– Det er dypt problematisk at barn er blitt noe vi velger, ikke noe vi får

Selv om denne uka ga et alvorlig tilbakeslag, fortsetter Ingrid Vatnar Eikje å kjempe for barna som vil behøve mer enn de kan gi.

Min tro

Det er tirsdag 26. mai.

Stortinget debatterer historiske liberaliseringer av bioteknologiloven.

Ingrid Vatnar Eikje ser stortingsdebatten på storskjerm sammen med en kollega på kontoret til organisasjonen Menneskeverd.

Det er som en slags bisarr Melodi Grand Prix-finale: De ser de ulike partienes bidrag, men venter egentlig bare på avstemningen.

Eikje forstår raskt at det de heier på ikke har noen sjanse: Legalisering av assistert befruktning av enslige, som er den saken det kanskje var knyttet aller mest spenning til, får et klart flertall.

Da er løpet egentlig kjørt også for innføring av tidlig ultralyd og NIPT-testing – en test som blant annet kan avdekke avvik hos et foster.

Når man ikke engang innkasserer poengene man hadde størst tro på, er ikke sannsynligheten stor for å gå av med seieren.

Eikjes kollega Kristin Rudstaden blir bedt om å komme til TV2 Nyhetskanalen for å gi en kommentar.

Eikje står alene igjen på kontoret i Oslo sentrum.

Da avstemningen er over i stortingssalen, ringer hun mannen sin, Sindre.

– Den dagen vi venter barn vil det være helt vanlig med tidlig ultralyd, det vil være en rutinemessig offentlig kartlegging. Allerede nå bør vi bestemme oss for om vi ønsker den infoen, sier hun til ham.

Menneskeverd

Dagen etter sitter Ingrid Vatnar Eikje i sofaen i leiligheten hun og mannen nylig kjøpte i Lillestrøm.

17. mai-dekorasjoner henger fremdeles oppe. Hun har ikke giddet å ta dem ned enda.

De kan likeså godt henge der til hun skal feire 25-års dagen sin om en ukes tid.

Den siste tiden har vært travel. Som prosjektleder i organisasjonen Menneskeverd er hun en av dem som har stått bak underskriftskampanjen «Plass til alle».

Da Stortinget vedtok endringene i bioteknologiloven, hadde over 45.000 nordmenn skrevet under på at de var kritiske til tidlig ultralyd og NIPT-test.

– Jeg forstår godt at man ønsker info. Men infoen man gir til kvinnen er aldri nøytral. Historier i media forteller om kvinner som blir utsatt for et sterkt press om å ta abort hvis det oppdages avvik ved fosteret.

Eikje beskriver det Stortinget nå har åpnet for som en «offentlig rutinemessig kvalitetskontroll av det ufødte liv».

– Når man har en slik kontroll kan det bli vanskeligere å velge et barn med funksjonsvariasjoner.

Hun stopper opp ved ordet «velge». Sier hun synes det er absurd at vi bruker ordet om det å få barn.

– Det er dypt problematisk at barn er blitt noe vi velger, ikke noe vi får. Og nå har staten Norge bestemt at vi må sjekke om «alt er i orden» før vi får et barn. Det å få barn vil da skje med et forbehold. Hva skjer da med den uforbeholdne kjærligheten mellom foreldre og barn? Det er som vi ønsker en slags reklamasjonsrett.

– Er du redd for et sorteringssamfunn?

– Jeg er ambivalent til ordet sortering, for det impliserer at det er noen som sorterer. Jeg tror ingen kvinner gjør det bevisst. Det jeg er mest opptatt av er at vi som fellesskap skal stille opp og si vi kan hjelpe de som ikke klarer å få et slikt barn, at vi skal si at vi kan være med på å bære dem.

---

Ingrid Vatnar Eikje

  • Født i 1995.
  • Bor i Lillestrøm.
  • Utdannet ved tekstforfatterlinjen ved Westerdals – Høyskolen i Kristiania.
  • Jobber som prosjektleder i organisasjonen Menneskeverd, der hun blant annet står bak podkasten «Alle våre dager», om døden.
  • Gift med Sindre Gelius Eikje.

---

Ny generasjon

Det er ikke sikkert 70-tallets abortmotstandere med sine blodige dukker ville kjent seg igjen i Eikjes argumentasjon.

Moral er alltids viktig, men det er systemet hun ønsker å endre.

Det skal være rom og ressurser for barn som ikke kan bidra til å øke brutto nasjonalprodukt, for barn som vil kreve mer enn de kanskje kan gi.

Eikje mener også at vi aldri kan være kategoriske når det gjelder abort.

– Når jeg underviser tenåringer om dette i regi av Menneskeverd, bruker jeg aldri uttrykket for eller mot abort. Jeg stiller heller spørsmål. Om når vi mener et liv begynner, for eksempel. Jeg tror ikke det er noen kvinner som tenker en abort er like ukomplisert som å ta ut matsøpla. Og hvis jeg hadde vært 17 år og blitt gravid, hadde jeg nok vurdert abort jeg også. Men da håper jeg menneskene rundt meg hadde sagt: «Dette klarer vi, vi skal hjelpe deg.»

– Wow, det er jo presten

Eikje begynte i Menneskeverd av den enkle grunn at hun trengte en jobb etter studiene.

Men hun har alltid blitt dratt mot de «mest heftige temaene», som hun selv beskriver det.

Hun sier hun føler et slags kall til å tråkke opp stier mange andre ikke tør å gå, vise dem at disse stiene kanskje ikke er så farlige.

Kanskje enerådigheten stammer fra barndommen i Hof, et tettsted langs Glomma ikke langt fra svenskegrensen.

Der vokste hun opp med en visshet om at familien hennes var annerledes.

Hun husker godt da guttene i klassen begynte å ta med sprit på vannflasker i åttende klasse.

På prestegården der Eikje vokste opp, våknet derimot ungene av at moren skrudde på lovsang på fullt volum.

– Men jeg har aldri vært flau over å være prestedatter heller, sier hun.

Av og til hentet faren henne på skolen. Hun sto og ventet sammen med de andre elevene på bussholdeplassen og håpet han skulle komme før bussene.

– Guttene med Volvo-genser så presten kruse inn i sin sorte Lotus Esprit sportsbil og sa «wow, det er jo presten».

Det var ingen andre barn som gikk i kirken i Hof. Det var mange kjedelige gudstjenester.

Gud var overalt i oppveksten, i lovsangen på morgenkvisten, og når faren gjorde korsets tegn over barna før de la seg om kvelden.

– Jeg har fortsatt med å korse meg i panna før jeg legger meg. Så selv om Bibelen ligger og støver i perioder, er jeg alltid trygg på hvem jeg tilhører.

Tryggheim

Men Eikje trengte å komme seg vekk.

Det ble internatskole på NLM-eide Tryggheim i Rogaland. Hun var 16 år.

Det var de beste årene i hennes liv.

– Hjemme var det familien som var kirken min.  Prestegården var et trygt sted der jeg fikk oppleve at Gud er god. Men på Tryggheim fikk jeg kristne venner. Folk sa de var stolte av å kjenne meg. Det hadde jeg ikke opplevd før.

Internatlivet var perfekt for henne.

Det skjedde alltid noe, og hun kunne være sammen med folk 24 timer i døgnet.

Hun ledet talkshows på skolen, begynte å skrive blogg, ble populær.

– Jeg tok en sånn test på 123 spill en gang. Jeg fikk beskjed om at jeg var 100 prosent ekstrovert. Så det forklarer kanskje litt.

Etter videregående satt hun seg på et fly til Hawaii, der hun begynte på disippeltreningsskole i regi av Ungdom i Oppdrag.

Det var klipper, surfing, bading og masse folk.

Men hun fikk også en klarere opplevelse av hvem Gud var for henne, av en Gud som hun ikke bare forholdt seg til via andre.

– Jeg fikk en opplevelse av at han ville ha noe med meg å gjøre.

Det var på Hawaii hun fikk opplevelsen av å ha et slags kall.

Et kall til å gjøre noe litt annet enn det hun kanskje hadde sett for seg.

Kanskje hun ikke skulle bli en god kristen kone som jobbet som sykepleier og hadde ansvar for barnearbeidet i kirken.

– Jeg skal ikke disse sykepleiere, altså, jeg har mange venner som jobber som det. Men min opplevelse er at mange, og kanskje særlig kvinner, ikke utnytter og utvikler talentene sine i miljøene jeg har vokst opp i. Det er ikke kristent nok å bli ­keramiker, liksom. 
Man har ikke guts til å satse på noe som er litt annerledes

Det er dypt problematisk at barn er blitt noe vi velger, ikke noe vi får. Og nå har staten Norge bestemt at vi må sjekke om «alt er i orden» før vi får et barn.

—   Ingrid Vatnar Eikje

Hermetikkboks

Hun begynte på Westerdals i Oslo, på tekstforfatterlinjen.

Det er en privat høgskole med utdanninger innen blant annet kreative fag.

Men overgangen fra Tryggheim og disippeltreningsskolen var tøff for Eikje.

Plutselig var hun ute av «hermetikkboksen», som hun kaller boblen hun hadde levd i.

Medstudentene hadde fordommer mot henne. Og hun mot dem.

– Det var nytt for meg at folk flagra rundt med puppene sine uten BH. Det skjedde ikke på Tryggheim, for å si det sånn. Og de jeg studerte med hadde ikke noen erfaring med troende mennesker. De hadde noen ideer om hvordan en ung kristen pike ser ut, og tok seg ikke bryet med å sjekke om det faktisk var sant.

Hun, som hadde vært så trygg, ble plutselig nervøs når hun sto foran klassen og holdt en fremføring.

I bobla hadde hun vært trygg. I verden utenfor var det annerledes.

– I dag vil jeg si at det er negativt at mange unge kristne ikke blir eksponert for storsamfunnet. Det ender ofte opp med en tanke om at verden er syndig, mens vi som sitter her inne og ber, ikke er det. Man blir redd for å bevege seg inn i det sekulære.

Nå tenker hun heller at Gud er i verden, ikke bare i kirken.

– Det er ikke sånn at det er der han har tannbørsten sin, for å si det sånn.

Fremdeles har Eikje av og til følelsen av å leve i en hermetikkboks.

– Av og til slår det meg at de jeg er sammen med er enige med meg i alt. Det er som vi lever i et levende ekkokammer der vi selv har laget algoritmer som gjør at vi kun eksponeres for det vi selv mener er riktig. Det er ikke bra.

Jomfru

Eikje overdriver ikke når hun sier at hun tiltrekkes av de mest heftige temaene.

For tiden lager hun podkast om døden, i regi av Menneskeverd.

Som 19-åring skrev hun et blogginnlegg om å være jomfru, og om å vente med sex til ekteskapet.

Innlegget «19 år og jomfru – HVA FEILER DET DEG?» fikk 50.000 visninger over natten.

To år senere var hun på banen igjen med leserinnlegget «21 år og jomfru – hva feiler det deg?» i VG.

– Hvorfor var det ikke å ha sex før ekteskapet en viktig kampsak for deg?

– Jeg vet ikke, jeg. Det er jo ikke en kampsak. Jeg tenkte meg ikke om da jeg skrev det første innlegget, og plutselig hadde det 50.000 visninger. Og så gjorde jeg det igjen da jeg var 21.

Hun nøler litt.

– Det var jo tabu, da. Og tabuer er viktige å snakke om. Folk flest synes det er flaut, og noen måtte jo si det, så da kunne det like gjerne være meg. Men dette er kanskje ikke den viktigste kampsaken for kristne. Det er i alle fall ikke der man bør begynne.

Hun står for det hun skrev da.

– Jeg tror ikke på en frihet uten regler og grenser. Man er ikke fri om man kjører så fort man vil rundt i en by uten trafikklys, det er ikke det som er frihet. Men ja. Jeg har ikke så lyst å snakke om sex, egentlig, jeg er liksom litt ferdig med det.

Hun sier hun må tenke på en annen person når hun snakker om sex nå. Da må man trå mer forsiktig.

Giftet seg

Eikje giftet seg med Sindre Gelius Eikje i fjor høst. Han er pastor i Filadelfiakirken på Lillestrøm.

– Vi ble utsatt for mange prøvelser da vi ble sammen. Det var tøft å komme så nær et annet menneske, rett og slett. Men i den perioden opplevde jeg Gud veldig sterkt også.

Eikje sier hun alltid har hatt vanskelig for å være sårbar.

– Jeg er gjerne hun kule og fete og harde. Det er veldig få som har sett meg gråte. Men da jeg ble sammen med Sindre, lot jeg ham lese dagboken min. Jeg lå under dynen og var veldig spent. Du bretter jo ut ditt innerste. Jeg var redd for å bli avvist. Men så gjorde han ikke det, da, han skjønte at det var spesielt det vi hadde.

Nå er hun pastorkone.

Men hun har sagt til kirkeledelsen at hun aldri kommer til å bake en kake.

Og troen sin, den beskriver hun selv som «ganske naiv».

– Jeg tenker ikke så mye over livets store spørsmål, egentlig.

Hun ler litt.

Unnskylder seg for at hun ikke har en «syk livshistorie og masse erfaringer».

– Jeg skal smøre opprøret mitt jevnt utover de neste ti årene, har jeg tenkt.

LES FLERE SAKER FRA VÅRT LAND:

• Eirik Kristoffersen var aldri ordentlig redd i Afghanistan. Men da sønnen på 10 måneder svevde mellom liv og død i respirator, ba han til Gud hver kveld.

• Hilde Frafjord Johnson: – Etter at Sp og KrF i regjering har lyktes å bremse omfattende revisjoner av bioteknologiloven i mange år, har partiet nå mislyktes totalt. Dessverre har KrF denne gangen bidratt til utfallet selv

Berit Aalborg: KrF mistet venner i sluttspurten om bioteknologi

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro