Den menneskelige soldat

Den nye forsvarssjefen tror guden man ber til på landsbygda i 
Afghanistan er den samme guden man tror på i hjembygda Bjerkvik.

Min tro

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Eirik Kristoffersen var aldri ordentlig redd i Afghanistan. Han er ikke redd for å dø. Døden er helt naturlig.

Men da sønnen på 10 måneder svevde mellom liv og død i respirator, ba han til Gud hver kveld.

– «Det finnes ingen ateister i skyttergravene», sies det, og det er nok sant. I ekstreme situasjoner kommer behovet for noe større enn oss selv frem. Det merket jeg i Afghanistan, men kanskje enda sterkere da sønnen min ble syk.

Ny forsvarssjef

«En kjekk kar». «Hel ved». Slik lyder beskrivelsene fra dem som kjenner Eirik Kristoffersen.

Han ser ikke ut som noen spesialsoldat, i alle fall ikke av den amerikanske typen man kan se i actionfilmer.

Da ligner han heller på en motstandshelt fra 2. verdenskrig som sykler rundt på en elegant sykkel, og lurer nazistene med gode manerer og listige knep, uten å bli svett.

Det er litt over en uke siden han ble utnevnt til Norges nye forsvarssjef, kun ett år etter at han ble leder av Hæren.

Nå viser han oss rundt i forsvarssjefens representasjonsbolig på Akershus festning.

Første etasje i den gamle trevillaen er tiltenkt sånne som oss: journalister, mottakelser og offisielle besøk.

Andre og tredje etasje skal bli hans private bolig. Der slipper vi ikke inn.

---

Eirik Kristoffersen

  • 51 år.
  • Født og oppvokst i Bjerkvik i Nordland.
  • Fire barn.
  • Samboer med oberst- løytnant Linn Therece Johansen.
  • Begynte sin karriere i Forsvaret i 1988. Begynte i Forsvarets spesialkommando i 2000, og ble etter hvert sjef for denne. Ble utnevnt til sjef i Heimevernet i 2017, og til sjef i Hæren i 2019.
  • Ble 12. mai forfremmet til fra generalmajor til general og utnevnt til Norges forsvars-sjef. Han etterfølger Haakon Bruun-Hanssen 17. august.

---

Respekt, ansvar og mot

– I et tidligere intervju sa du at du er en person som står opp for det du tror på. Så jeg tenkte å begynne der: Hva tror du på?

– Da tok jeg utgangspunkt i det jeg vil kjempe for i jobben. Jeg tror på et forsvar der mennesker er den viktigste ressursen, som bygger på verneplikten og som er sterkt nok, slik at vi aldri mer opplever 9. april.

Da Kristoffersen overtok som leder i Hæren i 2019, måtte han gi noen felles prioriteringer for Hæren. Han valgte Forsvarets kjerneverdier som første prioritet.

«Respekt, ansvar og mot», heter de.

– Respekt handler om den helt grunnleggende menneskelige respekten. Om å respektere mangfold i livssyn, legning og bakgrunn. Men også om å ha respekt for fienden og behandle folk ordentlig, uavhengig av bakgrunn og situasjon.

Verdien «ansvar» handler om å stå opp for det man tror på, og ta ansvar selv om en situasjon er vanskelig eller krevende.

Og så kommer den verdien soldatene i Hæren stusset litt over at deres nye sjef mener de burde ha: Mot til å si nei.

– Jeg trenger ikke lydige soldater. Jeg trenger lojale soldater, men jeg vil ha soldater som er litt ulydige og som tenker selv.

Det handler om helt grunnleggende ting som at en soldat ikke skal si ja til å gå mil etter mil i snøen og fryse seg helseløs bare fordi hun eller han får beskjed om det. Men også i mer alvorlige situasjoner.

– Jeg er avhengig av soldater som sier ifra og gjør det som er riktig, kanskje særlig når hun eller han ender opp i situasjoner der man tar liv. Da må man ha mot til å tenke moralsk selv. Man må si nei når det man skal gjøre går imot de etiske normer og verdier vi har.

Afghanistan

Han har blitt stilt i slike situasjoner selv. Mange ganger.

Kristoffersen var nettopp ferdig utdannet spesialsoldat da Al-Qaida kjørte passasjerflyene inn i de to tvillingtårnene og i Pentagon i 2001.

Han ble sendt til Afghanistan. Det er mye han ikke kan fortelle om det han opplevde og gjorde der, men utmerkelsen han har fått, Krigskorset med sverd, taler kanskje for seg selv.

Det fikk han «for å ha utvist særlig fremragende tapperhet og ledelse under internasjonale operasjoner i Afghanistan i 2007 og 2008». Han er en av få nordmenn som har fått utmerkelsen etter 2. verdenskrig.

– Du må bevare det menneskelige i deg som soldat. Det er helt grunnleggende. Lovene og reglene vi opererer etter bygger på å bevare det menneskelige, på Geneve-konvensjonen og krigens folkerett. Vi skal følge de reglene selv om fienden vi møter på steder som i Afghanistan eller Irak ikke gjør det, sier han.

Sover godt

Han har hatt ansvar for at mennesker har blitt drept.

Stått på bakken og ledet operasjoner der det har blitt gitt autorisasjon til at fly har sluppet bomber over militære mål.

I slike situasjoner handler det først og fremst om å følge prosedyrer, sier han.

Sjekke at målet er legitimt og militært nødvendig. Unngå skade på sivile. Det er en rekke prosedyrer som skal sikre at maktbruken er riktig og proporsjonal.

Følerier har han ikke tid til der og da.

Etterpå kommer spørsmålene. Tok han riktig beslutning? Kunne volden vært unngått, eller var den nødvendig?

– I alle situasjoner jeg har vært i til nå har jeg kommet frem til at svaret var ja. Det har vært nødvendig å ta liv. I mange situasjoner har vi faktisk vært for forsiktige, og dermed tatt høy risiko for å unngå å bruke vold. Jeg har heller aldri vært med på å drepe uskyldige sivile. Det er en god følelse å vite at vi alltid har løst oppdrag der vi har unngått sivile tap.

Han sover godt om natten, sier han. Også i Afghanistan. Det vil han gjøre som forsvarssjef også, tror han.

I alle situasjoner jeg har vært i til nå har jeg kommet frem til at svaret var ja. Det har vært nødvendig å ta liv.

—   Eirik Kristoffersen

– Gjør det noen forskjell for deg hvilken sak det er du kjemper for, om du personlig har tro på et oppdrag eller ikke?

– Det er ekstremt viktig å vite hva man kjemper for. Det er viktig for meg at operasjoner der norske styrker brukes har et FN-mandat. Hvis vi ikke har det, overlater vi verdensordenen til stormakter. Norge er tjent med et FN som fungerer. Det er viktig at det rettslige grunnlaget er der, slik det var i Afghanistan. Så vil fienden mene at deres grunnlag er godt nok. Jeg opplevde aldri at vi demoniserte Taliban. Det var en motstander vi hadde respekt for selv om de brukte forkastelige metoder som rammet sivile like mye som militære.

Ville ha dratt til Irak

– Men reflekterte du over om du personlig synes Afghanistan-krigen var en riktig beslutning før du dro ut?

– Nei, personlig gjorde jeg ikke det i 2002. Jeg hadde vært i Forsvaret lenge, og kom til å dra ut uansett, så lenge det forelå en legitim beslutning fra den norske regjeringen. Det var ikke tiden for personlige betraktninger når vi dro til Afghanistan første gang.

Han sier han hadde dratt til Irak også, hvis den norske regjeringen hadde besluttet det. Dét til tross for at han mener hele Irak-krigen er en katastrofal feilslutning.

– Jeg hadde reist likevel, men jeg er veldig glad for at regjeringen bestemte at vi ikke skulle reise dit i 2003. Og jeg hadde levd godt med det så lenge jeg ikke hadde brutt krigens folkerett.

Etterpåklokskap er en sikker vitenskap, sier Kristoffersen.

– Det er lett å sitte i ettertid å dømme feilbeslutninger. Vår refleksjon i spesialstyrkene var at vi gjennomførte de operasjonene flertallet på Stortinget ville ha oss med på. Jeg stoler på våre folkevalgte.

Men det finnes situasjoner der soldater også må si nei, mener han. Det er her de ulydige soldatene kommer inn.

– 2. verdenskrig er det beste eksempelet på det. Den tyske hæren gjorde ting langt utenfor det fornuftige etter at krigen burde ha vært slutt.

Angrepet på Bjerkvik

Kristoffersen vokste opp i Bjerkvik nord i Nordland. Det var en fri oppvekst.

Han og lillebroren, som overtok som leder av spesialstyrkene etter sin storebror, fikk begynne med jakt så snart de ble store nok til å håndtere våpen.

Ingen av dem var født modige. Det er det ingen som er, mener Kristoffersen.

Men de har trent på å pushe sine egne grenser.

Faren var eksplosivrydder.

Av og til tok han med sønnene ut på tur for å desarmere gamle miner og eksplosiver fra 2. verdenskrig.

Det største såret i Bjerkvik var det britene som sto for.

Natt til 13. mai 1940 åpnet britene ild mot Bjerkvik.

De trodde det var tyske okkupasjonssoldater der, og visste ikke at disse hadde trukket seg ut og at bygda var full av sivile.

Hele bygda sto i flammer, og de britiske båtene fortsatte å avfyre ild.

Da bestemte morfaren til Kristoffersen seg for å stoppe angrepet. Han fikk en nabo til å ro ham ut til de britiske båtene mitt under bombardementet.

Morfaren sto fremst i båten og holdt opp sin ett år gamle sønn, som et fredstegn.

De kom seg frem til den britiske flåten og ga beskjed.

Angrepet blir stoppet.

Men da var 21 av Bjerkviks innbyggere allerede blitt drept.

– Krig er viljer som møtes

Kanskje det er her den nye forsvarssjefen har sin forståelse for krigføring fra.

Det finnes gode grunner til å gå til krig, gode grunner til å bruke vold. Alt avhenger av hvilket ståsted du ser ting fra.

– De allierte kom som venner og hadde de beste intensjoner.

Men det ble ikke sånn for de som bodde i Bjerkvik. Krig får frem det beste og det verste i mennesker.

Angrepet på Bjerkvik har gitt ham en grunnleggende forståelse av hva krig er.

– Det handler om forskjellige sider som bruker makt og som alle mener de har rett. Krig er viljer som møtes. Hvis noen militære blir skadd eller drept, er det brutalt, men det er likevel en fair kamp. Hevntanken er derfor ikke fremtredende hos meg. De andre gjør bare jobben sin de også. Jeg tenker at vår grunn til å kjempe er riktigere enn deres grunn til å kjempe, men alt kommer an på hvilken side du står på.

Norske verdier

Når Kristoffersen sier han tror på norske verdier klinger det annerledes enn når du hører det i en festtale på 17. mai.

Han har brukt store deler av livet sitt på å representere og kjempe for disse verdiene, ofte med livet som innsats.

– Jeg vil si at det vi kaller norske verdier er kristne verdier blandet med en god porsjon sunt norsk bondevett.

Han vokste opp med en god porsjon av begge deler.

Morfaren, krigshelten, var læstadianerpredikant. Moren var ikke læstadianer selv, men kristen.

Av og til ble Kristoffersen med på læstadianske samlinger.

– Det var ikke for meg. Jeg syntes det var nok med den vanlige kristne kirken. Jeg trengte ikke noe mer enn julaften, begravelse, konfirmasjon og én og annen gudstjeneste.

Barnetroen

Han har alltid trodd på Gud.

«Jeg har barnetroen», er uttrykket han selv bruker.

– For meg er det den kristne guden. Det tror jeg har like mye med arv og kultur som med noe annet. Hvis jeg hadde vokst opp i Irak eller Iran, ville det vært en annen gud. Men verden er for fantastisk til at den kan være tilfeldig, tenker jeg.

Han liker tanken på at det er noe mer, også etter dette livet. Det gir en trygghet.

Når døden har vært nær, og da særlig i Afghanistan, har troen og ritualene vært gode å ha.

– Det hender jeg ber ellers også, altså, sier Kristoffersen.

– Ba du til Gud under denne tilsettingsprosessen?

– Nei, jeg involverte ikke Gud i tilsettingen av forsvarssjef. Jeg sparer bønnene til viktigere ting enn det, sier han, og ler.

Møtet med islam

I Afghanistan møtte Kristoffersen islam i mange forskjellige utgaver.

– Nesten som kristendommen i Norge, egentlig. Mange av pashtunerne var veldig sterkt praktiserende sunni-muslimer, mens hazarene som var shia-muslimer ofte var mer pragmatiske i forhold til sin religion og synet på oss. I mange tilfeller var islam ispedd en god porsjon sunt afghansk bondevett, sånn som i Norge.

For afghanerne var det viktig at de norske soldatene hadde en tro, at de kom fra en kristen kultur.

Det gjorde dem bedre enn sovjeterne, som ikke hadde noen tro, mente de.

Men islam var også et viktig legitimeringsgrunnlag for fienden Kristoffersen og de andre kjempet mot, Taliban.

– Jeg slutter aldri å overraskes av at mennesker bruker religion som unnskyldning for selvmordsangrep, og for å fortsette å kjempe når ting er helt håpløse. Det er en bruk av religion som er veldig farlig, og viser hvor skummelt det kan være å blande religion og ideologi med militærmakt.

«Vi mennesker tolker Gud litt langt av og til», tror Kristoffersen.

– Vi tenker han er opptatt av lover og regler. Det tror jeg ikke han er. Vi har tillagt Gud mange agendaer opp gjennom historien. Det gjelder både i kristendommen og i andre religioner. Så derfor tror jeg egentlig ikke det er noe forskjell på den guden de tror på i Afghanistan, og den guden de tror på hjemme i Bjerkvik.

Imponert av pasifister

– Jeg kom over et sitat fra den tidligere feltprosten i Forsvaret, Alf Petter Hagesæther. «Krig og kristendom henger ikke i hop i det hele tatt. Krig er i utgangspunktet alltid galt. En krig er alltid en synd, både mot Gud og mot menneskene». Hva tenker du om det?

– Han har helt rett. Men det finnes situasjoner der man må gå til krig, som når folkeretten brytes og det oppstår humanitære katastrofer. Det viktigste vi som forsvar kan gjøre er å sørge for at det aldri mer blir krig på norsk jord, at det aldri mer blir 9. april. Vi må aldri mer oppleve å bli okkupert av en makt som har helt andre verdier og menneskesyn enn det vi har.

– Skjønner du de som er pasifister?

– Veldig godt. Det er ideologisk imponerende å ha en tro på at ikke-vold kan nå frem. Men slik er dessverre ikke verden. Jeg bruker å si at problemet med å ha et positivt menneskesyn er at jeg kommer til å bli skuffet. Men skuffelsen må ikke få ødelegge det positive menneskesynet. Og jeg blir skuffet av ondskapen som er i verden. Og den ondskapen satt i system er det som fører til krig og konflikt.

LES FLERE SAKER FRA VÅRT LANDS REDAKSJON:

Annonse
Annonse

Mer fra: Min tro