En liten gutt i skogen

Det er dagen derpå i den åpne leiligheten. Ingvar Ambjørnsen holder tekokeren med begge hender. En bølgende strime kokt vann lander i bunnen av koppen og endrer umiddelbart farge. Den klagende trompeten til Miles Davis gjør ikke noe for å lette de tunge skyene som umerkelig flyter over de tyske blokkene.

I går trykket han på send-knappen. Manuset til en ny Ambjørnsen--bok havnet i postkassa til den samme redaktøren han har hatt i 30 år («som et langt ekteskap uten sex»). En tom rødvinsflaske står ved siden av datamaskinen.

Tilhører ikke samfunnet

Hvis alt går etter planen, kommer boka ut til høsten.

Handlingen utspiller seg utelukkende i skogen eller på sjøen. Ikke en asfaltstump å se. Menn i slutten av 30-åra som vender storsamfunnet ryggen. Einstøinger som streifer rundt i skogen og tar seg inn i andres hytter.

– Det er sånne typer som bryter seg inn i hytta di, og har du hagla der, så tar vi den med oss. Vi drikker opp brennevinet ditt og spiser opp posesuppene dine. Men når du kommer til hytta, kan det godt hende vi har beisa sørveggen din, sier Ambjørnsen.

Det er ikke vanskelig å se parallellene. Landflyktigheten fra -Norge. Mangelen på omgangsvenner. De ensomme skrivestuene. Han er på utsiden.

– Jeg tilhører ikke dette samfunnet, jeg bare bruker det. Jeg er helt asosial. Den eneste som inkluderer meg er kemneren.

Ørkenen

Han reiser seg fra den brune skinnstolen. Går de få skrittene bort til en overfylt trestol. Det er bøker på alle sitteplasser. Bak en jazzsamleplate ligger et maleri av en katolsk kardinal. Han plukker det opp.

– Jeg er et grunnleggende religiøst menneske. Men jeg har aldri hatt noen dragning mot noen religiøse grupper eller menigheter. Tvert i mot, hvis jeg hadde gått inn i den kristne tro, så hadde jeg heller flyttet ut i en hule i ørkenen.

Kardinalen er malt av en bekjent. Den dyprøde kappen fyller bildet.

– For meg er ikke kirken spesiell. Jeg møter ikke noe i kirkerommet. Min Gud bor ikke i hus, altså. Det måtte i så fall være i skauen, sier han og legger bildet tilbake på plass.

– Altså, jeg vil ikke være uærbødig. Men jeg meldte meg ut av kirka så fort jeg kunne. Det var ikke på grunn av innholdet eller budskapet eller fordi jeg tok anstøt av noe som sto i testamentene. Men det var viktig for meg å signalisere at jeg ikke var en del av et fellesskap.

Han forteller at før var det slik at når du meldte deg ut av kirka, gikk de ut fra at du var ateist eller skulle inn i Maran Ata. Da Ambjørnsen meldte seg ut, fikk han en lapp fra presten i postkassa der det sto: «Jeg ser at du melder deg ut av Den norske kirke for å tre inn i intet samfunn».

– Da tenkte jeg: Ja, det stemmer! Og var veldig fornøyd med at presten hadde funnet en forklaring som jeg ikke hadde funnet selv. Der har jeg vært siden, i intet samfunn, sier han.

Dette intervjuet ble først publisert i mars 2012.

De var langhåra og skjeggete og hadde noen skikkelig digge damer

—   Ingvar Ambjørnsen om Jesusfolket

Jesusfolket

Ambjørnsen tror han er født religiøs. At det ligger for noen, men ikke for andre. Faren var en person det lå lett for, men ikke mora. Hjemme i Larvik ba de aldri for maten, men faren var hele sitt liv knyttet til kirken og kristne mannsforeninger, «ordentlige, penkristne menn med slips».

Som 30-åring slo Ambjørnsen igjennom med romanen niggere. Der følger vi oppveksten til Erling Haefs, fra et besteborgerlig hjem i Lillevik til en tilværelse som forfatter med rusproblemer. Lik-hetene med Ambjørnsens liv er store.

– Det er egentlig et kapittel som mangler i den boka. Den sommeren jeg var fjorten kom det en voldsom vekkelsesbølge til Norge, sier han.

Bibelcampingene hadde banket ned sine teltplugger langs strendene på Vestfold-kysten. I periferien av disse samlingene hang 14-åringen med det gryende Jesusfolket.

– Det var en halvfrika gjeng som kom inn i livet mitt før jeg begynte å røyke tjall, men på et tidspunkt hvor jeg hang med alternative folk. De var langhåra og skjeggete og hadde noen skikkelig digge damer.

Han husker at det glødet rundt dem. Men han hadde bestemt seg for å bli forfatter. Rammene ble for trange, det kunne ikke være tabuer for hva han kunne skrive om eller ikke. Å være i randsonen av bibelcampingen var ikke nok. Han måtte enda lenger ut. Da gikk alarmen hos mormoren.

Tenåringen fikk høre at «ingen i familien vår har det blitt bedt så mye for som deg».

– Det var hennes måte å si at det var det all mulig grunn til, sier Ambjørnsen.

Rudolf Steiner

Tankene gikk østover. Han pløyde religiøse bøker, samtidig som 70-tallet la hele sin tyngde over ham. Hasj, lyrikk, vise-sang. Kompisene så mot hinduismen og buddhismen, Ambjørnsen kom i kontakt med Rudolf Steiner. Han likte at det østlige ble forent med kristendommen.

– Jeg har aldri kommet godt ut av det med antroposofer, de liker ikke meg og jeg liker ikke dem, jeg synes de er noen snerper. Men jeg har lest mye antroposofi, og Steiner er en fascinerende person. Ren sjarlatan, kanskje, men jeg tror egentlig ikke det. Å lese Steiner som 19-åring er uansett vanskelig stoff. Det risset jeg satt igjen med er at det finnes en åndelig dimensjon.

– Hva består den av?

– Jeg vet ikke noe mer om dette enn andre. Jeg kan bare si at jeg aldri har vært i kontakt med eller vært berørt av en tenkende eller handlende Gud. Det er egentlig litt unfair, siden jeg er en fyr som ikke har døra lukket.

---

Ingvar Ambjørnsen

• • Norsk forfatter, f. 1956, debuterte i 1976.
• • Han er kjent for romaner som Den siste revejakta og Hvite niggere, samt ungdomsbøkene om Pelle og Proffen.
• • I 1993 kom Utsikt til paradiset, den første boken om Elling, som vært av hans største lesesuksesser.
• • Bor i Hamburg sammen med kona Gabriele Haefs.

---

Pinner i hendene

55-åringen har skrevet over 50 bøker, men sliter med å sette ord på hvordan han opplever åndelighet. Det går utenfor språket. I hans siste bok, Opp Oridongo fra 2009, er han likevel inne på det.

Hovedpersonen Ulf Vågsvik har forlatt storbyen og reist til en liten øy på Nordvestlandet for å legge fortiden bak seg. Men minnene er sterke, og han tenker på en episode fra skogen i nærheten av der besteforeldrene bodde. Hendelsen har funnet sted i virkeligheten, da Ambjørnsen var seks år gammel.

– Jeg kan ikke si noe mer om det enn det som står der. Det er det beste jeg har skrevet noen gang.

Derfor gir vi ordet til Ambjørnsen selv, i et lite utdrag der han sitter på knærne i en skog med noen pinner i hendene og blir fylt av noe han ikke vet hva er:

«Det er som om alt faller på plass. Som om alt jeg ser og alt jeg hører smelter sammen og blir, ikke en del av meg, men blir meg, som om jeg blir skogen og den varme luften, trærne, og solen som svir seg ned gjennom verden, det dryppende lyset fra grenene der det faller over hendene som sitter og leker med de grå pinnene, de glatte pinnene, og medlidenheten blir til ærefrykt for alt dette som er meg og som jeg er til stede i, det er så veldig, så voldsomt, og samtidig så stille, det er utenfor og inne i alt (...)»

– Det var ikke hallusinasjoner, stemmer eller Gud som snakket til meg. Det var en opplevelse av… ja… noe annet. Det som skjedde der i skogen har ligget over meg hele livet, sier Ambjørnsen.

Jeg har puttet i meg alt mulig, men jeg betrakter ikke de sterke hallusinogenene som rus

—   Ingvar Ambjørnsen

Psykose

Han har vært i nærheten siden.

– Da jeg ble gammel nok til å ta LSD for første gang, kjente jeg igjen opplevelsen fra skogen. Men jeg var et barn den gang. Jeg har snakket med psykologer om dette, de mener at det kan ha vært en transe eller noe så farlig som en psykose. Jeg husker jeg bare ville være i den tilstanden. Til slutt måtte bestefar fysisk hente meg. Jeg har alltid hatt et godt forhold til bestefaren min, men akkurat da hatet jeg ham.

– Ser du likheter mellom religiøse opplevelser og rus?

– Ja, det er det nok. Jeg har puttet i meg alt mulig, men jeg betrakter ikke de sterke hallusinogenene som rus.

– Man ruser seg på alkohol eller heroin. Med LSD eller fleinsopp trer du inn i et annet rom. Det er det som gjør det så farlig.

Han forteller at hallusinogenene ikke var noe man tok for å sjekke damer på diskotek. Det var underlagt et strengt system. Man måtte alltid være sammen med folk som hadde erfaring, og det foregikk som oftest i skogen.

– Det var en religiøs opplevelse. Vi gikk rundt i skauen og spiste fleinsopp fra bakken, det var en følelse av en tilstedeværelse, en følelse av å være knyttet til naturen, være en del av jordkloden. Men det var farlige stier å gå på.

Ustabil

I boka Opp Oridongo forteller hovedpersonen Ulf Vågsvik om hvordan møtet med evangeliene i voksen alder viser ham en Jesus han ikke lærte om på barneskolen, en Jesus som «ikke er en mild filleonkel fra Nasaret, men en sammensatt, ja, vanskelig person, med voldsomme humør-svingninger».

– Det er noe jeg er veldig opptatt av. Jeg synes det er et stort mysterium hvordan denne Jesus-skikkelsen som man leser om i evangeliene kan havne i bedehusmiljøet. Eller, for å gjøre det enda klarere, i et amerikansk rosa-dress-og-bønn-om-ny-Mercedes-miljø. Det som slår meg når jeg leser evangeliene som voksen, etter mange år uten å ha vært i nærheten av dem, er at de beskriver en person som er ustabil. I det ene øyeblikket er det ikke grenser for hva man kan bli tilgitt, i det neste er det rett til helvete.

– Både Jesus og Bibelen er svært nærværende i din siste roman. Skriver du mer om dette enn tidligere?

– Det ser faktisk sånn ut. Du har kanskje lyst til å si at jeg er inne i en veldig søkende fase? Haha! Nei, men dette er noe jeg har vokst opp med, det er en del av språket vårt, referansene våre. Vi lever i de ordene som denne personen der nede, gal eller genial, har lært oss. Men jeg må innrømme at jeg kommer til å ta opp mine tanker rundt Jesus-skikkelsen i de bøkene jeg skal skrive i den tiden jeg har igjen i livet.

– Hovedkarakteren din i Opp Oridongo sier han kjenner seg igjen i Jesus. Vil du si det samme?

– Det er å ta litt for hardt i. Dessuten vet vi så lite om hvem han var. Og det er et tankekors: Enten var han en gal mann eller Guds sønn. Sjansen er til stede for at vår kultur er grunnlagt på en sinnssyk manns verdensbilde.

– Der er du på linje med C.S. Lewis: Det er bare to muligheter. Hva lander du på?

– Nei, det er jo det jeg tenker mye på, da.

Nytter

Ambjørnsen reiser seg og går bort til kjøkkenbenken. Heller opp mer te til seg selv, byr på en ny runde. Det begynner å skumre. Han tenner ingen lys.

– Jeg er opptatt av Jesus, men hadde glemt at Ulf Vågsvik tenkte så mye på det. Hovedpersonen i min nye roman er en som tar seg inn i hytter og leser Bibelen. Han er også opptatt av hvordan mannen fra Det nye testamentet finner veien til Maran Ata. Det er et mysterium.

– Du har alltid vært en person som ikke liker å være en del av et miljø. Forsøker du nå å frikoble Jesus fra kristne miljøer for å gjøre ham mer akseptabel for deg selv?

– Det kan godt hende. Jeg kan vel ikke si nei til det spørsmålet der. Men jeg ønsker ikke å gjøre noe krav på ham i det hele tatt. Jeg tror uansett ikke vi vil få noe svar på mysteriet. Men en viss orientering forventer jeg å få når jeg takker for meg.

– På slutten av boka ber Vågsvik en bønn som jeg synes er vakker. Du kaller det «den enkleste bønnen som en menneskelig hjerne kan unnfange, den er i bunn og grunn den eneste: Hold meg fast!». Er det også din bønn?

– Ja, det er en bønn jeg har brukt mange ganger. Særlig på dårlige tripper. Jeg tror alle mennesker ber. De lyver hvis de sier noe annet. Men jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg skal be Gud om.

– Å holde deg fast?

– Ja, i alle fall når panikken begynner å bryte ut. Alt kan samles i den bønnen.

Kols

Ingvar Ambjørnsen har levd et langt liv i norsk offentlighet, som grovt sett kan deles inn i tre perioder. Den første var hasj-perioden. Som Norges eneste åpne bruker av hasj hadde han mye å svare for. Den neste var psykisk syk-perioden, der han med rot i egne erfaringer ble en talsmann for dem med psykiske lidelser. Nå er han inne i sin tredje, og mest sannsynlig siste fase i offentligheten: Som dødelig syk Kols-pasient.

– Jeg har tenkt på min egen død lenge. Det begynte da jeg pakket lik på lukket avdeling på Lier sykehus som 19-åring. Det har nok preget meg mer enn jeg har vært klar over. Tjue spenna gærne mannfolk sperret inne på et rom. Det var et sted der døden var en velkommen gjest, det var livet som var problemet.

Vi går en kort tur gatene i Hamburg. Når vi setter oss ned for å spise går pusten raskt og over-fladisk. Det går flere minutter før kroppen til Ambjørnsen slapper av.

– Jeg kjenner på min egen død. Helt fysisk. Jeg merker hvordan den knekker meg, men jeg har ikke noe fiendeforhold til den. Hver dag blir jeg mer og mer redusert. Det er min egen død. Og den sitter her.

Han fører begge de skjelvende hendene opp mot brystet. Knytter hendene når han kommer fram.

– Og jeg kommer til å bli veldig snurt om det ikke skjer noe når jeg dør.

Omvendelse

Ambjørnsen har merket seg pågangen Jon Michelet fikk etter han ble intervjuet i Vårt Land underoverskriften «Evig ateist». Da Michelet fikk kreftdiagnosen, tok han fram brevene han hadde fått, og skrev en bok der han utfordret sin egen ateisme.

Også Ambjørnsen får tilbakemeldinger fra kristne lesere. Det skal ikke mye til.

– Kristne er takknemlige lesere. De er kjempe fornøyde hvis det er bare en bitteliten sekvens som utspiller seg i noe som har med deres verdensforståelse å gjøre.

Men verken disse tilbakemeldingene eller tanken på at han ikke har lang tid igjen å leve har endret ham radikalt.

– Det er mange som har bøyd nakken i møtet med døden. Det synes jeg blir feil. Men jeg må si at jeg leker med tanken om å skildre en omvendelse. Tenk på det kolossale tabuet, å være en del av et intellektuelt miljø og så bli en bekjennende kristen. Det er heftig. Jeg tror jeg skal klare å skildre det.