Det du ikke kan løpe fra

Hadde det ikke vært for ulykka, ville ikke Rolf Ekenes vært en løper.

Men når du har vokst opp med formanende pekefingre, hører du på legens råd. Sier legen at du må løpe for ikke å få ryggproblemer etter ti-femten år, så løper du.

Når Ekenes løper, takker han Gud: For utmattelsen, for å få oppleve lyset, trærne og fuglesangen. For livet.

Ulykka knekte ikke bare ryggen hans. Den tok også fra ham den fem år gamle dattera Maria.

Opprørsbevegelse

I september går Rolf Ekenes av med pensjon som tilsynsmann i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK). Han har tatt oss med til det han kaller «det nærmeste vi kommer en DELK-kafé» i Tønsberg, til lafta tømmerbygninger og rødmalte gårdshus i Vestfoldmuseenes friluftsavdeling ved foten av Slottsfjellet. En barnehage toger forbi de gamle bygningene i gule vester. Skrikene fra de glupske måkene blir bare avbrutt av at klokkene i domkirka klemter hver time.

Ekenes peker ut over jordene og forteller om det særegne kulturlandskapet, toglinja som skulle vært dobbeltspor hvis bare kommunen kunne blitt enig med seg sjøl om hvor den skulle bygges, og haugianerne og jarlsbergerne, som han ser for seg bodde i slike hus.

Det var her i Vestfold at DELK ble stifta i 1872, av lekfolk som gjorde opprør mot avkristning i skolen.

---

Rolf Ekenes

• Født 1950, fra Nøtterøy.
• Gift med Beate Vollsnes Ekenes, fire barn.
• Tilsynsmann i DELK siden 2011.
• Utdannet flymekaniker og teolog.
• Tidligere misjonsprest på Madagaskar.
• Har også vært prest i DELK og daglig leder i NORME – Norsk Råd for Misjon og Evangelisering.
• Har skrevet flere bøker fra Madagaskar.

---

– Jeg er stolt over å være en del av en bevegelse som også hadde i seg et sunt og viktig opprør mot hovmodet og nedlatenheten embetsstanden hadde til de kristne bøndene, sier Ekenes.

Skoledrift har vært sentralt for kirkesamfunnet siden starten. Ekenes har bare gode minner fra da han gikk på DELK-skole. Men han vet at medelever hadde andre opplevelser. På skolen var det strenge krav til hva elevene skulle kunne utenat av bibelvers og salmer. De som ikke fikk det til, ble straffa. I tillegg var det skremmende sider ved forkynnelsen. Tidligere DELK-elever har fortalt at skolen har gitt dem helvetesangst.

– For mange ble kristendom forbundet med pugging og straff. Det er en forferdelig blanding som setter sine spor, sier Ekenes.

Han tror han sjøl ble spart for mange vonde opplevelser fordi han ikke hadde problemer med å pugge.

– At jeg i tillegg hadde frihet hjemme, gjorde at jeg ikke forbandt gudstro med noe fryktinngytende, mørkt og farlig, som jeg helst ville skyve bort når jeg ble voksen.

Unnskyld uten forbehold

I fjor sendte DELK ut et brev til 2.300 tidligere elever hvor de ba om unnskyldning for at undervisninga har skapt varige sår hos enkelte. Det har vært den vanskeligste saken i Rolf Ekenes sin tid som tilsynsmann.

– Det var et sjokk for meg å høre tilbakemeldingene om hvordan mange har hatt det på DELK-skolene, sier Ekenes.

Ledelsen i DELK har vært opptatt av å si unnskyld uten å ta forbehold, bortforklare eller prøve å trekke fram positive sider. De visste at de risikerte å ramme også de gode lærerne.

– Det er ikke lett å skulle nyansere med troverdighet. Vi kan ikke si til de som var ramma: Det skjedde mye urett og du var et av ofrene, og samtidig si: Men det var mange som gjorde så godt de kunne og det var ikke bare galt, sier Ekenes.

Mange av de tidligere elevene har ikke bare brutt med kirkesamfunnet, men også med kristentroa. Budskapet om en kjærlig Gud har blitt umulig å forholde seg til. Det syns Ekenes er vondt å tenke på. Men han har også blitt rørt av å møte mye takknemlighet fra elever som endelig føler seg hørt.

– Det viser hvor avgjørende det er å se hverandre i øynene, lytte og gi mennesker mulighet til å snakke ut, gråte, være sinte og smelle i bordet, selv om det er mange år siden skaden skjedde.

Fritt hjem

Rolf Ekenes vet at han var heldig. Ikke alle som vokste opp i DELK fikk lese Donald og være en av gutta i gata, slik han fikk.

– Mange fikk ikke lov til å leke med barna i gata. Menighetens barn skulle ikke blande seg med verdens barn, og det var tøft for mange. Jeg kom fra et hjem der mor og far ikke lot seg dirigere av kirkesamfunnets ledere. Andre hadde det kirkelederne sa som sin lov, sier Ekenes.

Faren var hvalfanger, og mora styrte hjemmet i det daglige. Søndagene det ikke var gudstjeneste, leste familien en preken av Luther. Ekenes kan ikke huske at foreldrene ba høyt med egne ord.

– Men foreldrene mine var trygge, lyse og glade i sin kristentro, sier Ekenes.

Han beskriver troa si som enkel og ukomplisert. Den hviler på et fundament om at det Jesus har gjort for ham holder.

Men når han ser tilbake på oppveksten, spør han seg hvor han har fått dette budskapet fra, når så mange sitter igjen med et helt annet inntrykk. Han tror likevel han fant det hos DELK. Selv om forkynnelsen ofte ble pakka inn i formaninger om hva du skulle og ikke skulle gjøre, så hadde noen forkynnere det Ekenes kaller en «tydelig evangelisk klarhet». Det har fått ham til å forstå at frelsen ikke er avhengig av hva han presterer.

– For en lykke å ha med dette midt i masse dårlig innpakning! Mange hørte ikke det budskapet, sier Ekenes.

Første teolog

Et gapende nebb stikker ut fra mønet på det lafta stabburet. Intense skrik røper at Rolf Ekenes sin vaffel er målet for det nært forestående angrepet. Han forter seg å stappe resten av plata i munnen, før han fortsetter med samme pastorale ro som før.

Det var ingen selvfølge at Rolf Ekenes skulle utdanne seg til prest. Å starte teologistudier var et opprør mot eget kirkesamfunn, der det ikke var noe ønske om at menighetens unge skulle utdanne seg til prester. Men etter militæret, der han fikk utdanning som flymekaniker, begynte Ekenes på Menighetsfakultetet.

Han var ikke bare den første fra DELK som studerte teologi, men også den første som reiste ut som misjonær. Også dette var et opprør, mot et kirkesamfunn som ikke var opptatt av å formidle evangeliet utover egne rekker.

– Jeg kunne ikke skjønne at min egen kirke skulle stille seg så likegyldig til en så grunnleggende del av kristentroa. Det ligger i selve evangeliets natur at det må deles, sier Ekenes.

Sammen med kona Beate dro han derfor til Madagaskar som misjonær, utsendt av DELK og Det Norske Misjonsselskap. De ble stasjonert i Marolambo, dypt inne i regnskogen øst på øya. Der fikk de tre barn.

I 1989 skjedde ulykka.

Prøvetur

– Vi kan ta en flytur i morgen, hvis dere har lyst til å være med, sa den sveitsiske piloten.

– Ta med et par av ungene dine, det er bare hyggelig.

Det var i begynnelsen av den stille uke. Familien hadde vært i hovedstaden Antananarivo på misjonærsamling. De var klare til å feire påske, da piloten fra misjonsorganisasjonen Mission Aviation Fellowship inviterte Ekenes med på en rekognosering over Marolambo. Han skulle teste et nytt fly de hadde fått fra USA, et lite propellfly med seks seter og to motorer. En amerikansk misjonær skulle også være med på turen.

Beate og den yngste dattera på halvannet år ble igjen i hovedstaden. De to eldste ungene syns det var moro å fly.

Mayday, mayday

Da de hadde vært ei stund i lufta, fikk flyet problemer. Motoren fikk ikke drivstoff, og piloten stoppa og starta. Først en gang. Så en gang til. Så stoppa den andre motoren også.

Ekenes kan huske øyeblikket de skjønte at det kom til å gå galt. Hvordan piloten ropte «mayday, mayday!» over radioen, og samtidig begynte å sirkle over regnskogen for å finne et område han kunne lande mens flyet gled gjennom lufta uten motorkraft.
Ekenes spente fast ungene i hvert sitt flysete. Treåringen Torkel i det ene, og femåringen Maria i det andre. De skjønte ikke hvorfor.

Ekenes husker det siste Maria sa.

– Hvorfor må vi det, far?

Han skjønte at det kunne bli en hard landing. Før han satte seg tilbake i sitt eget sete, tenkte Ekenes: «Kanskje det er siste gangen vi ser hverandre.»

Han spente seg fast. Så skogen nærme seg. Trærne som føyk forbi utenfor vinduet. Så ble det svart.

Bunnløs fortvilelse

Maria omkom antakelig momentant.

Piloten hadde sett seg ut et område som så ut som sumpland, og tenkte det kunne gi en mulighet for en mykere landing. Hvis han klarte å få flyet ned i dette halvvåte buskaset, var det mindre sjanse for å bli knust.

Men i forkant av sumpen lå en kolle piloten ikke hadde fått øye på. Da han prøvde å styre unna, mista flyet siste rest av løft og gikk rett i bakken.

Rolf Ekenes våkna ikke før halvannet døgn seinere. Ryggen var brukket, mye av ansiktet var ødelagt. Torkel på tre hadde brukket en arm, men var i live. Obduksjonen viste at Maria hadde knekt nakken.

Folk i området hadde sett flyet styrte, og fikk frakta de skadde flere kilometer ut til nærmeste vei på provisoriske bårer, så de kunne komme til sykehuset.

Etter noen dager ble Ekenes flydd til Norge, der han ble operert. Han måtte gå med ryggen i bøyle. Det tok nesten et år før han kunne jobbe igjen. Han har fortsatt avstivere operert inn i ryggen.

Maria ble gravlagt på Madagaskar.

– Å miste en femåring som er så sentral i familielivet, er helt ubeskrivelig vondt. Det var helsvart og bunnløs fortvilelse, sier Ekenes.

Men de to andre barna hadde en egen evne til å tvinge foreldrene ut av sorgen.

– De var så til de grader i stand til å hale oss ut av gråten, når de freste rundt og slåss, lekte, jodla og jubla og var barn. Det hjalp oss enormt, sier Ekenes.

Barna hadde sin egen sorgprosess. Den yngste dattera kunne stoppe opp ved bildet av Maria og bare gråte. Sønnen spurte hvor

Maria var nå. Ekenes sier humor ble en viktig for å hanskes med sorgen.

– Noe så enkelt som smilet, latteren og humoren, ble for oss Guds kjempestore gave. Humorens evne til å ta oss vekk fra det mørkeste ble viktig.

Etter hvert ble det klart for Rolf og Beate Ekenes at de ønska å fortsette arbeidet på Madagaskar. Halvannet år etter ulykka dro de tilbake. De fikk et fjerde barn.

Familien ble på øya i tolv år til.

4 raske

Gud er: 

Nådefull og gåtefull

Jeg klarer meg ikke uten: 

Troa, familien og joggeskoa

På min gravstein skal det stå: 

Skal det stå noe annet enn navnet mitt og to datoer, da? Det måtte i så fall være: Takk for livet.

Boka alle må lese: 

Kilden av Gabriel Scott. En av de beste beskrivelsene av en enkel, trygg hverdagstro jeg vet om. Jeg har lest den mange ganger.

Ut av bobla

Da han og kona Beate kom tilbake til Norge etter tjue år som misjonærer på Madagaskar, var det ingen selvfølge at familien skulle tilbake til DELK. De hadde mista hverdagskontakten med menigheten og var ikke sikre på at de skulle tilbake til det de hadde forlatt.

– Hvis kirkesamfunnet hadde samme holdning til andre kristne som jeg var vant med fra oppveksten, var de helt utenkelig å gjøre tjeneste der, sier Ekenes.

Hjemme igjen var de glade for å oppdage at DELK hadde åpna seg, både mot verden og mot andre kirkesamfunn.

Ekenes ble prest i en DELK-menighet i Tønsberg, og så leder i Norsk råd for misjon og evangelisering. Siden 2011 har han vært tilsynsmann i DELK, og til høsten blir han pensjonist. Det kan også hende han blir lokalpolitiker for KrF.

Ekenes satt to perioder i kommunestyret på 2000-tallet. Nå står han på andreplass på KrF-lista i Færder kommune. Noe av motivasjonen for å engasjere seg i politikken har vært å møte ikke-troende.

– Som prest gikk jeg til knes i kristne, for ikke å si til oppunder øra. Så jeg fikk altfor sjelden utfordringa det er å møte et reflektert, tenkende og engasjert ikke-troende menneske, som kunne stille meg kritiske spørsmål.

Han ville ut av kristenbobla. Ekenes mener alle kristne bør ha minst én ikke-kristen venn som kan utfordre dem i trosspørsmål, hvis ikke blir tilværelsen fort et ekkokammer.

– Du må plage troa di litt, så du ikke sovner i den. Hvis ikke blir den til slutt en dvask og død ting som ikke tåler å møte noen som tenker annerledes.

Ikke bortkasta

Sommerskyene skifter stadig over hodene våre, men nå slipper de ikke lenger bare ned små, forsiktige drypp. Vi løper fra krakken ute på bygdetunet og inn under tak idet himmelen åpner seg.

– Å bruke tid på å stadig vekk sjekke om jeg tror nok, blir fryktelig navlebeskuende kristentro, sier Rolf Ekenes.

Han er opptatt av hvordan kristne skal få fram sitt budskap i et samfunn der stadig færre kjenner kirkehistorien og bibelhistorien. Han mener DELK – og andre kirkesamfunn, for den saks skyld – trenger en diakonal vekkelse.

Nå drøfter hans egen lokalmenighet å inngå et samarbeid med pinsevennene og andre menigheter i Tønsberg om å starte et lavterskeltilbud for rusmisbrukere.

– Å vise omsorg for mennesker som trenger oss, er kanskje den viktigste måten å vise de som ikke tror hva sann kristendom handler om. Mennesker blir så lei av våre prekener, enda så retorisk gode de er, sier han og ler.

– Selv om vi selvsagt også skal forkynne.

Og hvis det faktisk skulle vise seg at kristendommen var et stort bedrag, at historien om Jesus ikke var sann, så vil Ekenes likevel ikke angre på at han levde et liv som kristen. Nå tror han jo at dette er sant, understreker han, men likevel: Hvis!

– Hvis det viser seg å være verdens største bedrag: Det var ingen Gud, det var ingen Jesus, har i hvert fall denne falske trua ført til at mange engasjerte kristne har hjulpet de som trenger det: De små, fattige, lidende, undertrykte. For det er kristentroas store drivkraft. Du skal elske Gud og ditt medmenneske, sier Ekenes.

– Da har det ikke vært bortkasta.