Vasker restene etter Jesu blod

Faulus Korkunc er som en concierge, hans kirke som et ærverdig hotell. Møysommelig og rolig, og med en bart som sitter akkurat der den skal, tar han fatt på sine faste gjøremål i Oslo domkirke.

Kirketjeneren, som har vært tilknyttet domkirken siden 2011, har invitert Vårt Land til å møte ham ved hoveddøra «klokka 09.00». Når døra går opp, blir skyggene som omringer ham trukket vekk stykke for stykke. Korkunc smiler uten å vise tennene. «Velkommen», er beskjeden.

Han ser kanskje ikke stor ut der han står i døråpninga av domkirken (hvem gjør vel det?), men tryggheten han utstråler får en til å tro at han er like godt egna som vert, som til å snakke en mobb fra å storme kirken.

Han lukker døra etter seg. Det er ikke åpen kirke riktig ennå.

– Det er først klokka ti, minner han om. Til først og fremst seg selv.

Ryddig katedral

– Jeg starter hver dag med å se om kirken trengs å ryddes, sier Korkunc.

Han står alene i våpenhuset, inngangspartiet i kirken. Han snakker som om kirken skulle vært full, altså med innestemme. Prestevolumet skrur han først på inne på det som etter alle solemerker er et kontor.

– Men det er ikke et kontor, kontrer Korkunc.

Hver gang han introduserer et nytt rom i kirken, stopper han opp og slår hælene sammen og hendene ut som om han skulle sagt «voilà». Og der det finnes feil, finnes kun rom for forbedringer.

– Se her, dataskjermen har sluttet å fungere, sier Korkunc, først spøkefullt, dernest anstrengt.

Så slår han dørene opp til kirkerommet i det som ser ut til å utgjøre favorittdelen av hans arbeidsdag. Blikket er vendt mot taket og gangen hans oppover altergangen er silkemyk. Ingen vet hvem som først sa ordene «arbeidet kaller», men uttrykket ble funnet opp til bruk for mennesker som Faulus Korkunc.

– Jeg går ut i kirkerommet for å se om alt er klart. Av og til blir ting liggende. Det var korøvelser i går kveld, og stolene var ikke satt tilbake på riktig plass. Da ordnet jeg det slik at kirken ser pen ut.

– Hvorfor er det viktig for deg at kirken er ryddig?

– Når du kommer inn i en ryddig kirke, så føler du deg velkommen. Er det ikke ryddig, men kaotisk, føler du deg ikke velkommen på samme måte, svarer Korkunc.

– Kirken skal være en verdig katedral. Når man kommer inn i kirken og ser at alt er som det skal være, da føler man en tro på Gud ved å se at de menneskene som har fått oppgaven med å passe på gudshuset – de gjør jobben sin.

---

Faulus Korkunc

• Kirketjener i Oslo domkirke
• 60 år
• Assyrer som flyktet fra Tyrkia etter at familien ble angrepet
• Gift, fire voksne barn

---

Oppvasken i klesskapet

Kirketjenerens endestasjon er sakristiet, rommet hvor ingen kan gjøre noe uten å bli overvåket av øynene til de tidligere biskopene, som henger tett i tett på veggene. Langs den ene kortsiden av rommet strekker det seg et klesskap. Bak hver skapdør, et Narnia.

Dør nummer én skjuler begynnelsen av en tilsynelatende endeløs rekke av identiske prestekjortler. Dør nummer to skjuler en rekke skopar med høye hæler. Korkunc og undertegnede møter blikkene til de tidligere biskopene. Dør nummer tre skjuler et kjøkken. Det har en vask, oppvaskmaskin og en liten ståplass.

– Jeg håper at vi snart får en hurtiggående oppvaskmaskin her, så vi slipper å bære ned kalkene hver dag, sier kirketjeneren.

Han titter bort på kalkene på bordet som står midt i rommet.

– De ble brukt på onsdagsmessen i går, men dem har vi ikke rukket å koke. Etter vi blir ferdig med messen i dag, blir det flere kalker. Da havner de alle i oppvaskmaskinen, sier Korkunc.

Han forklarer problemet han har slik:

– Kalkene har verdier fordi det er sølv, og hvis de blir stående her fordi de ikke har blitt vasket, kan de bli borte. Hvis vi får en hurtiggående oppvaskmaskin her, så kan vi kjøre dem med en gang.

Det er på en måte passende at Korkuncs dager går til å legge til rette for at mennesker kan motta Jesu blod og legeme. At prisen for å tro, kan være blod, fant han ut på den harde måten.

Skredderen fra Mesopotamia

– Etnisk er jeg assyrer. De er kjent for sin historie, forklarer Korkunck.

Familien hans kommer fra den sør-østlige delen av Tyrkia, i det som før var Mesopotamia. Assyrere regner sine røtter ­tilbake til menigheten i ­Antiokia, som både apostelen Peter grunnla og Paulus hadde som base. Korkunc vokste opp ikke langt unna Antiokia.

– Landsbyen min var kristen. Mine foreldre var kristne. Alle var kristne, forteller Korkunc.

Han er den eldste av ni søsken. De vokste opp som nærmeste nabo til den lokale kirken, hvor faren var diakon. Eldstesønnen gikk i sine fars fotspor ved å studere teologi og ved å lære seg farens plikter og arbeidsoppgaver på familiegården. Håpet lå på sønnens skuldre om at han en dag skulle overta.

Men etter at Korkunc giftet seg i 1979, flyttet han og kona til Istanbul. Der begynte han å jobbe som skredder, slik som en av hans fettere. En annen fetter lokket ham til å prøve gullsmedbransjen for å tjene mer penger. Det ble en kortvarig karriere. Korkunc likte ikke at fingrene ble «svarte og skitne med gull og kjemikalier».

Men gullet rundt ringfingeren, likte Korkunc godt. Kona og han begynte på ny å jobbe sammen som skreddere, og hvetebrødsdagene var en lykkelig tid. Det skulle ikke ta lang tid før skjebnen til assyrere i Tyrkia innhentet ham. Ikke i Istanbul, men på første ferie hos foreldrene.

– Vi var flere i familien som gikk over en fjellovergang da vi ble stoppet av en bevæpnet, muslimsk kurdisk gruppe. De skjøt og drepte onkelen og fetteren min. Min kone ble skutt i hodet. Dette var 16. juni 1980, forteller Korkunc, mens han prikker med pekefingeren på bordet.

Ikke husrom for en kristen

– Jeg kan ikke se.

Det er beskjeden fra Korkuncs kone. Hun er ikke død, men blindet. Hun blir kjørt til det lokale sykehuset i kommunen Nusaybin. Der vil de ikke vil behandle henne fordi hun er kristen, ifølge Korkunc. Nå må han i avhør, så kona blir fraktet av sin far til sykehuset som ligger ti minutter over grensa til Syria. Faren nektes å krysse grensen. Det neste sykehuset ligger i provinsbyen Mardin 100 kilometer unna. Ikke på noe tidspunkt får de tilbud om ambulanse. Løsningen blir privat drosje, forteller Korkunc.

Når de kommer fram hører de det som begynner å likne et refreng: «Vi kan ikke hjelpe henne. Hun er kristen».

Neste sykehus ligger nå 500 kilometer unna i Diyarbakir. Faren har ikke noe annet valg enn å dra dit. Datterens liv avhenger av det. Der blir de tatt imot, og nå begynner ting å haste. Datteren mangler blod, og mangler dessuten en annen livsviktig valuta: legitimasjon. Korkunc og faren hans reiser med legitimasjonen så raskt de får beskjeden.

– Vi viste legitimasjonen. Da de så at hun var kristen, skrev de henne ut som frisk. Men min kone ikke var til å kjenne igjen, sier Korkunc.

[ Hun stoppet å telle hvor mange ganger sønnens hjerte sluttet å slå ]

Kampen mot klokka

– Hun kommer til å dø, roper den tjue år gamle ektemannen.

Hans bønner er nytteløse. «Det må bli Istanbul», tenker han. Men da må de fly, og ingen flyselskap vil ha dem som passasjerer, forklarer han. Ikke fordi de er kristne, men fordi ingen ville risikere at en passasjer dør om bord på flyet deres.

Gode råd er nå uvurderlige, men en korrupt advokat kan bli en skytsengel for den riktige summen. Advokaten kan skrive en falsk attest på at han er legen og at han garanterer for hennes reise. Men da må Korkunc betale. Hvis ikke så kommer hun til å dø, og hvis hun dør er det ikke jeg som er problemet», er beskjeden fra advokaten, ifølge Korkunc.

Han gjør avtalen.

I Istanbul, drar de direkte til det gresk-ortodokse sykehuset. Der blir kona undersøkt med en gang.

De får høre av legen at om hun hadde kommet 20 timer tidligere, kunne de berget deler av synet hennes. Ekteparet blir på sykehuset i 19 døgn for at kona skal komme seg. Imens de er der er det sendt ut en arrestordre på Korkunc for drapet på sin onkel og fetter, og for å ha blindet sin kone, forteller Korkunc.

Farens ord

– I møte med alt dette, var du noen gang sint på Gud?

– Jeg var noen ganger i tvil. Hvorfor skulle familien min oppleve dette? Hvorfor skulle min kone miste synet? Å se i 20 år, for så å bli blind mens du venter ditt første barn, det er urettferdig.

I møte med tvilen har Korkunc tviholdt på det faren fortalte ham for lenge siden: «Be heller om hjelp i fortvilelsen enn å tvile på Gud og gå i fortapelsen».

– Jeg er lei for at jeg tvilte, men Guds skaperverk kan bli betvilt for Jesus tvilte også. Han ville ikke dø, men han la livet sitt i sin fars hender og stolte på at hans vilje skulle skje. Det samme gjorde jeg.

Etter at Korkunc ble anklaget for å ha stått bak angrepet på sin familie, fikk noen venner av familien nyss om hvor gjerningsmennene oppholdt seg. Korkunc ble med militærpolitiet og klarte å peke ut to av dem han gjenkjente. De ble arrestert og tilstod. Men for mobben som så utpekingen, ble den pent kledde skredderen fra Istanbul nå en målskive. Beskjeden fra kriminelle og politiet var lik: «Røm fra landet, Faulus». Og det gjorde han, i en flukt som førte ham og kona til Norge.

– Det han tar er også velkomment

– Hva hadde du gjort uten troen?

– Uten gudstroen ville jeg for det første ikke klart å leve med en blind dame som tjueåring.

Nå har han og kona fire voksne barn, to gutter og to jenter.

– Uten troen ville jeg ikke klart å hjelpe dem, og nå er de selvstendige og fantastiske. Nå har Gud også kranset meg med fire barnebarn.

– Det Gud gir og det Gud tar, er velkomment, sier kirketjeneren.

– Har han gitt mer enn han har tatt?

– Ja.

Kreften og døden

– Er du fortsatt redd for at noen skal finne deg?

– Egentlig ikke. Jeg har lagt sakene i Guds hender. Om han vil levere meg til dem, så kan de bare prøve seg. Gud har beskyttet meg i 42 år snart, så jeg ser ingen grunn til hvorfor han skulle stoppe nå.

Korkunc frykter ikke mye for sitt eget liv, men grunnene til å være redd for å dø, har blitt multiplisert. Han har blitt diagnostisert med kreft, og sier at det siste året har vært tungt.

– Når du får beskjed om at du er kreftsyk, blir du redd og engstelig. Men jeg har fått med meg ordene som sier at alt har en begynnelse og en slutt, sier Korkunc.

– Jeg har lagt den saken i Guds hender også. Om han vil ha meg til seg, kan jeg reise med frimodighet. Om han vil beholde meg her med mine medmennesker, blir jeg gjerne.

---

4 raske

• Gud er: Den som har all jord og himmel under sin makt, og er gud for alle og meg.
• Jeg klarer meg ikke uten: Troen på Jesus Kristus.
• På gravsteinen min skal det stå: Det får mine barn og familie avgjøre. Om det blir noen spørsmål på forhånd, så skal jeg svare på det.
• Boka alle må lese: Gjerne Bibelen

---

– Aldri nok

Ting startet ikke rosenrødt i Norge. Etter fire år stod familien uten bolig, kapital, og uten foreldre til å støtte dem. Redningen kom i form av en stillingsutlysning som kirketjener på Røa i Oslo, en stilling hvor det følger med en bolig. Korkunc søkte og fikk jobben, men trengte riktignok først biskopens godkjennelse ettersom han ikke tilhørte Den norske kirke, men den syrisk-ortodokse kirke. Nå sier han at han føler seg mer hjemme i førstnevnte.

– Føler du deg hjemme i alle kirker?

– Ja. Kirken har vært mitt andre hjem fra fødselen av. Det er en institusjon som ingen andre institusjoner kan sammenliknes med. Verken sykehus, skoler eller operahus kan være kirker. Kirken representerer det hellige og det sanne. Kirken representerer medmenneskelighet.

Som kirketjener i Røa kirke og i domkirken har Korkunc fungert som en altmuligmann.

– Når lintøy har trengt vedlikehold, har jeg som skredder tatt meg av det. Om en kran har dryppet, har jeg reparert den. Om det har trengs å feies ute, har jeg gjort det. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Uansett hvor mye jeg gjør, så er det ikke nok. For gjennom kirken har jeg fått livet tilbake, og derfor er takknemligheten uendelig.

Idet Korkunc er ferdig med å snakke, ringer det en alarm.

– Det betyr at jeg har ett minutt til å åpne kirkedørene, sier kirketjeneren.