For to uker siden ble Helga Haugland Byfuglien tildelt Petter Dass-prisen av Vårt Land. Før hun gikk av som preses – ledende biskop – i Den norske kirke tidligere i år, ledet hun kirken gjennom flere store omstillinger. I en samtale rett etter pristildelingen snakket vi om aspekter ved troen hennes og det mangeårige arbeidet for det kirkelige fellesskapet.

– Hvor mye har salmene betydd for troslivet ditt?

– De har betydd veldig mye. Å synge troen ut, å synge bønner. Felleskapet i troen opplever jeg kanskje aller sterkest i sang. Da tror man også med kroppen, sier hun.

Byfuglien fikk smaken på salmesangen allerede da hun var en liten jente og var med moren sin i kirken. Vinneren av Petter Dass-prisen har selvfølgelig også et forhold til «Herre Gud, ditt dyre navn og ære», dikterprestens mest kjente salme og nummer 1 i salmeboka.

– Det er en av kjernesalmene våre. De tre versene vi vanligvis synger, lærte vi på barneskolen, forteller prisvinneren.

[ SE VIDEO: Se utdelingen av Petter Dass-prisen og samtalen med Helga Haugland Byfuglien her. ]

---

Helga Haugland Byfuglien

• Avgått preses (ledende biskop) i Bispemøtet i Den norske kirke
• Fylte 70 år 22. juni i år.
• Ordinert til prest i 1981.
• Generalsekretær i Norges KFUK-KFUM fra 1997 til 2005.
• Biskop i Borg fra 2005 til 2011.
• Preses i Den norske kirke 2011–2020.
• Fikk årets Petter Dass-pris av Vårt Land, blant annet for å ha ledet Den norske kirke gjennom flere store og krevende omstillinger, og sin store innsats for å åpne kirka for nye mennesker, forkynne evangeliet og samtidig bidra til en kontinuitet.

---

Vokste opp uten far

– Du mistet faren din da du var bare to år gammel. Moren din ble alene ble flere barn. Hvordan har det å vokse opp med en mor og uten en far påvirket gudsbildet ditt?

– Som barn tenkte jeg ikke så mye over det, men som godt voksen slo det meg at bildet av Gud som far ikke gav meg så mye. Jeg har jo lært etter hvert at farsbildet kan være både vanskelig og godt å ha med seg inn mot bildet av Gud. Men jeg hadde ingen erfaring av det selv. Å be «kjære far» eller «himmelske far» har aldri vært naturlig for meg.

Hun synes det er vakkert at vi nå har fått større bevissthet rundt morsbilder på Gud, som finnes både i Det gamle og Det nye testamentet.

– De sier meg veldig mye mer. For min del har ikke Gud vært veldig maskulin.

Da Ingrid Bjerkås ble den første kvinnelige presten i Den norske kirke, i 1961, var Byfuglien 11 år. Hun husker at det skjedde, det er et minne fra barndommen. Og et lite tiår senere begynte hun selv på teologistudiet. Hun kom rett inn i en opphetet debatt om kvinners prestetjeneste på 1970-tallet, der hun og Inger Celius ble de to første kvinnene som fikk ta presteutdanning – praktikum – ved Menighetsfakultetet (i dag: MF vitenskaplige høyskole). De gikk likevel på «filttøfler» for å unngå å spisse konflikten.

– Vi måtte også vike en del. Vi fikk ikke de samme oppgavene som de mannlige studentene da vi var ute på turné. Jeg ikke holde noen høymessepreken, men jeg fikk åpne et bedehus på Halsnøy, forteller Byfuglien.

Ordinert i et bomberom

Etter noen år som hjemmeværende ble hun ordinert som prest i Kolstad menighet sør for Trondheim, noe hun opplevde som givende. Der var både biskop og et stort flertall av prestene støttende.

– Du valgte å bli ordinert i bomberommet på Kolstad skole, som var interimkirke for menigheten, framfor i Nidarosdomen, som du fikk tilbud om. Hvor viktig har det vært for deg å være midt iblant menneskene du har vært satt til å tjene?

– Da jeg fikk valget, var det ikke vanskelig. Jeg hadde en sterk identitet der vi bodde og levde våre liv. Jeg så ikke for meg å dra ned til Nidarosdomen med et lite knippe fra menigheten.

– Du drømte ikke om at du en gang skulle bli den øverste lederen for Den norske kirke?

– Overhodet ikke! Jeg har hatt lite hjelp av ambisjoner på min vei.

– Men det kom i din vei likevel?

– Det gjorde det.

Jeg har hatt lite hjelp av ambisjoner på min vei.

—  Helga Haugland Byfuglien

Helga Haugland Byfuglien har også takket nei til bispenominasjoner. Men i 2005 sa hun «med beven» ja til nominasjonen i Borg, og ble biskop der. I 2011 ble hun utnevnt til preses – ledende biskop – og ble innsatt i nettopp Nidarosdomen.

– Jeg husker at teksten handlet om å hvile i Guds omsorg: «Vær ikke bekymret! Se på liljene på marken og fuglene under himmelen ...». Hva er livets trygghet? Hva er det som gjør at det år an å leve dagene, med bekymring, men likevel med grunnleggende trygghet. Noe av det har jeg med jeg hjemmefra. Min mor sa alltid: «Du blir ikke lykkelig å av være rik, Helga.» Trygghet er noe dypere.

Store omstillinger

Bare noen måneder før innsettelsen hadde Norge opplevd noe som kastet oss alle ut i en opplevelse av utrygghet, to terrorhandlinger som førte til at 77 mennesker mistet livet. Byfuglien trekker fram 22. juli som det sterkeste hun har opplevd som biskop.

– Det står i en særstilling, for meg som for mange andre, sier hun.

Hun har ellers ledet Den norske kirke gjennom en rekke store omstillinger, ikke minst overgangen fra statskirke til folkekirke og vedtaket om to likestilte syn på likekjønnet vigsel.

– Det var to markante syn i bispekollegiet, men det ble et gjennombrudd da vi fikk meislet ned setningene vi kunne samle oss om. Det var både krevende og spennende å være en troverdig leder av disse prosessene, samtidig som jeg også ga uttrykk for mitt eget syn. Men jeg er veldig tilfreds med resultatet.

­– Hva tenker du er symbolverdien av dette vedtaket for Den norske kirke?

– Spørsmålet om homofilt samliv og likekjønnet ekteskap, sammen med synet på kvinners prestetjeneste, er uvurderlig sterke symbolsaker. Blant folk flest er dette spørsmål som viser hvor vidt kirken er åpen for alle. Er kirken et sted hvor man ikke gjør forskjell på folk? Vedtaket vi gjorde, åpnet kirken for mange. Det har betydd mye.

Har fått løfte menneskers verd

– Du har hatt et langt liv i kirka. Hva ser du tilbake på med størst glede?

– De mest skinnende øyeblikkene handler ikke om storslåtte gudstjenester og det offentlige Norge, men møter jeg selv har hatt med enkeltpersoner. Det har kommet når jeg har fått være med og løfte opp menneskers verd, så kirken har åpnet seg for dem. Dette er det jeg kommer til å bære med meg lengst.

– Du har sagt at «mennesker skal ikke krympe, men kjenne seg verdifulle i møte med kirken». Hvor viktig er det at mennesker kjenner at de har noe verdifullt som de kan bringe med seg i det kirkelige fellesskapet?

– Det ligger grunnleggende i min tro at nåden setter fri. Det trenger jeg, og det trenger ethvert menneske. Å bli møtt med nåde bekrefter vår verdi. Vi er alle skapt av Gud, og hvert enkelt menneske er et univers av tanker, følelser og erfaringer. Alle mennesker har noe å gi, og alle mennesker har noe å få. Å møte nåden som tilgir og reiser opp igjen, setter oss fri til å være den vi er og bruke de gavene og ressursene vi har fått, sier Helga Haugland Byfuglien.

[ LES MER: Vil være både røst og trøst ]