For atten år siden var han luftsoldat i Ukraina. Nå er han prest i Oslo

– Ukrainere er et spesielt folkeslag. Det er ei utbredt holdning, at hvis man ikke kan leve fritt i et fritt land, så er det heller ikke noe poeng å leve, sier pater Myron Kuspys.

Det er søndag morgen, klokka er 10, og det ringer inn til ukrainsk søndagsgudstjeneste i St. Hallvard kirke. Den katolske kirka på Enerhaugen i Oslo ble tegna av Kjell Lund og Nils Slaatto i 1966, og er internasjonalt anerkjent for sin bruk av ubehandla betong. Det er lett å skjønne hvorfor – utføringa er like imponerende som den er elegant. Men med dagens nyhetsbilde i bakhodet kan de nakne, solide betongveggene vekke ubehagelige konnotasjoner til kjeller og bomberom.

Den ukrainske messen foregår i andre etasje, mens den norskspråklige arrangeres i hovedkirkerommet nede. Her avløses betongveggene av teglstein, og de mange forgylte ikonene bryter med formspråket. Lufta fylles med røkelse og vekselsang. Foran alteret står pater Myron Kuspys i en rikt dekorert felonion – sidestykket til det norske messehagelet – sammen med ministranter iført broderte kjortler.

Vårt Lands utsendte henvises til galleriet, en enkel avsats i betong, som åpenbart brukes som roteloft til vanlig. Herfra får vi følge messen, som til forveksling ligner den vi møter i ortodokse kirker. Årsaken til dette er at Den ukrainsk-katolske kirke er én av Den katolske kirkes 23 særkirker. Kirka følger østlig, bysantinsk ritus, som innebærer at kirka har egen liturgi, kirkerett og noen teologiske standpunkter som skiller seg fra den romerske. Alle særkirkene deler imidlertid fullt nattverdsfellesskap, og anerkjenner paven som åndelig overhode.

En av de åpenbare forskjellene fra Den romersk-katolske kirke, viser seg i det at pateren som byr oss på en kopp kaffe etter gudstjenesten, er gift. Kona kom til Norge i 2009, og året seinere fulgte Kuspys etter. I 2017 ble han prestevia i St. Olav domkirke. Det var kulminasjonen av et kall Kuspys har kjent på siden tidlig i ungdomstida.

Tidligere luftsoldat

Pateren forteller at han vokste opp i Lviv i Vest-Ukraina, mens landet fortsatt var en sovjetisk republikk.

– Jeg kommer fra en troende familie. Vi var kanskje ikke så veldig praktiserende, men vi prøvde, sier han.

Det må sies å være en ydmyk beskrivelse, i hvert fall sett med norske øyne. Kuspys forteller at familien gikk i kirka hver søndag, og hadde tradisjon for å be kveldsbønn. På veggene hjemme hang det ikoner, og familien etterstrebet å være gjestfrie overfor andre.

– Da jeg var 12–13 år gammel begynte jeg å gå til kirka av egen overbevisning. Før det var det vel kanskje et spørsmål om «frivillig tvang», men da begynte jeg å gå fordi jeg selv hadde lyst. Jeg observerte prestene, og følte at de hadde noe spesielt ved seg, noe vanlige mennesker ikke har. Jeg likte også selve liturgien, og tanken om å tjene Gud – å være nærmere Gud. Etter hvert vokste det et kall i meg, en følelse av at dette var noe jeg også skulle, sier han.

---

Myros Kuspys

• Pater, og kapellan i St. Hallvard menighet i Oslo.
• 40 år.
• Kom fra Ukraina til Norge i 2010. Har tidligere studert finans, avtjent militærtjeneste i Ukrainas luftforsvar og vært selvstendig næringsdrivende.
• Gift.

---

Det skulle imidlertid ta noen år før Kuspys fulgte det kallet. Først studerte han økonomi, og han har også prøvd seg som selvstendig næringsdrivende. I tidlig voksenalder avtjente han militærtjenesten i Det ukrainske luftforsvaret. Kuspys ble utdanna som sambandssoldat, men tilbrakte hoveddelen av det 18 måneder lange oppholdet som underoffiser i ei avdeling med ansvar for flyveledelse og luftvern.

Om prestekallet

– Med den militære bakgrunnen du har, er det vanskelig å være i Norge nå?

– Ja, det kan være litt vanskelig, vedgår Kuspys, som drar litt på svaret.

Samtidig understreker Kuspys at han opplever at det er behov og oppgaver for ham her i Norge. Han er prest nå, og det er nok prester i Ukraina. Noen må også stå på utsiden, være der for menigheten i Oslo, og koordinere hjelpearbeidet. Kuspys forteller at kirka samler inn klær og sko, tørrmat, medisiner og andre ting som trengs.

– Som prest tror jeg at jeg kan være viktig i arbeidet med å koordinere, fordi jeg kjenner folk og de stoler på meg. Når folk gir penger eller utstyr må de kunne stole på at det kommer fram – at hvis man sender ti bokser med Paracet, så er det ikke bare ni som blir levert.

Under prestevielsen i 2017 siterte biskop Bernt Eidsvik pave Frans, som tidligere har etterspurt «prester som lukter av sau». Derfor er det kanskje ikke tilfeldig at Kuspys bruker en hyrde-allegori når han skal beskrive rolla en prest har.

– Som prest har man et særskilt ansvar for å ta vare på de rundt seg. Derfor er det ingen prester, munker eller nonner blant de som flykter fra Ukraina nå. For hvis gjeterne drar, hvem skal da passe på flokken?

[ Føder i kjellere mens bombene faller ]

Prestegjerningen og journalistyrket

Flatterende nok for Vårt Lands utsendte, sammenligner Kuspys det å være prest med journalistyrket. Han tror det finnes mange likhetstrekk, og forklarer:

– Det å være prest er å være i tjeneste. Det er ikke bare en hvilken som helst «ni til fire»-jobb. Man må ut og treffe folk, noen ganger midt på natta dersom det er nødvendig. Dere er jo for eksempel her på en søndag. Noen ganger må dere sikkert også reise til steder eller snakke med mennesker dere egentlig ikke har lyst til. Vi må være der det er behov, ikke der det er behagelig.

Mennesket er feilbarlig og trenger støtte og visdom utenfra. Hvor kan vi ellers få det, annet enn hos ham som har skapt oss?

—  Pater Myron Kuspys

Kuspys viser også til at både prester og journalister forplikter seg til en kodeks, og hvis man bryter den kan man ikke kalle seg journalist eller prest, mener han. Han nevner at man for eksempel er forplikta til å si sannheten, man kan ikke ta imot bestikkelser, og så videre. Nærmest sømløst glir sammenligninga over i en kritikk av russisk media.

– Dere snakker ikke russisk? Der det jo hovedsakelig et fåtall personer som står for mesteparten av nyhetsformidlinga. Og tro meg, de har opparbeida seg enorme summer de siste åtte åra med propagandakrig, mens ekte journalister har blitt drept eller knebla. Både i Ukraina og Russland forfølges nå også prester, fordi de regnes som en trussel, sier pateren.

Gammeltestamentlig rettferdighet

– Det går jo ganske dårlig med den russiske krigsinnsatsen nå, mens Det ukrainske forsvaret presterer langt bedre enn de fleste eksperter antok på forhånd. Tror du at det er noe guddommelig ved det vi nå ser?

– Ja, absolutt. Jeg klarer ikke å la være å beundre Russland for hvor idiotisk krigen er organisert – eller rettere sagt, ikke organisert, svarer han.

Kuspys viser til at Russland har hatt åtte år på å planlegge invasjonen. I stedet for å forberede seg ordentlig, har de belaget seg på å vinne krigen på tre dager, sier han. Pateren peker også på rapporter om at invasjonsstyrken bare hadde med seg mat og ressurser for noen dager, og forteller at de russiske soldatene nå går igjennom landsbyer og tar mat og klær fra sivilbefolkningen.

– For meg framstår det som tydelig at Gud har gjort dem blinde. Løgnene de har servert i åtte år har innhenta dem. Til slutt var det så mye løgn at Putin og maktapparatet rundt ham begynte å tro på dem selv. Derfor trodde de at de bare kunne valse over oss på noen dager, og at Russland kunne innsette ei ny regjering. Hele planen virker veldig amatørmessig, sett fra et militært ståsted, sier han.

Det er ingen tvil om at mennesket kan gå seg vill uten Gud – at man kan tenke at livet man lever er riktig og bra, og at man selv veit best. Men dessverre er det ikke sånn.

—  Myron Kuspys

For pater Kuspys framstår krigen mellom Ukraina og Russland som en kamp mellom godt og ondt. Han mener at situasjonen ukrainerne er i nå, kan sammenlignes med situasjoner israelittene mange ganger befant seg i, ifølge Det gamle testamente.

– Vi leser om det i Skriften, at de gudfryktige israelittene overlevde, mens andre gikk til grunne fordi de vendte seg vekk fra Gud. 3000 år seinere finnes det ingen igjen av de som tilba Ba’al, mens jødene eksisterer fortsatt.

Ordene kan oppleves som harde, og faller kontant. De bryter med paterens ellers litt lavmælte og utforskende uttrykksform. Samtidig resonnerer de med annen religiøs retorikk som har kommet fra ukrainsk hold. Etter at et russisk angrep ramma den historiske Uspenskij-katedralen i Kharkiv i starten av mars, uttalte president Volodymyr Zelenskyj at «Gud ser alt, og vil svare tilbake. Ingen bunker vil kunne skjerme dere fra Gud».

Siden starten av krigen har også jøder og kristne, på tvers av konfesjon, møttes klokka 17 for å be Salme 31, etter initiativ fra den jødiske sjefsrabbien Yaakov Dov Bleich. Ett av versene i salmen lyder: «Herre, la meg ikke bli til skamme, for jeg roper til deg. La de urettferdige bli stående med skam og gå tause til dødsriket». Håpet og troen på gammeltestamentlig rettferdighet er med andre ord ikke noe Kuspys er aleine om.

Tror på seier

– Det er ingen tvil om at mennesket kan gå seg vill uten Gud – at man kan tenke at livet man lever er riktig og bra, og at man selv veit best. Men dessverre er det ikke sånn, mennesket er feilbarlig og trenger støtte og visdom utenfra. Hvor kan vi ellers få det, annet enn hos ham som har skapt oss, spør Kuspys.

Han håper at krigen kan føre til fornya vekkelse og omvendelse, blant både ukrainere og russere.

– Ta for eksempel Ninive, hvor folket vendte seg til Gud og byen ble skåna. Jeg håper at ukrainerne forstår at de må omvende seg på en eller annen måte. Det er selvfølgelig ikke nødvendig at alle blir troende, det er urealistisk, men at man slutter å leve syndig, sier presten.

Samtidig håper han at Den russisk-ortodokse kirke vil snu i synet på krigen, og i sin støtte til Putins regime. Kirkens overhode, patriark Kirill, har en nær relasjon til Putin og har flere ganger i løpet av krigen kommet med uttalelser som kan tolkes som støtte til den pågående invasjonen.

– Jeg ber om at de vender tilbake til en ekte, oppriktig kristen forkynnelse, hvor de tjener Gud, og ikke Putin, staten eller egne ambisjoner. Hvis man ikke tjener Gud, så tjener man bare seg selv – eller i verste fall Satan.

Avslutningsvis sier Kuspys at han er overbevist om at Ukraina vil komme seirende ut av krigen, og forbli et fritt land – ved Guds hjelp. Inntil det vil Kuspys fortsette å gjøre sitt for å støtte ukrainere, både i Ukraina og i menigheten på Enerhaugen.

– For meg er det ingen tvil om at Russland vil tape. Det er ikke et spørsmål om ja eller nei, det er bare et spørsmål om når.

---

4 raske

• Gud er: Livet
• Jeg klarer meg ikke uten: Naturen
• På gravsteinen min skal det stå: «Herrens trofaste tjener». Hvis det kan stå det, og stemme, så skulle jeg sagt meg fornøyd.
• Boka alle må lese: Annet enn Bibelen? Da vil jeg anbefale forfatteren og trappistmunken Thomas Merton. Han er også oversatt til norsk!

---

HØR OGSÅ VÅRT LANDS PODKAST: