Tier ikke i forsamlingen

Barna er flaue og mannen er redd. Men imama Sherin Khankan er fast i troen på at hun skal kjempe for moderne islam.

Min tro

Telefonen ringer hjemme på soverommet i København. 07.00 viser vekkeklokka. Det er lørdag.

Morgentrøtt strekker Sherin Khankan seg etter den ringende lyden og trykker på det grønne røret. I den andre enden høres hun stemmen til en ung gutt som spør om han er kommet til «den kvinnelige imamaen».

«Ja» sier hun, og gutten begynner å fortelle: Om denne jenta han så gjerne vil, men ikke får, gifte seg med. Hva skal han gjøre?

Sånn kan det være ofte. Fritid er blitt et fremmedord­. Å være imam er ingen ni til fire-jobb.

Prisen

Sherin Khankan dumper ned på en av stolene i dette grå møterommet på Det kongelige bibliotek i København. Ute begynner himmelen å mørkne.

– Jeg er stolt av å være imama, men det er klart det har en pris.

Dette er et av mange intervjuer hun har gjort siden nyheten kom i februar: Hun og tre andre kvinnelige imamer starter Danmarks første kvinneledede moské.

Det er frivillig arbeid, ingen lønn. Akkurat det med penger bekymrer henne, for hun får sitt levebrød­ fra Exitcirkelen, et prosjekt hun driver for å hjelpe kvinner som utsettes for psykisk og fysisk vold hjemme.

Midlene kommer fra sponsorer hun selv skaffer. I høst går avtalene ut. Og imamjobben sluker mer og mer tid. Finner hun ikke nye sponsorer, har hun ingen lønn til høsten.

– Jeg har fire barn jeg skal forsørge, det bekymrer meg litt, sier imamen.

Jeg bruker ikke slike utrykk som «god muslim». Jeg ville heller sagt: Hva er det å være et godt menneske?

Sherin Khankan, dansk imam

LES OGSÅ: – Å være kvinnelig rabbiner føles ofte som å være et uidentifiserbart flyvende objekt

Jesus og Allah

13. oktober 1974 ble Ann Christine Sherin født, med to navn, et muslimsk og et kristent. Tro og religion har alltid vært en del av livet hennes. Faren er politisk flyktning fra Syria, moren fra Finland. Han muslim, hun kristen.

– Mamma og pappa hadde en klar avtale om at vi barna selv skulle få velge vår tro. Mamma sa alltid at kunsten å oppdra barn er å ikke oppdra dem, i den forstand at du ikke bør forsøke å gjøre dem til kopier av deg selv, men lære dem å ta egne valg, sier hun.

Hun har vært med faren i moskeen, men da hun var barn, var han ikke praktiserende muslim. Først da regjeringen i Syria begynte å gå til angrep på sin egen sivilbefolkning, begynte faren å gå fast i moskeen, forteller Khankan. Men Jesus hadde også en plass i barndomshjemmet. Moren fortalte historier fra Bibelen og sang aftenbønn med henne på sengekanten.

Å ha både Jesus og Allah i livet, så hun aldri på som noe problem.

– At alle religioner tilber den samme guddommen har alltid vært en naturlig tanke for meg. Det guddommelige er kjærligheten, og det er mange veier til kjærlighetens opphav, sier Khankan og trekker frem et sitat av Ibn Arabi, et stort navn innen sufi-islam og et av hennes teo-
logiske forbilder:

«Den vantro er den som fornekter andre religioner, for den fornekter andres vei til Gud», siterer­ hun.

– Den tanken liker jeg godt. Mange muslimer er veldig opptatt av himmel og helvete, halal og haram, troende og ikke-troende, motsetningene mellom det gode og det onde. De snur det hele på hodet.

– Tro du ikke på helvete?

– Jeg tror på helvete som en mental tilstand. Når vi dør, tror jeg vi tar med oss det som er i oss selv, vår del både av himmelen og helvete. Det handler om vårt indre, sier hun.

Hjertemøte

Som 19-åring valgte hun å bli muslim.

– Hvorfor valgte du islam, ikke kristendom?

– Det er teologiske forskjeller mellom de to religionene, og jeg følte meg mer hjemme i islam­. Blant annet dette med at Jesus er Guds sønn og konseptet arvesynd­ syntes jeg var vanskelig med kristendommen. Men i starten handlet valget også om følelser. Det har alltid vekket en spesiell følelse i meg når Koranen siteres eller synges. Det er ikke noe jeg kan forklare, sier hun.

Ritualene og tradisjonene i islam er også viktige for henne. Som at man ber fem ganger om dagen. Da bruker hun hijab, aldri­ ellers.

– Det har aldri vært naturlig for meg.

Tullestudie

Da Khankan begynte på universitetet, valgte hun å studere religionssosiologi og islam i Europa. Det syntes faren hennes hørtes tullete ut. Hva skulle det kunne brukes til?

– Men det har jo gått ganske bra.

Nå har hun også startet på en master i muslimsk teologi i København for å bli en bedre imam.

– I dag er min tro både et resultat av kritisk tenkning, rasjonalitet og følelser, en blanding. Men som religiøs leder er utdannelse svært viktig. Man må ha god teologisk og menneskelig kunnskap, sier hun.

4 raske

Gud er: Kjærlighet

På min gravstein: It's all about love.

Jeg kan ikke leve uten: Mine fire barn, kjærlighet og havet.

Boka alle må lese: Søren Kirkegaards Kjærlighetens gjerninger?

Sharia

Hun har aldri sett på seg selv som ortodoks­ på noen måte. Det er særlig spiritualiteten som er viktig for henne, den personlige relasjonen til Gud. I 2002 fikk hun derimot et annet rykte:

Hun var folketingskandidat for Radikale Venstre. På landsmøte skulle de stemme over resolusjonen «Nei til sharialovgivning». Hun nektet å stemme for.

– Jeg støtter innholdet fullt ut, men jeg er uenig i overskriften, sa Khankan til Berlingske.

– Med den overskriften er man nettopp med på å befeste fordommene om at islam er en barbarisk religion, at det er umulig at være moderne demokrat og troende muslim samtidig.

Hun argumenterte for at sharia ikke er noe altomfattende lovkompleks, men en veiledning for hvordan man kan være nær og tro mot sin gud. Det er blant annet regler for bønn, faste, sosial rettferdighet og økonomisk likhet.

Debatten kostet henne medlemskapet i partiet.

Grusom sharialovgivning understreket hun at hun var og er sterk motstander av. Religionens lover skal ikke være landets lover, mener hun.

– Politikk og religion bør ikke blandes. Det har alltid vært min holdning, sier hun bestemt.

LES OGSÅ: Vil ha mer norsk historie i hijabdebatten

Personlig

I dag er moskeen åpen, men adressen er ennå hemmelig. I det hemmelige lokalet har hun allerede viet flere par og også gjennomført sin første konvertering. Det siste skulle hun egentlig ønske var unødvendig.

– Å være muslim er egentlig noe mellom personen og Gud, man skulle ikke trenge en imam for å konvertere. Men i det moderne samfunn må man ha papirer på konverteringen, ellers kommer man ikke inn til Mekka på pilegrimsreise. Det handler også om det praktiske, sier hun.

Å gi troen videre til barna er ikke så viktig, forteller den ferske imamaen.

– Jeg blir ikke bekymret om barna mine velger en annen religion. Jeg har ikke behov for at de skal bli akkurat som meg. Om de vil være kristne, agnostikere eller finner en annen religion, er det helt greit. Jeg lærer dem at Gud er kjærlighet og at denne kjærligheten omslutter alt. Det håper jeg de tar med seg.

– Snakker du sånn som imama også, sier folk selv må tenke og velge selv?

– Så klart. Vår moské står for en form for islam­ der vi ikke forteller folk hva de kan og ikke kan, hva de skal ha på seg og ikke. Om man kommer med eller uten hijab til fredagsbønn, må folk velge selv. Samtidig er rollen som imam, en religiøs­ rolle. Islamsk sjelesorg handler ikke om å fortelle hva som er rett og galt, men å hjelpe og støtte personen til selv å ta de beste valgene for sitt liv. Samtidig, som imam bruker jeg ofte religiøse­ verktøy for å hjelpe folk, vers fra Koranen for eksempel, dersom det gir mening for den som har søkt hjelp. Det er ikke alltid, sier 
Khankan.

For hun blir også kontaktet av folk som ser på seg som muslimer, men som ikke har noe sterkt forhold til sin tro.

– Da hjelper det ikke å dra frem koranvers eller­ snakke om Abrahams forhold til Gud. Det viktigste som imam er nettopp at man møter­ folk der de er, på deres premisser, så de selv kan takle sin situasjon på en bedre måte, sier 
hun.

– Jeg blir ikke bekymret om barna mine velger en annen religion. Jeg har ikke behov for at de skal bli akkurat som meg.

KOMMENTAR: Omtalt som radikale og latterliggjort, hetset, oversett eller glemt. Dette er pionerens pris

Redsel

Hjemme hos firebarnsmoren merker de godt at mamma og kona også er blitt imama. Datteren på 12 synes det er flaut. Alle vennene hennes snakker om det.

Mannen hennes synes det er vanskelig at hun er så mye i offentligheten­. Han er redd.

– Han var redd allerede før vi startet. Han bekymrer seg for meg, at det skal skje meg noe. Ofte spør han hvorfor jeg ikke kunne kjempe denne kampen i det stille, sier hun.

Stille revolusjoner er det masse­ av, mener Khankan, i mange hjem og i mange danske moskeer. For henne er det likevel viktig å snakke med journalister.

– Vi har en voksende islamofobi i Danmark og i Europa. Den eneste måten å bekjempe den på, er å promotere et annet bilde av islam. I tillegg åpner medieoppmerksomheten opp for sam-
arbeid over landegrensene og gjør det lettere å bygge et miljø, sier hun.

LES OGSÅ: Kvinnelige­ katolske­ prester ­arrestert

Medmenneske

Hun tror ikke det kommer noe godt ut av å tolke Koranen bokstavelig. Mye må ses på som bilder og metaforer, mener imamaen.

– Men finnes det ikke noe som er rett og noe som er galt?

– Det er klart, men jeg mener vi ikke burde tenke for mye på verden som svart-hvitt. Om vi hele tiden fokuserer på forskjellene, klarer vi ikke se hverandre. Noen snakker mye om at man må gjøre slik og sånn for komme til himmelen og ikke slik og slik for da kommer man til helvete. Det er kalkulasjon og bare tull! Man kan ikke kalkulere seg til himmelen.

Hvordan er man da en god muslim?

– Jeg bruker ikke slike utrykk som «god muslim». Jeg ville heller sagt: Hva er det å være et godt menneske? Det gode menneske tjener andre, er sjenerøst. Og så er det en som tør å vise sin sårbarhet. Du kan ikke være et godt medmenneske om du later som du er perfekt, da åpner heller ikke folk seg for deg.

For henne er det å hjelpe andre også den eneste veien til Allah.

– Det finnes ingen direkte vei, veien til Gud går alltid gjennom dine medmennesker.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro