Hun parkerte Gud på retreat. Ti år senere ble teologi brennende aktuelt

MIN TRO: Å møte mennesker med en destruktiv tro bidro til at May Bente Stuart Matre satte sin egen tro på pause. – Hvis ikke Gud tåler virkeligheten i alle dens variabler, da har vi gjort Gud for liten.

– Tror jeg sønnen min kommer til helvete, hvis han dør nå?

Når May Bente Stuart Matre stiller seg spørsmålet, befinner hun seg på Haukeland sykehus i Bergen med sin fem uker gamle sønn. Han er innlagt med alvorlige pustevansker på grunn av RS-virus, og får oksygentilførsel gjennom nesen.

Det er langfredag. Påskeferien er avbrutt. Stuart Matre klarer ikke å fri seg fra følelsen av at Gud vil henne noe med det hele.

Ti år tidligere satte hun troen på pause, en pause som var helt nødvendig for å komme seg videre med livet. Nå, når sønnen hennes kjemper for å overleve, sparkes grubleriene om tro og teologi i gang igjen.

– Jeg ville stole på at Gud ville ta imot et udøpt barn. Samtidig kjente jeg angsten: Var det sant det jeg hadde lært, at Gud ville avvise ham uten dåpen? Kunne jeg tro på en gud som elsket ham mindre enn meg som mor?

May Bente Stuart Matre fotografert til Min Tro i kirkerommet på Katarinahjemmet, samt i Frognerparken og området rundt. 20.05.2022

Samtale om tro

Drøyt 25 år senere lever sønnen hennes i beste velgående. Stuart Matre har nylig blitt ansatt som prest i Bergen domkirke, et yrke som var utenkelig for henne noen år tidligere. Nå har hun nettopp ankommet Oslo, hvor hun skal tilbringe de neste arbeidsdagene for å utarbeide et kurs i åndelig veiledning for Bjørgvin bispedømmes ansatte.

Kort fortalt dreier åndelig veiledning seg om å hjelpe mennesker som vil fordype sin relasjon til Gud. Stuart Matre har utøvd denne veiledningen i årevis, til og med undervist om det på NLA Høgskolen i Bergen, hvor hun fremdeles er førsteamanuensis.

Ikke minst, så kjente hun selv behovet for en sånn type samtale, i kjølvannet av episoden med sønnen på Haukeland sykehus.

– Det var vanskelig å finne noen som kunne hjelpe meg med spørsmålene mine. Når jeg oppsøkte kirken, fikk jeg ofte høre at det sikkert var sjelesorg jeg skulle ha. Men jeg trengte ikke å snakke om problemer i livet – jeg ønsket bare å finne mer ut av troen.

---

May Bente Stuart Matre

  • Prest i Bergen Domkirke og Høyskolelektor ved NLA høgskolen
  • 57 år
  • Gift
  • Har bakgrunn som klinisk sosionom. Har jobbet i psykiatrien ved Betanien psykiatriske senter, Modum Bad og Haraldsplass samtalesenter. Har inntil nylig vært leder ved Kirkelig Dialogsenter i Bergen.

---

En som overdrev

«Alle trodde på Vårherre, men man skulle heller ikke overdrive det». Omtrent slik beskriver hun den rådende holdningen til tro i bygda Matre på Vestlandet.

– Men jeg begynte nok å overdrive det allerede som ung, sier hun og ler.

Matre var lenge ferieparadiset der besteforeldrene bodde, innerst i Masfjorden med fergeforbindelse og høye fjell på alle kanter. Da hun var rundt ti år, flyttet familien hit permanent.

May Bente Stuart Matre fotografert til Min Tro i kirkerommet på Katarinahjemmet, samt i Frognerparken og området rundt. 20.05.2022

Fra å ha bodd i syvende etasje ved dokkekaien i Bergen sentrum, hvor man alltid måtte trå varsomt, kunne hun boltre seg ute som hun selv ville på bygda. Det ble en opplevelse av å komme hjem.

Religion var heller ikke fraværende på Matre. Til å være en så liten plass, var det et stort og godt ungdomsmiljø med Ten Sing og Den norske kirke i tett samarbeid, forteller hun. May Bente tok raskt på seg lederverv. Når hun ser tilbake, var hun kanskje hakket mer religiøst anlagt enn de andre, i den forstand at hun alltid tok det religiøse innholdet på stort alvor.

– Jeg husker at jeg likte å være i kirken. Vi var ikke der på søndagene med familien, men jeg var ganske liten, bare syv år, da jeg gikk til kirken alene for første gang.

Nærmere og dypere

Som voksen har hun tenkt mye på hva som trakk henne til kirken. De store spørsmålene har alltid opptatt henne, helt fra hun begynte å lese klassikere som verkene til Olav Duun, Sigrid Undset og Leo Tolstoj. Hva er egentlig sant? Hva holder og hva bærer? Kanskje handlet det også om følelsen kirkerom gir henne, opplevelsen av at det rommer noe større og bærer med seg noe hun alltid har vært nysgjerrig på.

– Du sier at du overdrev troen?

– Jeg tror kanskje ikke noen tenkte det om meg da. Men jeg har senere lurt på hvorfor jeg ikke bare etter hvert kunne kan tro på Gud, bidra på søndagsskole og ta med kake til kirkekaffen. Jeg dro det alltid lengre, og tenkte at hvis denne guden fins, hvordan kan jeg komme dypere og nærmere?

May Bente Stuart Matre fotografert til Min Tro i kirkerommet på Katarinahjemmet, samt i Frognerparken og området rundt. 20.05.2022

Hvis det er for mange steder, tanker og følelser i ens liv som man må holde Gud unna, da er det troen som er for liten og ikke Gud.

—  May Bente Stuart Matre

Lenger unna

Fra midten av 20-årene ble ønsket om nærhet erstattet med usikkerhet. Den utløsende faktoren var møtet med mennesker hun møtte i praksisperiode hos Kirkens Bymisjon, da hun studerte ved sosialhøgskolen i Oslo.

– Flere hadde en tro som var veldig destruktiv for dem. For meg, som hadde troen som utgangspunkt, var det forvirrende å se at troen faktisk ikke fungerte for alle.

Det kunne for eksempel være mennesker som opplevde at Bibelen ble en kilde til fordømmelse, eller som utholdt mishandling fra andre mennesker på grunn av idealet om tilgivelse, og å vende det andre kinnet til. Men for andre hun møtte var troen uaktuell. De kunne ikke tro på en god gud, fordi de hadde opplevd så mye vondt.

– Dette med helvete, det ble jeg opptatt av. Skulle de gå til helvete, fordi de «valgte» å ikke tro?

– Du sier «valgte» i gåseøyne?

– Ja, fordi det ble forkynt så mye på den måten, at du hadde fått fri vilje og kunne velge om du ville tro. Men for meg ble det så forenklet. Man tok ikke høyde for hvilke liv man skulle ha denne troen med seg inn i.

Livet er vanskelig uansett, det får man ikke gjort så mye med. Så når teologien ikke gav hjelp i møte med den menneskelige erfaringen, måtte det være teologien det var noe galt med, tenkte Stuart Matre.

May Bente Stuart Matre fotografert til Min Tro i kirkerommet på Katarinahjemmet, samt i Frognerparken og området rundt. 20.05.2022

På retreat fra Gud

Senere i livet har retreater blitt svært viktig for henne. Derfor er det smått ironisk at Stuart Matres første retreat ble stedet der hun parkerte Gud, troen og alt sammen.

Da spørsmålene knyttet til tro var på sitt mest intense, på slutten av 80-tallet, ble hun nemlig oppfordret til å besøke retreatsenteret Tomasgården.

– Jeg tenkte «jaja, why not» og reiste. Jeg hadde ikke fred med den guden jeg ikke trodde på. Men så sant jeg trodde Gud fantes, trodde jeg der og da at han sa til meg: «Du trenger faktisk å koble av fra de tingene her.» Jeg fikk en fred for at jeg ikke trengte å bale sånn med dette akkurat nå.

– Klarte du det, å koble av fra Gud?

– Jeg tror opplevelsen på Tomasgården ble medvirkende til at jeg kunne gjøre det med god samvittighet. Der og da ante jeg ikke om dette var en pause, eller om det var slutt mellom oss for alltid. Men det tok nesten ti år før jeg virkelig tok det opp igjen.

Så sant jeg trodde Gud fantes, trodde jeg der og da at han sa til meg: «Du trenger faktisk å koble av fra de tingene her.»

—  May Bente Stuart Matre

Bamsen i skapet

Når man som voksen henter barndommens kosebamse ut av skapet, er den helt lik som da man satte den fra seg, forteller Stuart Matre, med henvisning til psykoanalytikeren Ana Maria Rizzutos forskning. Det ble på samme måte med troen til domkirkepresten.

Det var en tiårsperiode med musikk, dans og livsutfoldelse. Hun og mannen fikk sitt første barn og flyttet tilbake til Bergen. Der begynte hun å jobbe i psykiatrien og videreutdannet seg innen voksenterapi og gestaltterapi.

– Det skjedde veldig mye i livet, men lite med troen. I ettertid har jeg skjønt noe om hvordan det fungerer psykologisk. Man kan utvikle seg og modnes som menneske, men hvis troen er parkert, forblir den som den var. Da jeg hentet «bamsen» fram igjen, måtte jeg innom alle de spørsmålene som gjorde at jeg satte den fra meg.

Det ble tydelig for henne etter langfredagen på Haukeland sykehus.

May Bente Stuart Matre fotografert til Min Tro i kirkerommet på Katarinahjemmet, samt i Frognerparken og området rundt. 20.05.2022

Det gamle gudsbildet

Spørsmålet om hva som ville skje med den udøpte sønnen hennes, dersom pusten skulle stanse for godt, utløste et sterkt behov for å grunne over troen igjen. Men hun kunne ikke hente fram det samme gudsbildet og teologien hun satte fra seg ti år tidligere som om ingenting var skjedd.

– Jeg visste at jeg ville gjøre hva som helst for gutten min, jeg ville gått i døden for ham. Og hvis Gud skulle sitte der og si at «han må gå fortapt fordi han ikke er ikke døpt» ... Jeg hadde store problemer med å stå for at det var en sånn gud jeg vendte tilbake til.

Å skulle sørge for en nøddåp føltes som et nederlag, en handling gjort ut fra redsel. Men hun manglet et alternativ til den troen hun hadde vokst opp med, hvor dåpen først og fremst var til for å unngå helvete. Det kjentes risikabelt å utfordre denne forestillingen, når sønnens liv stod på spill.

– Da vi kom hjem fra sykehuset, ringte jeg alle prestene jeg kjente og spurte: «Hva hadde skjedd med sønnen min hvis han døde?» Jeg fikk flere uklare svar, men en metodistprest jeg kjente hadde et dåpssyn jeg kunne stole på. Han snakket om Guds forutgående nåde, som alltid er foran deg. Jeg bestemte meg for at det var han som skulle døpe sønnen min.

Åndelig veiledning

– Når kunne du si om deg selv at du trodde på Gud igjen?

– Det tok mange år, men utover 2000-tallet falt mye på plass.

Da hun igjen ble motivert for å undersøke troen, hadde hun først problemer med å finne noen som kunne veilede henne skikkelig. Men etter hvert kom hun på sporet av en rekke miljøer som arbeidet med tro på en annen måte enn hun var vant til.

– Jeg oppdaget ulike retreatsteder og åndelig veiledning, som gir et språk for å jobbe med tro.

May Bente Stuart Matre fotografert til Min Tro i kirkerommet på Katarinahjemmet, samt i Frognerparken og området rundt. 20.05.2022

Konseptet åndelig veiledning, som Stuart Matre har tatt videreutdanning i, tar utgangspunkt i tradisjonen etter Ignatius av Loyola (1491 -1556). En av de viktige innsiktene er at man kan finne Gud i alle ting. I veiledningen er man derfor opptatt av erfaringen av livet slik det virkelig er.

På begynnelsen av 2000-tallet begynte hun også å studere teologi. Her var det ikke bare ett riktig svar, men mange tolkningsmuligheter.

– For noen kan det føles utrygt, men for min del åpnet det trosuniverset og gjorde det rikere. Det gjorde at jeg kunne gå inn i det rommet og puste fritt igjen.

Mange av de kategoriske svarene hun før hadde vansker med å akseptere har fått flere nyanser. Hun understreker likevel, at selv om hun ikke tror helvete er på samme måte som hun fikk det formidlet som ung, så avviser hun ikke muligheten for livets to utganger totalt.

– For noen handler troen på to utganger om håp – håp om at rettferdighet og gjenopprettelse en dag skal finne sted.

En tro som rommer livet

May Bente Stuart Matre fotografert til Min Tro i kirkerommet på Katarinahjemmet, samt i Frognerparken og området rundt. 20.05.2022

Utover 2000-tallet deltok Stuart Matre på flere retreater hvor hun ønsket sterkt å finne Gud igjen, men hun hadde ikke noe behov for å tilhøre et kristent fellesskap eller ønske om å snakke om tro i det offentlige rom igjen. Det som etter hvert lokket henne ut i offentligheten, var forespørselen om å undervise på et arrangement med tittelen «når livet knuser troen».

– Jeg visste at jeg hadde en stemme som burde høres når det gjaldt dette temaet. Jeg hadde møtt så mange mennesker med en sterk tro som mistet den under krevende livsbetingelser og møte med lidelse og vondskap.

Erfaringen fra å jobbe i psykiatrien og med langtidsdømte, har gitt henne en overbevisning om at troen må romme hele livet.

– Hva betyr det egentlig at troen rommer hele livet?

– Hvis det er for mange steder, tanker og følelser i ens liv som man må holde Gud unna, da er det troen som er for liten og ikke Gud. Samme hvor galt ting oppleves og hvor feil det kan føles – hvis ikke Gud tåler virkeligheten i alle dens variabler, da har vi gjort Gud for liten.

Hvis man holder fast på Guds kjærlighet, da tror jeg man hele tiden loses tilbake til et riktig sted der vi bedre tar vare på andre, oss selv og den jorden vi er gitt.

—  May Bente Stuart Matre

En Gud som vil noe

– Hva er kjernen i det du tror på?

Jeg tror på en gud som både elsker oss og vil oss noe.

I denne setningen rommes innsikter som balanserer flere hensyn. Stuart Matre vil ikke fremme en «kristendom light» hvor alt er kjærlighet og ingenting har betydning. Samtidig tror hun kjærligheten er en grunnleggende forutsetning for å bli det Gud har skapt oss for.

May Bente Stuart Matre fotografert til Min Tro i kirkerommet på Katarinahjemmet, samt i Frognerparken og området rundt. 20.05.2022

– Folk flest snakker for lett om det. For de fleste er det er veldig vanskelig å tro at man er elsket. Få har erfaring med ubetinget kjærlighet. Å motta kjærlighet gir oftest et ønske om å spre det gode videre. Det er endringskraft i kjærlighet. Hvis vi åpner for den Gud som vil vise oss at vi er elsket, så tror jeg vi vil bli dratt i retning av å bli mer lik ham.

– Du har selv møtt mange mennesker som opplever troen som en belastning. Tror du det hadde vært bedre for folk å bare legge vekk troen fullstendig?

– Jeg tror du av og til må gjøre det. Hvis du har en teologi som er det jeg vil kalle usunn, så trenger du kanskje å legge vekk den troen eller det gudsbildet for at Gud skal kunne vise seg på en annen måte. Samtidig er det en sterk kraft i troen på at Gud ønsker din eksistens, tåler at du ikke klarer alt, men likevel vil deg noe.

Et av bibelstedene som betyr særlig mye for henne, er når Jesus i Johannesevangeliet sier «bli i min kjærlighet.»

– Jeg tror mye går galt når man forlater den, enten bevisst eller ubevisst. Men hvis man holder fast på Guds kjærlighet, da tror jeg man hele tiden loses tilbake til et riktig sted der vi bedre tar vare på andre, oss selv og den jorden vi er gitt.

---

4 raske

  • Gud er: Alltid større og alltid nærmere
  • Jeg klarer meg ikke uten: De nærmeste, et sted å kalle hjem og bøker.
  • På gravsteinen min skal det stå: Foreløpig mer opptatt av hvor den skal stå enn hva som skal stå der.
  • Boka alle må lese: Etty Hillesum; Det tenkende hjertet. John Shea: Finding God again: A spirituality for adults, Torborg Aalen Leenderts: Når glassflaten brister.

---


Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Mer fra: Min tro