som proklamerte at hvis vi bare tror nok, så vil det skje, det vi ber om. Det var bare å «ta det ut».

– Jeg gikk ofte fram til forbønn, og mange ba for meg. Men ingen ting skjedde. Det var en nedtur for troen min. Jeg måtte innse at hvis det var sånn at man kunne bestille mirakler fra Gud, så ville ikke verden sett ut som den gjør. Jeg tror fortsatt at jeg kan gå en dag, men kanskje ikke før jeg er i himmelen.

Jeg kan ikke proklamere at jeg er frisk når jeg ikke er det. Det er ikke troverdig. Og en tro må være troverdig

—  Fred Erlandsen

– Hvordan er troen din nå?

– Den er dynamisk, den har forandret seg gjennom livet. I bunn ligger det at Jesus er min frelser, også som helbreder. Men livet var mer skråsikkert da jeg var yngre. Der jeg før var bastant, er jeg nå spørrende. Jeg kan ikke proklamere at jeg er frisk når jeg ikke er det. Det er ikke troverdig. Og en tro må være troverdig.

En attraktiv posisjon

Fred Erlandsen er av og til møteleder i Sentrumskirken og speaker på lokale basketkamper i Hønefoss. Han elsker å bruke seg selv, digger oppmerksomheten og bruker posisjonen til å oppmuntre andre.

– Jeg er en veldig god speaker. Jeg krydrer det med litt standup – i en posisjon av sitdown, sier han med sitt karakteristiske glis.

Humoren ligger på lur hele tiden. Og den skjelmske energien. Den som flere ganger under intervjuet er på nippet til å gjøre kona hans flau. Det ser ut som han elsker det.

– Hva ville du vært mest ulykkelig over å miste av det du har i dag?

– Kone, familie og den helsen jeg har igjen. Selv om man er syk, kan man bli enda sykere. Det skal man ikke glemme.

Jeg vil at andre skal se meg, bli nysgjerrige og tenke: Hva er det han har? Han sitter jo i rullestol, men han er happy!

—  Fred Erlandsen


24.05.22 Fred Erlandsen fotografert hjemme på Hønefoss til Min Tro.

– Hva ber du om?

– Jeg ber nok for lite. Det ligger nærmere for meg å takke. Jeg takker for rullestolen, for senga mi, for vennene mine. Det er viktigere for meg å takke for det som er, enn å be om at ting skal endre seg. Men skulle jeg bedt om noe, så måtte det vært noe som gjør at jeg kunne ropt: «I can walk in Jesu name», sånn som man leser om i Det nye testamentet.

– Det hadde vært kult. Jeg skulle gjerne hatt mer action. Da kunne jeg gått bort til andre i rullestol og sagt: «Hvorfor sitter du der; reis deg i Jesu navn!» Men sånn er det ikke. Og det er litt rart, at vi kristne ikke har noe ekstra å tilby på det området.

Fred Erlandsen er opptatt av å være et eksempel. Han vil vise at det å være kristen er noe attraktivt.

– Jeg vil at andre skal se meg, bli nysgjerrige og tenke: Hva er det han har? Han sitter jo i rullestol, men han er happy! Jeg vil være en person som gir andre positiv energi. Da må jeg sørge for at der jeg er, der er det godt å være.


Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Min tro