Hun stoppet å telle hvor mange ganger sønnens hjerte sluttet å slå. Hver gang han var på vei mot hjertestans, var det som om hun kjente hvor hun ville revne i to hvis ikke det lille hjertet begynte å slå igjen. Følelsen har fått henne til å tenke på forhenget i tempelet som revner idet Jesus dør på korset.

– Jeg forstår at det ikke er poenget med teksten, men jeg sliter fortsatt med å lese akkurat dette. For jeg kjenner følelsen i kroppen enda, sier prest Mari Saltkjel.

Endret av opplevelsene

Saltkjel blir snart den første kvinnelige prosten Nordfjord. Det er 14 år siden hun samme sted ble ansatt som prest.

I løpet av de 14 årene har hun forandret seg mye. En krevende livssituasjon har formet og påvirket den hun er blitt.

– Før kunne jeg klyve inn i et rom og trives med at det som var viktig for meg skulle bli viktig for flere. Jeg kom inn med en energi som sa at jeg var klar til å sette i gang og forandre ting, sier hun.

Nå angriper hun ikke situasjoner på samme måten. Det synes hun er fredfullt og godt.

– Det er som å slippe det enorme behovet for påvirkning og forbedringskraft. Istedenfor kan jeg bare være en i mengden, en av dem som prøver så godt som de kan å mestre livet, sier hun.

– Jeg har med meg en del sår på innsiden som ikke har grodd helt enda

—  Mari Saltkjel

[ De flyktet fra bønnesenter i Ukraina til bønnesenter i Levanger ]

Ville bli buddhist

Det var ikke selvsagt at hun skulle bli prest. Saltkjel kommer ikke fra en prestefamilie. Hun beskriver dem som en folkekirkefamilie som gikk i kirka på julaften, og kanskje et par andre ganger i løpet av året.

– Jeg er tvilling og ble født med et kjøttsår på hælen. Det var så trangt i magen at det ikke var plass til to voksende jenter. Jeg lurer ofte på hvordan det har påvirket meg, det at jeg har kjent på smerte til og med før jeg ble født.

Da Saltkjel nådde konfirmasjonsalder hadde hun egentlig bestemt seg for at hun ikke ville konfirmeres. Hun var interessert i religioner og eksistensielle spørsmål, og fant ut at hun kjente seg mest hjemme i buddhismen.

– Jeg syntes konfirmasjon handlet for mye om hva man skulle få, om penger og gaver. Derfor sa jeg til mor at jeg ikke ville. Jeg skulle bli buddhist, og satt og mediterte på rommet mitt.

Det syntes ikke mor noe om, forteller hun videre. Tvillingsøsteren hennes skulle nemlig konfirmeres samtidig.

– Mor mente at det ville bli veldig forvirrende hvis en av oss var konfirmant og den andre var buddhist. Hun sa at det kom til å ende med at jeg uansett ville få gaver, siden jeg ikke kunne sitte og se på mens søsteren min fikk.

Hun bestemte seg likevel for å konfirmeres. Det skulle bli avgjørende for at hun senere studerte teologi.

Underveis i konfirmasjonsundervisningen diskuterte hun med presten. Hun forteller at hun ikke godtok premissene som ble lagt for undervisningen, uten å diskutere dem først. Da fattet hun interesse for teologi.

– Jeg husker veldig godt at jeg sa til presten at: «Jeg tror at jeg skal bli prest». Da sa han enkelt og greit at: «Det tror jeg også at du skal bli». Det var så fint at han sa det på den måten. Istedenfor å møte det med et skeptisk «tja». Fra da av visste jeg at jeg skulle bli prest, sier hun.

– Når jeg prøver å gå tilbake og finne den kvinnen jeg var da, så finner jeg henne knapt

—  Mari Saltkjel

---

Mari Saltkjel

• Prest i Nordfjord
• 45 år
• Profilert likestillingsforkjemper i Den norske kirke
• Skilt, to barn
• Tiltrer som prost i Nordfjord i april

---

Visste lite om kirka

Likevel gikk hun først lærerutdanning. I Saltkjels familie er det mange lærere. Det ble også det trygge valget for henne.

Da hun var ferdig, klarte hun likevel ikke å legge fra seg tanken på å bli prest.

– Jeg kjente ingen prester eller prestestudenter og hadde heller ingen venner som var veldig aktive i kirka. Det jeg hadde med meg var oppfordringen fra presten.

Hun googlet forskjellige teologiutdanninger. Hun så at Uppsala universitet i Sverige nylig hadde innført feministisk perspektiv som del av alle emner i presteutdanningen, og ikke bare som et eget valgemne.

Blant annet derfor valgte hun å reise til Sverige.

Underveis i utdanningen merket hun at den svenske kirken hadde tatt et tydelig standpunkt for kvinnelige prester. At situasjonen ikke var like avklart i Den norske kirke, visste hun ikke før hun flyttet hjem til Nordfjord.

– Hvordan syntes du at forskjellene mellom Den norske kirke og Svenska kyrkan var sent på 1990-tallet?

– Det er vanskelig å slå fast at noe handler bare om kirka og ikke samfunnet rundt. På det tidspunktet jeg studerte hadde kirka i Sverige tatt stilling til kvinners prestetjeneste. Man måtte avlegge et svar på hvordan man så på samarbeid på tvers av kjønn. Det var en kontrast mellom oss som studerte og de kvinnelige veilederne våre, som hadde vært prester i en tid der det ikke var slik. De hadde opplevd dårlig kollegialitet. Det svenske kirkelandskapet var også veldig variert, akkurat som det norske, men det var helt klart flere kvinnelige prester der enn hjemme.

---

4 raske

• Gud er: Kjærlighet
• Jeg klarer meg ikke uten: Snus (men vil jeg vel egentlig ikke innrømme)
• På gravsteinen min skal det stå: Noen gir seg aldri
• Boka alle må lese: Som en krone på hodet. Fortellinger om kvinners prestekall

---

[ «Zelenskyj har en bibelsk klangbunn» ]

Likestilling

Saltkjel forteller at da hun ble prest i Den norske kirke, hadde hun nok med seg en «naiv tillit» til at hun kom til det samme kirkelandskapet som det svenske.

– Ulikhetene var nok mye av grunnen til at jeg engasjerte meg for kvinners vilkår som arbeidstakere og prester, sier hun.

Da hun intervjuet kvinner i prestetjeneste over hele landet til boka Som en krone på hodet, oppdaget hun en vilkårlig og taus håndtering som skapte mye utrygghet hos kvinnelige prester.

– Fortsatt har vi en altfor forenklet og lite kompleks forståelse av kvinners historie og funksjon som prester i Den norske kirke. Det forundrer meg at ikke flere er mer nysgjerrig på kvinners rolle og ledelse enn de er og har vært.

Hun har stått på barrikadene i andre saker også. Blant annet var hun tidlig ute med å gi kirkelig velsignelse til likekjønnede par som hadde giftet seg borgerlig. Hun har stått på liste over «illojale prester» på forsiden av lokalavisen, og får fortsatt brev og e-poster fra folk som sier at hun er «uverdig», «skitten» eller at hun må begynne å «tenke på andre enn seg selv.».

[  KrFU-leiar Hadle Rasmus Bjuland: – Mitt største ungdomsopprør var å ikkje gå på bibelskule ]

Mer tolerant leder

Saltkjel har satt stor pris på at prosten hennes har tatt hensyn til at livssituasjonen hennes i perioder har vært utfordrende. Det vil hun ta med seg når hun selv blir prost, selv om det er sjeldent at livet blir like komplisert som hennes over en så lang periode.

– Jeg har en dyp forståelse for livets ulike vilkår. For at det kan være vanskelig her og nå, og også for at det kan forbli vanskelig.

En svært krevende livssituasjon kan gi utfordringer for en arbeidsgiver, men det kan også være verdifullt, mener hun.

– Sårbarhet er jo allmennmenneskelig, noe vi alle opplever og vet mye mer om enn vi ofte gir uttrykk for. Livene våre og livsvilkårene våre endrer seg hele tiden. Og denne erfaringen vi deler, det at vi alle er sårbare, det kan jo være en ressurs, og ikke bare en begrensning.

Det merker hun på sin egen utvikling som menneske og som leder.

– Det er akkurat som jeg kommer tettere på mennesker nå enn jeg gjorde før.

– Hvorfor det, tror du?

– Det er kanskje lettest å trives sammen med mennesker som ikke er så perfekte selv.

Guds tvetydige nåde

I begynnelsen av forrige tiår ble Saltkjels liv kastet opp ned. Hun hadde svært lyst til å bli mor. De hadde prøvd i flere år og spontanaborterte. Hun hadde også tidligere vært gjennom en smertefull selvbestemt abort, som hun måtte gjennomføre på grunn av egen helsesituasjon.

Da hun ble gravid fikk hun, fordi hun var over 35 år, tilbud om fosterdiagnostikk. Det sa hun nei til. Hun hadde uansett bestemt seg for å fortsette svangerskapet.

– Jeg husker at jeg sa til en venninne at jeg nå skulle ta imot Guds nåde når jeg nå fikk barn. Den tanken sto sterkt i meg da. Men jeg trodde det skulle være enkelt å ta imot Guds nåde. Så viste det seg å være det mest krevende jeg har opplevd.

Gutten hennes er født med en alvorlig kronisk sykdom.

– Hva var det som fikk meg til å tro at det bare skulle være enkelt å ta imot Guds nåde, spør hun seg selv.

– Hvorfor trodde du det?

– Når jeg prøver å gå tilbake og finne den kvinnen jeg var da, så finner jeg henne knapt. Det var en måte å tenke på hvor jeg la til grunn at det som er godt kommer fra Gud og at det skal være lett å ta imot. Jeg skjønner nå at jeg har fått noe som er viktig, godt og tungt samtidig.

Hun forteller at det også har vært utfordrende å være mor til en datter, guttens lillesøster, som har vært pårørende hele sitt liv.

– Jeg har med meg en del sår på innsiden som ikke har grodd helt enda. Som vi mennesker gjerne har.

Lidelsens Jesus

Saltkjel føler mer tilhørighet med den Jesus man møter hengende på korset på langfredag enn til den oppstandne Jesus man møter første påskedag.

– Jeg har svært få toppturer med Jesus. Jeg kan ikke si at jeg kjenner meg igjen i forklaringsbildene om å «bygge hytte på fjelltoppen», der alt er trygt og godt og begripelig for meg. Jeg skulle ønske at jeg kunne det. Isteden føler jeg meg som en kvinne som ofte møter Jesus på korsplassen.

Kombinasjonen av skilsmisse, og å leve med belastningen og usikkerheten av å ha en svært syk sønn har gjort at hun føler det slik, forteller hun.

– Legene sa at det første året til barnet ville bli vanskelig. Da visste de ikke at han hadde så dårlige luftrør. Det er først nå, ti år senere, at vi har begynt å leve et liv som er mindre preget av alvorlig sykdom.

Det har skjedd mye vondt og vanskelig på veien, forteller hun.

– Å skille seg er en vanskelig prosess, selv om det er riktig, er det veldig vondt å skille seg mens man har barn.

Nærmest i mørket

Frelse gjennom lidelse, er en måte mange omtaler meningen man kan finne i det vonde. Saltkjel er ikke nødvendigvis enig i at det er frelse som finnes i lidelsen.

– Hvorfor føler du deg nærmest Jesus på korsplassen?

– Jeg tror muligens det handler om å ha noen nær. Og at det ble slik for meg at jeg har fått oppleve Jesus som levende, der på Golgata, svarer hun.

Hun forteller at hun ikke fenges av bildene av den tomme graven første påskedag.

– Det er kanskje noe ved dette språket, den seirende Herren, den mektige, som blir litt meningsløst eller kanskje heller utilgjengelig for meg.

Det er i mørket eller kveldens skumring at hun føler seg nærmest Jesus. Kanskje, tenker hun, fordi hun har vært der så mange ganger selv.

– Som en kvinne mange forventer mye av, men som så ofte er naglet til hjelpeløshet. Og fordi jeg trengte en fortelling, et livsmønster, en nærhet, noen som kom til meg, ikke som liksom drog meg fra det som var.

Det er ikke det samme som å si at hun ikke tror på en oppstanden og levende Kristus. Samtidig synes hun at fastetiden og «den stille uke» i påsken kan gå litt for fort.

– Oppstandelsen kan komme litt brått på. Som en slags fest jeg ikke alltid er klar for. Med ord som «slukker sorgen» og glatte toner. Det er nesten vanskelig å forklare, for jeg lever jo med og tror på den levende Kristus, ikke bare med den korsfestede. Men jeg trenger, og ikke bare tror på, Jesus Kristus, pint og korsfestet.

Sånn tror hun det er for mange akkurat nå – at folk kan finne nærhet i den korsfestede Jesus. For eksempel de som er utmattet etter en pandemi, lever med krig, er på flukt eller de som frykter hva en urolig verdenssituasjon kan bringe.

– Vårens lys korresponderer ikke alltid med det indre mørket, med uroen eller manglende livsmestringsfølelse. Og da kan lyset som sprenger fram være påtrengende og utfordrende for den som ikke helt klarer eller er klar for det. Vi trenger kanskje ikke alle lyskasterne på en gang. Av og til er en liten stråle nok.