Aldri forlatt

Kristin Moen Saxegaard tror ikke at Gud er Gud om alle mann 
var døde. Men hun vet at Gud var på Utøya.

Min tro

– Jeg har grudd meg til at tanker og følelser skal begynne å kverne i meg igjen. Det som kommer tilbake når jeg er i berøring med Utøya vil alltid sitte i meg.

Kristin Moen Saxegaard puster tungt. Den lysegrå strikkejakka med pastellgrønt mønster myker opp den stramme presteskjorta.

For noen dager siden så Ringerike-prosten Erik Poppes nye film Utøya 22. juli. Hun hadde med seg sin 18 år gamle datter på forhåndsvisninga. Viktoria var bare 11 da angrepet skjedde, men er i dag aktiv i AUF. Da dattera skulle delta på sommerleir fem år etter, skrev Saxegaard i lokalavisa Ringerikes blad om de blanda følelsene hun hadde – frykt og stolthet om hverandre.

– De unge er så tydelige i at de vil kjempe for de verdiene AUF ble angrepet for, særlig innvandringspolitikken. For oss gamlinger er det en vekker, sier Saxegaard.

Samtidig husker hun mødrene hun møtte på Sundvollen. I fire dager snakka Kristin Moen Saxegaard med pårørende og overlevende etter skyte­massakren. Opplevelsen slipper ikke kroppen.

– Å se filmen, og å huske tilbake på navnelistene og bildene over alle de som døde. De var så unge! Råskapen i å henrette tenåringer, gjør fortsatt veldig inntrykk.

Hennes ansvar

Kristin Moen Saxegaard var på Korsvei-festivalen i Seljord da hun hørte nyheten om en bombe i Oslo. Hun hadde vært prost i Ringe­rike et halvt års tid, men hadde ferie.
Så kom meldinga fra Utøya. Det var hennes ­prosti. Hennes ansvar.

I bilen på vei til Hole lurte hun på hvordan hun skulle klare oppgaven. Hun følte seg liten i den store sammenhengen. Men på Sundvollen ble det aldri tid til å tenke på seg selv.

Saxegaard kjente at presteyrket ruster også til store katastrofer. En prest har trening i å møte sorg og fortvilelse.

– Omfanget, tyngden og ondskapen i det var ­annerledes. Men det tenkte jeg ikke så mye på mens vi var der. Å møte én og én familie var kjent, sier Saxegaard.

Hun skjerma seg fra medieomtalen. Orka ikke høre de andre fortellingene eller de store ordene. Prestene gikk inn som en del av helseteamet. Trosspørsmål var sjelden tema. Det viktigste var å være til stede der og da, å være en som tålte andres sorg og fortvilelse.

– Samtidig var jeg der fordi jeg tror på Gud. Jeg representerte en tro som forteller at noe står fast selv om alt annet har gått i oppløsning. Det finnes­ noe å lene seg på, noe å holde fast i. Der og da hadde jeg ikke så mye mer enn dette å si om Gud.

Flere ga tilbakemeldinger om at det var fint å snakke med en prest, en som fortsatt trodde det fantes noe godt i verden. En far fortalte at han selv totalt hadde mistet grepet om Gud, men ville at hun skulle fortelle om sin tro.

– Hvis man skal være sint på Gud eller klage til Gud, må man først ha en ­aktiv tro. De jeg møtte var mer folkelig troende, de avskrev Gud i stedet. Mange tenker nok at hvis Gud ikke viser seg, så finnes han ikke. Jeg tror mange har en sånn tro, en barnetro som aldri blir en voksentro. Den tåler ikke kriser.

Barnetro

Den eldste dattera erter henne fortsatt for at hun tok fra henne barnetroen som seksåring. Da Maria kom hjem fra skolen og spurte om fortellingen om Adam og Eva var sann, svarte Saxegaard at «ja, men det har ikke skjedd».

– Jeg har aldri villet gi barna mine en tro del A for så å skulle formidle den egentlige versjon B etterpå. Jeg har nok ønska å videreformidle det jeg opplever er sant også i min voksne tro. Jeg tror på en Gud som elsker alle sine menneskebarn, som ikke blir fornærma, men som er romslig og raus, og som alltid går med oss, selv når vi opplever Gud som distansert.

Hun har vært opptatt av barneteologi, og har kritisert moderne barnebibler for å være for idylliserende.

– Den «trygge» kristentroen, som forteller at det ikke er så farlig med de andre så lenge vi sitter trygt i båten, syns jeg er vanskelig, sier Saxegaard.

Hun vil ikke gi barn en tro som sprekker når de oppdager Darwin eller når bestemor dør. Saxegaard er også oppgitt over at den kristne­ barnekanonen først og fremst inneholder heltefortellinger.

– Hva skal vi med dem? Når livskrisene slår inn, trenger du ikke å høre at du kan bli prinsesse­. Du trenger å vite at du er velsigna selv om det ikke går kjempebra. Vi bruker ikke sjansen til å formidle dette, men tuller oss bort i uvesentlige ting.

Hun tror mange forlater barnetroen fordi den ikke oppleves relevant når de blir voksne.

– Vi har lett for å gjøre Gud for liten. Det er viktig å ikke lage rammene om Gud for trange ­eller for bastante. For vi vet ikke alt om Gud.

Nytt rom

Hønefoss kirke lukter fortsatt ferskt treverk. Bak ­alterveggen banker og sager håndverkere for å ferdigstille kirkas nye tyske orgel. Kristin Moen Saxegaard har bytta støvlettene med noen nettere «prestesko», og prøver ut plassen mellom det tunge marmoralteret og den mobile alterringen som er rigga til morgendagens vielse. Det tar litt tid å lære seg å bruke det nye kirkerommet, som ble vigsla i desember.

Da hun overtok som prost i januar 2011, var ­Hønefoss kirke en askehaug. Den gamle kirka brant i januar året før. Kirkeklokkene fordampa i varmen, mens prostekorset Saxegaard ofte bærer, ble funnet uskadd i en salmebok.

Kristin Moen Saxegaard mener den nye kirka har kosta mer enn det har smakt, selv om hun er glad for bygget de har fått. Når kirker brenner ned, er sterke følelser i spill. Folk blir satt til å lede bygge­prosesser de ikke er kvalifisert til. Teologen har lært mye om ventilasjonsanlegg.

– Jeg er lykkelig for at ingen har dødd av hjerte­infarkt underveis. Og det er egentlig litt flaks, sier Saxegaard.

---

Kristin Moen Saxegaard

  • 50 år.
  • Prost i Ringerike prosti ­siden 2011.
  • Utdanna teolog.
  • Har doktorgrad i gammel­testamentlig teologi og har undervist på Menighets­fakultetet
  • Har vært andaktsskribent i Vårt Land.
  • Medforfatter av Fortell dine barn på Verbum forlag.
  • Skilt, fire barn.

---

Guds store sorg må være at han elsker også de som gjør onde gjerninger.

Inn i teologien

Hun har alltid trodd på Gud. ­Familien var preget av en «respektfull og reservert folkekirketro».

Da Saxegaard begynte i tensing, møtte hun en fri og levende tro: Gud er glad i oss. Vi har ansvar for våre medmennesker. En enkel tro hun har ­båret med seg videre, og aldri har hatt behov for å opponere mot.

Samtidig var hun med i vennegjengen på skolen. Miljøet her var ganske røft, preget av venner som strevde, dødsforakt for livet, mye alkohol og vill bilkjøring. Og tilsynelatende ingen voksne som brød seg. Fire tok livet sitt, fire døde i bilulykker. Hun ble opptatt av døden, av det ondes problem, av Guds manglende allmakt og av helvete.

Vendepunktet kom da hun selv mistet et ­nyfødt barn.

– De store dogmene passet overhode ikke. Samtidig hadde jeg opplevelse av gudsnærvær midt i alt som var vondt. «Hvem andre skal vi gå til? Du har det evige livs ord!» Så jeg bestemte meg for å begynne på teologi. For å finne ut av hvem jeg trodde på.

Skatter

Hun begynte på Teologisk fakultet, før hun gikk over til Menighetsfakultetet. Der rota hun seg inn i Det gamle testamentet. Det ble til presteutdanning, og seinere en doktorgrad i teologi, der hun skrev om Rut.

Saxegaard syns gammeltestamentlig teologi har vært en befriende måte å tenke rundt Gud på, fordi Det gamle testamentet er så mangfoldig. Det er levd liv mer enn svar med to streker under.

– Men er det ikke litt skummelt å rote seg inn i Det gamle testamentet?

– Hvis du leser Det gamle testamentet sånn som jeg syns alle burde lese det.

Hun ler tørt av det teatralske tonefallet.

– Så ser du at tekstene hovedsakelig er skrevet av et undertrykt folk, som er i eksil og har mista alt. Som har opplevd så fæle ting at de selv ­ønsker fiendens barn knust mot muren, som det står. ­Krigerguden i Det gamle testamentet kan ikke uten videre identifiseres med Gud. Det er menneskenes lengsel etter en gud som snart må gripe inn.

Det gamle testamente er skrevet av mennesker, samtidig som noe er inspirert av Gud. Saxegaard understreker at det er vanskelig å vite hva som er hva. Det gjør det til en sann fortelling om menneskers liv, hvor vi kan legge våre egne livsfortellinger til, og oppdage at også i våre liv finnes det noe som er inspirert av Gud.

– Bibelen kan være så fæl som menneskene er. Men den tar også vare på de skattene som mennesker har oppdaget om Gud.

Latt fare

Det virker veldig lenge siden vi sto med roser i hendene og snakka om fellesskap, samhold og mangfold. Men nå er 22. juli tilbake i offentligheten. Erik Poppes film er den første av flere filmer og TV-serier om terrorangrepet.

– Den kampen ungdommene på Utøya sto for, har vi på mange måter latt fare, sier Kristin Moen Saxegaard.

Hun syns vi har blitt et mer fremmedfiendtlig land de siste seks årene.

– Vi hegner så sterkt om vårt eget at vi ikke ­slipper andre mennesker inn, men stenger grensene. Slik stenger vi også Gud ute.

Hun stopper opp. Er usikker på hvor politisk hun skal være, men prøver seg likevel.

– Jeg tenker at til og med Arbeiderpartiet har blitt sånn. Noen ganger tenker jeg at de har glemt hva som var årsaken til at ungdommene ble drept 22. juli.

Som prest kjenner hun seg forpliktet til å
minne om hva som skjer, med flyktning­-
strømmen og oktoberbarna.

– De er som våre Utøya-ungdommer. Vi risikerer å sende dem ut til like grusomme skjebner. Det er ubehagelig å bo i et land som beskytter seg selv ved å stenge grensene mot dem som ber om hjelp. Jeg er sikker på hvilken side av grensen Gud lar seg finne.

---

4 raske

  • Her
  • I kategorien ting: Badekar.
  • En tid til å sørge, en tid til å danse.
  • Lindis Hurum: Det finnes ingen de andre – det er bare oss.

---

Guds store sorg

Etter 22. juli har Kristin Moen Saxegaard jobbet med det ondes problem. Hvordan kunne Gud la dette skje? Hun forklarer det med fortellinga om Noa. En gang prøvde Gud å utslette ondskapen ved å utslette menneskene. Men da vannet trakk seg tilbake og han så hva han hadde gjort, angret han og lovte seg selv å aldri gjøre det igjen. Fordi han elsker menneskene mer enn han hater vår ondskap.

– Hvilke konsekvenser får det hvis vi har en gud som kan angre?

– For meg betyr det at Gud ikke er statisk. Jeg tror ikke at Gud er Gud om alle mann var døde. Jeg tror på en gud som er avhengig av menneskene.

Hun har også tenkt mye på hva det faktisk betyr at Gud er kjærlighet. Og at kjærligheten gjelder alle mennesker.

– Guds store sorg må være at han elsker også de som gjør onde gjerninger. Den kjærligheten må være så smertelig for Gud, og den er krevende å akseptere for oss mennesker. Det hadde vært mye lettere hvis terrorister og massemordere ikke var elsket av Gud, hvis de var monstre. Men de er mennesker, og tilhører «all verdens synd», som Jesus gikk i døden for.

Saxegaard blir provosert av tanken sjøl. Likevel må hun innrømme at dette gudsbildet ligger i troen hennes.

– Betyr det også at alt kan ­tilgis?

– Nei. Jeg tror mennesker trenger å forsone seg med sitt eget liv for å klare å leve og komme videre. Men vi skal ikke tilgi hverandre for enhver pris. Det er ikke menneskets oppgave.

– Tilgivelsen er et viktig kristent ideal?

– Ja, Jesus sier at vi skal tilgi sytti ganger sju...

Hun drar litt på det.

– Men vi kan ikke tilgi en som ikke ber om tilgivelse. Vi kan heller ikke tilgi på vegne av andre mennesker som selv ikke er i stand til å gjøre det. Tilgivelse for det utilgivelige er Guds sak.

Hun slutta tidlig å tro på en allmektig Gud.

– Hvis Gud er kjærlighet, så er han også blitt en avmektig gud.

Med uansett

Blikket vandrer stadig ut gjennom de store glassvinduene. De snødekte gravstøttene står så tett inntil kirkeveggen at det nesten føles som om det lyse rommet, som blant annet brukes til sjelesorg, ligger på selve ­kirkegården. Som nyansatt kom Kristin Moen Saxegaard rett inn i den vanskelige debatten om hvor den nye kirka skulle ligge, på branntomta eller på en ny tomt i nærheten. Byggeprosessen har fulgt jobben hennes siden begynnelsen. Nå som orgelet kommer på plass, og alt er ferdig, håper hun på en ny vår for menigheten på Hønefoss.

Prosten kommer rett fra en begravelse. Saxegaard liker å forrette i begravelser, det er en meningsfull jobb. Det var en av grunnene til at hun takka nei da hun nylig ble foreslått som bispekandidat i Tunsberg. Hun vil jobbe der folk bor og lever, og være en del av et lokalmiljø.

En av de tingene hun husker best fra dagene på Sundvollen, er den vonde ventetida da foreldrene ikke visste om barna var drept.

– Den følelsen sitter veldig i kroppen, en håpløs hjelpeløshet, sier Saxegaard.

– Hvor var Gud 22. juli?

Hun trenger ikke tenke seg om før hun svarer.

– Gud var på Utøya.

Saxegaard sier det stille, men bestemt.

Hun husker at en mor spurte henne om hun trodde dattera var alene da hun døde.

– Av og til sier jeg ting der jeg tenker: «Dette er kirkas lære, ikke min personlige tro.» Men svaret jeg ga moren er midt i kjernen av min tro. Ingen var forlatt av Gud. Gud er med oss uansett. Også når vi dør.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro