Den lange veien hjem

Tunsbergs nye biskop holdt på å bli både fulltidsevangelist og pinsevenn.

Min tro

– Jeg tenker på troa mi som en tur hjem. Det er trygghet knyttet til det, men også mye lengsel, uro og en slags rastløshet i de periodene der jeg blir utsatt for vinder som blåser eller belastninger som trykker. Da kjenner jeg dette sterke draget mot det jeg opplever som hjemme.

Jan Otto Myrseth har hatt mange hjem gjennom sitt 61 år lange liv. Det nyeste befinner seg åtte kilometer fra her vi sitter nå; på bispekontoret i Tønsberg. Vi skulle egentlig møtes hjemme i det nye huset hans, men der pågår det «utpakking for full musikk», og det ville han ikke utsette Vårt Land for.

I stedet sitter vi på et ryddig, sterilt kontor i femte etasje med panoramautsikt over Norges eldste by. Den nye biskopen i Tunsberg tenner et stearinlys.

Sovnet på bedehuset

For å skjønne hvem Jan Otto Myrseth er, kommer man ikke unna hans aller første hjemsted. Den vesle bygda Hundeidvik ligger ved utløpet av Hjørundfjorden på Sunnmøre. Et sted der knallblå fjord møter steile, grønne fjell.

Men Hjørundfjorden bærer også på fortellinger om flere tragiske menneskeskjebner: Om utallige menn og fedre som aldri kom hjem fra arbeid på sjøen. Om trange kår og stri for føden. Om fjellras og knuste gardstun.

Og den om søndagsskolelæreren som startet møbelfabrikk etter krigen, og fikk to sønner som skulle sette hvert sitt preg på kristenlandskapet i Norge. I morgen vigsles den ene til biskop i Tunsberg.

– Den gudfryktige nøysomheten preget pappas oppvekst, og senere også min. I første omgang var det nok mammas blod som virkelig pumpa når det gjaldt troa. Pappa levde et typisk ungkarsliv uten å bry seg så mye om Gud. Så traff han mamma og ble omvendt, forteller Myrseth.

Faren hans ble en ledende figur på bedehuset. I femti år var han søndagsskolelærer. Myrseth tilbrakte utallige timer på bedehuset han ikke kan redegjøre for nå fordi han sovnet under benkeradene.

– Det var langtekkelige greier og slettes ikke alt som appellerte til en guttepjokk. Vi hadde mange emissærer og predikanter boende hjemme hos oss, og noen av dem ble jeg god kompis med – andre syntes jeg var litt melodramatiske og vel sentimentale i stilen.

Jesusvekkelsen

På 1970-tallet går kristenheten i Norge inn i en ny æra. Den store vekkelsen fra USA, med både hippier som stod på gatehjørnet og prekte, og karismatiske ledere som snakket om Den hellige ånd, preget det man i dag kaller Jesusvekkelsen. En av dem som lot seg rive med, var en ung sunnmøring fra bedehuset i Hundeidvik.

Myrseth hadde sommertjeneste for Ungdom i Oppdrag på Åndalsnes, og drev med gateevangelisering og friluftsmøter. Sommertjenesten ble avsluttet i Oslo med Broder Andreas, som hadde reist bak jernteppet med bibler, og Loren Cunningham, leder av Ungdom i Oppdrag internasjonalt.

Talen var klar: Her må man vite hva som er viktig i livet. Å kaste bort årevis på å lese i tjukke bøker, er ganske nytteløst når vi vet at evangeliet skal forkynnes til alle folkeslag før Jesus kommer igjen.

---

Jan Otto Myrseth

  • 61 år, fra Hundeidvik i Sykkylven kommune, gift, tre barn.
  • Vigsles som biskop i Tunsberg søndag 23. september.
  • Tidligere domprost i Bergen, prost i Ringerike og sokneprest i Norderhov.
  • Har også vært lærer på Menighetsfakultetet og ved Bibelskolen i Oslo.

---

– Det var ikke langt unna at jeg ble fulltidsevangelist og droppet gymnaset. Men heldigvis hadde jeg noen gode rådgivere rundt meg som hjalp meg å tenke fornuftig, forteller Myrseth.

Det endte med gymnas i Volda. Mens han bodde der gikk han også i en lokal pinsemenighet. Det var på denne tiden storebror Ottar Myrseth, nå prest i Den nordisk-katolske kirke i Ålesund, begynte å bli litt bekymret for sin tilsynelatende karismatiske lillebror.

Sikre kilder vil ha det til at storebror hørte rykter om at lillebror tenkte på å la seg døpe på nytt. Da skal storebror ha sagt: «Han kan gå og la seg døpe hver dag om han vil. Vi får se hvor mye det hjelper!».

Jan Otto Myrseth ler så kroppen rister når han blir konfrontert med uttalelsen.

– Det var jo litt sånn. Men i løpet av de fire årene jeg var i Ungdom i Oppdrag etter gymnaset var Ottar alltid raus og tålmodig. Enda han befant seg på en helt annen side av kirkelandskapet.

Blodsbrødre

Myrseth trekker frem storebroren som en slags mentor.

– Selv om vi har gått mange runder, har han alltid vært en veldig viktig referanseperson som har utfordret meg på ikke å ta lettvinte snarveier. Når jeg har skiftet mening i det ene eller andre spørsmålet, eller valgt en annen vei enn ham, har jeg følt at jeg har måttet forsvare det med integriteten i behold.

Da Ottar Myrseth inviterte lillebroren sin med på Granstevne i regi av Kirkelig Fornyelse, ble Jan Otto med. Han innrømmer at veien dit var lang fra bønnemøtene til Ungdom i Oppdrag.

– Det var særdeles eksotisk for meg til å begynne med. Men så var det knakende god forkynnelse, folk som virkelig våget å stå for noe og som hadde en stor kjærlighet til kirken og Gud. Gradvis fant jeg de skattene som ligger i det å kunne be med Bibelens egne ord, hvile i liturgien, i tidebønnene, og i salmene. I stedet for å heseblesende lete etter flotte ord som kunne imponere de andre på bønnemøtet.

Den siste tiden har Vårt Land skrevet om flere som mener at kirkens enhet er truet på grunn av «vanskelighetene med å leve med to syn». Myrseth har førstehåndserfaring med å leve tett på andre med et annet syn enn han, for eksempel i saken om likekjønnet vigsel. Men selv med en storebror som til slutt meldte seg ut av Den norske kirke, tror den nye biskopen at kirkens enhet stikker dypere enn som så.

– Jeg synes homofilisaken har fått altfor tung vekt. Jeg mener vi må kunne anerkjenne hverandres bibeltolkning og forståelse av disse spørsmålene som både samvittighetsfulle og ærlige forsøk på å komme til rette med det som ikke er entydig. Vi må konsentrere oss om å løfte frem Jesus Kristus, og akseptere at andre konkluderer annerledes i etiske spørsmål.

Finne og miste

Etter hvert ble det mer og mer åpenbart for Myrseth at han ikke kunne gå tilbake til Ungdom i Oppdrag, slik planen egentlig var. Han hadde avsluttet evangeliseringsårene under OL i Moskva i 1980, og bodd i en leilighet i Oslo mens han jobbet på datasentral, kjørte drosje og senere buss.

Da han bestemte seg for å ta kristendom grunnfag var det ikke med plan om å bli prest.

– I starten var det vanskelig å forholde seg til en faglig tilnærming til Bibelen og til troa. Men etter hvert ble den en veldig viktig måte å realitetsorientere seg - også i troslandskapet, minnes Myrseth.

Appetitten på studiene vokste mer og mer. Grunnfag ble til mellomfag og mellomfag til embetseksamen.

Samtidig møter han kvinnen i sitt liv og gifter seg med sin Merete. Bare tre uker etterpå får moren hans dødsdommen. De forlater studiene i Oslo og drar hjem til Hundeidvik for å oppfylle morens siste ønske: Å dø hjemme.

– Mamma var den som tok meg på fanget og lærte meg å be. Sorgen og tapet av mamma – og på en måte tapet av tryggheten knyttet til Ungdom i Oppdrag, ga meg en følelse av at jeg trengte noe mer. Noe fastere som kan bære meg også gjennom de tunge dagene.

---

4 raske

  • Gud er: Alltid større.
  • Jeg klarer meg ikke uten: Familien og vennene mine.
  • På min gravstein skal det stå: Det overlater jeg til mine nærmeste å avgjøre, men mitt forslag kunne være: Kjærligheten er sterkere enn døden.
  • Boka andre må lese: En landsbyprests dagbok av Georges Bernanos.

---

Han kremter og blir stille. Å miste moren sin som 25-åring har vært avgjørende for veien livet hans har tatt, tror han.

– Det ble en erkjennelse av hvilken dyrebar gave livet er, og hvor mye viktigere innholdet i livet er enn lengden av det. Men det har også preget meg i den forstand at jeg har utviklet en evne til å leve i andre menneskers smerte. Det jeg tror er en viktig forutsetning for å være en god prest.

Prest på heltid

Og prest ble han. Enda kona Merete hadde sagt at det siste hun skulle i livet var å gifte seg med en prest.

Hun må ha ombestemt seg ganske kraftig, for Jan Otto Myrseth er prest så til de grader. Han formulerer gjennomtenkte setninger, gestikulerer på de rette stedene, ser deg dypt inn i øynene når han kommer til det avgjørende poenget, og ikke minst – den ultimate prestekarakteristikken: endrer stemmeleie etter alvorlighetsgraden av samtaleemnet.

– Jeg har en veldig dyp følelse av at prest er noe jeg er helt og fullt. 24 timer i døgnet, sju dager i uka. Jeg tror jeg har en sterk, pastoral identitet, for å si det sånn.

– Hva er det minst pastorale du gjør da?

Jan Otto Myrseth må tenke seg om. Spørsmålet kom litt brått på. Så svarer han litt ustødig:

– Nei, altså.. Jeg har i alle fall ikke dårlig samvittighet for å glede meg over å møte mennesker uten å måtte snakke om Gud. Jeg kan glede meg over å spille et godt parti sjakk eller sykle lange turer. Nyte kultur, musikk og sport gjør jeg også.

Han tenker seg litt mer om og med ett er presten der igjen:

– Grunnleggende sett tenker jeg at det ikke er noe motsetning mellom troa og livet, det menneskelige og det guddommelige, det verdslige og åndelige. Det er så lett at vi setter opp skarpe grenser om hva som er åndelig. I alt åndelig ter jeg meg verdslig, i den forstand at jeg hele veien kan tenke på alt det rundt meg som gaver Gud har gitt meg.

Jeg tror jeg har en sterk, pastoral identitet, for å si det sånn.

—   Jan Otto Myrseth

For hele verden

Han har ennå tilgode å finne bispeidentiteten sin.

– Jeg kjenner på en veldig spenning til det nå å skulle bevege seg inn i en rolle og et landskap med mye forventninger, store utfordringer og mange belastninger. Kan jeg takle det? Vil jeg innfri?

Målet er i alle fall klart: Å være en «frimodig inspirator» og «en synlig og modig aktør i det offentlige ordskiftet».

– Ellers ønsker jeg å kunne gå side om side med prester og andre medarbeidere i kirken når det røyner på. Når en trenger en samtalepartner og det er behov for hjelp utenfra til å se veien videre. En biskop skal være en som inspirerer og oppmuntrer, veileder og forkynner. Men som også er tydelig og setter ord på hvordan evangeliet skal komme til uttrykk i vår tid.

Den nye Tunsberg-biskopen mener en folkekirke i 2018 skal snakke til absolutt alle mennesker.

– Vi skal invitere hver og en, på hvert et sted, til en stasjon der himmel og jord møtes og der Gud og menneske kan bli venner. Samtidig er vi avhengig av et slags mandat knyttet til at mennesket opprettholder sitt medlemskap eller faktisk ønsker å høre til. Hver gang vi går til gudstjeneste gjør vi det for verden sin skyld. Ikke noe mindre.

Det viktigste på trosreisen hans har vært å bevare både tryggheten og frimodigheten i alle slags stormende og krevende landskap.

– Det har vært en økende erkjennelse av at jeg betyr mindre enn det Gud gjør. Og jeg har en tillit til at Gud er stor nok til å kunne omfavne mangfoldet og motsetningene også. Jeg tror den store faren er en religionsform som skal glatte ut alle motsetninger og prøver å harmonisere det som kanskje må få lov til å stå der, ved siden av hverandre, fordi Gud er mye større.

Vestlending på Østlandet

Han virker trygg der han sitter. Bispestaven og prosesjonskorset som snart er hans, troner i bakgrunnen. Hele livet har kallet hans vært det samme: å forkynne evangeliet. Og trass noen omveier er det her han har endt opp.

– I dag lener jeg meg i mye større grad tilbake uten å kreve at alle andre skal slutte seg til, eller forlange at min sannhet skal være den eneste som gjelder. Det gir en type frihet, trygghet og frimodighet til å møte de som konkluderer annerledes. Den enheten midt i mangfoldet er et vitnesbyrd om en bærekraft i troa og i fellesskapet.

Den karrige vestlandsnaturen har åpenbart satt dype spor i Jan Otto Myrseth, men nå er han komfortabel med å vende tilbake til bispedømmet på Østlandet som han har tjue års erfaring fra.

– Det er sterke kontraster hjemmefra og til da jeg ble sokneprest på Ringerike med endeløse kornåkre og et helt annet, tilsynelatende enkelt liv. Men de årene der ble en viktig hjelp til å se og oppdage all den skjulte troa som befinner seg i folkedypet. Folk fra flatbygdene på Østlandet har et mye mer smålåtent forhold til Vår Herre, men det er ikke noe mindre viktig eller integrert i dem likevel.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Min tro