Enten det er morgensol eller mørketid går hun ned til stranden på Ramberg. Klokka er sju, halv åtte. Hun er i en fast gjeng av fire-fem damer som har gjort dette i flere år. Iført badedrakt, hansker, badesko – og hodelykt i mørketida – legger hun på svøm.
Norskehavet står rett inn på den langgrunne, finkornede Rambergstranda. Nordavinden kan være hard her på yttersida av Lofoten og lage store bølger. Da blir det bare en kort dukkert. Men kuldegrader eller hard blest er ingen grunn til å skulke morgenbadet.
– Dette er vårt naturlige spa, sier Ann-Helen Fjeldstad Jusnes.
Dette har hun gjort i mange år.
Som kirkens nyvigslede øverste leder i Sør-Hålogaland bor og arbeider hun nå i Bodø. Så bade får hun bare gjort de gangene hun er hjemme i Lofoten. Hun savner morgendukkertene allerede.
Ro ved ringen
Søndag 24. januar ligger hun på kne foran alterringen i Bodø domkirke. Hun skal bli innviet til tjeneste som biskop i Sør-Hålogaland.
Det tok lang tid før hun sa ja til å være en av kandidatene, svarte nesten for sent. For spørsmålene hun har balet med hele livet var der: Er hun skikket, har hun det som trengs? Etter hvert har hun sett på spørsmålene som en gave fra Gud. De er en indre kamp som i seg selv er en bekreftelse på at hun skal ta oppgaven hun er utfordret til. Slik forklarer hun det. Andre ganger kommer stadfestelsen som en ro.
I denne stund er kampen over.
Her ved alterringen har hun ro. Her får hun bekreftet at kirken har kalt henne. Det er et øyeblikk av Guds nåde, opplever hun: Hendene som legges på hodet hennes, forbønn, velsignelse.
Nåde
Ett ord går igjen hos Ann-Helen Fjeldstad Jusnes.
Nåde.
Det er en del av hennes motto: «Nåde, nærvær og nordavind».
– Nåde er det grunnleggende – at Guds kjærlighet er gitt oss i Jesus Kristus, men det er også en viktig faktor i hvordan man tenker om seg selv og om andre mennesker.
Nåden er fysisk for henne. Hun mottar den gjennom forbønn og nattverd. I hennes språk: Den er sakramental. Derfor var øyeblikket da de ba for henne som biskop så sterkt.
– Er det en hendelse i livet der du konkret har opplevd nåden?
– Jeg kan ikke peke på én situasjon, jeg er ikke sånn. For mange år siden snakket en venninne til meg om «det nådebaserte livet», der nåden er en basis og noe man ikke tenker så mye på. Livet er en gave, og Gud er der vi er, uansett hva vi føler, tenker og opplever. Det er nåde. At vi mennesker som har både gode og dårlige sider, kan brukes slik vi er i Guds tjeneste – det er også nåde.
«Det jeg forkynner er også det jeg tror på».
Nærvær
Vi møter henne i bibliotekbaren på Hotel Bristol i Oslo. I summingen fra alle de eldre som er her denne ettermiddagen, snakker hun så lavmælt at det til tider er vanskelig å høre hva hun sier. Nei, hun er definitivt ikke Nordlands trompet.
Etter å ha stått opp grytidlig i Bodø for å fly til et flere timer langt møte i hovedstadens kulturdepartement, er hun nå fullt tilstede.
Hun har nærvær.
Når hun skal forklare hvorfor hun har «nærvær» i sitt motto, starter hun med å si at hun er et inkarnasjonsmenneske, men innser at det er et vanskelig ord og forklarer: Gud ble menneske i Jesus, og gjennom det er verden Guds sted.
Flere ganger har hun som prest holdt minnestund over fiskere som har omkommet på havet.
– Da har det vært viktig å ha en sterk tro på Guds nærvær i det som er meningsløst. Det er et guddommelig nærvær i verden, på tross av alt som sier det motsatte. Dette er noe av det viktigste i min tro og forkynnelse. Og det forplikter til nærvær mellom mennesker, også for meg som biskop. Jeg vil være en som lytter.
Nordavind
Det blåser hardt ytterst i Nordland. Man må holde seg fast. Det er kanskje derfor hun sier at vinden har forankret henne i et nordnorsk lokalmiljø. Derfor er «nordavind» også med i mottoet hennes.
BADEBISKOP: Her på den lange stranda på Ramberg i Lofoten har Ann-Helen Fjeldstad Jusnes badet hver dag de siste årene, i all slags vær. Det er friskt, og det daglige morgenmøtet med tre-fire andre badekvinner, har betydd mye for presten. FOTO: Bård Bøe.
– Folket og naturen er preget av vinden. Det er sterkt, det er barskt, det er lys og mørke. I overført betydning handler det om at vi skal stå i vinden, vi skal stå i kampen, vi skal stå i oppgavene. Det er en viktig del av min tro: Det er ikke alltid lett å være kirke, å være kristen. Å stå i kampen, har gitt meg mye styrke gjennom livet.
– Har det vært mye nordavind i livet ditt?
– Det har ikke vært vindstille, men heller ikke de store stormene. Jeg har vært veldig velsignet gjennom livet. Med gode foreldre og med min nære familie, som er en god støtte for meg nå. Ikke minst er jeg velsignet i det å få bli prest. Takknemligheten preger meg.
– Hva har du kjempet med?
– Tvilen er en del av min tro. Jeg kommer aldri til å bli skråsikker. Tvilen trenger man, den er et korrektiv og hindrer deg i å bli likegyldig. Du er i nordavinden, i kampen.
[ LES MIN TRO-INTERVJU MED SNÅSAMANNEN ]
De frie
Både hennes farfar og morfar var utbrytere fra Den norske kirke for hundre år siden. De var med på å starte De frie evangeliske forsamlinger på Eidsvoll og på Harestua.
Ann Helen Fjeldstad Jusnes hadde derfor sterke bånd til menigheten på Harestua der hun vokste opp, men særlig mor og mormor spilte en stor rolle for at troen vokste hos henne. I seg bærer hun fremdeles et bilde av mormor som hver dag satt ved kjøkkenbordet på et småbruk og ba for hele familien.
Moren ledet misjonsforeningen og tenåringsarbeidet. Faren var søndagsskolelærer og en av menighetens ledere.
– Livet vårt besto av at vi var aktive i menigheten. Selv om jeg tok avstand fra teologien etter hvert, er jeg takknemlig for det jeg fikk med meg – troen som en normal del av livet.
Tidlig reagerte hun imidlertid på forkynnelsen i frimenigheten.
– Jeg følte meg ikke hjemme i den.
16 år gammel ble hun døpt, men allerede da var hun på god vei til å bli lutheraner. Barnedåp uttrykte bedre Guds nåde, syntes hun.
LES OGSÅ: Biskop Jusnes gir inside information om bispemøtet
Vitnet
Unge, kristne på Hadeland samlet seg i et tverrkirkelig kor, og i dette miljøet kom Ann-Helen Fjeldstad Jusnes i kontakt med Den norske kirke.
Når noen skulle holde et vitnesbyrd, ble hun ofte skjøvet fram. Hun var flink og tydelig. Og hun likte det.
– Hva vitnet du om?
(pause)
– Mange ganger handlet det om at troen på Jesus var viktig. Den gang var det begrensninger på hvordan man skulle være som kristen. Det opponerte jeg tidlig mot. I dag er det mer mangfold i ungdomsmiljøene. Jeg husker også at jeg holdt noen andakter om at uansett hvordan vi var, så var vi elsket av Gud. Det var litt på kanten av det som kunne sies den gang, men allerede da betød dette mye for meg.
– Hva vil du si i dag om du skal fortelle om hva Gud gjør for deg?
– Da vil jeg snakke mye om tryggheten i å tro på at Gud har gitt meg livet. Det er ikke tilfeldig at jeg lever. Det er en guddommelig vilje. Og så vil jeg snakke ganske mye om Jesu oppstandelse og at livets krefter, også i denne verden, er de sterkeste. Dette har preget mye av forkynnelsen min.
– Hva vil du si hvis du ikke skal holde en preken?
– Jeg vil si det samme. For meg er det ingen forskjell på å tro og holde en preken. Troen har ikke et eget rom og det jeg preker om et annet. Det jeg forkynner er også det jeg tror på.
«Jeg vet at det har vært positivt for andre kvinner at jeg var den første presten som var kvinne ytterst i Lofoten».
Det store skrittet
En mor til en av kameratene i ungdomskoret sa til henne «Ann-Helen, jeg tror du bør tenke på å bli prest». Men hun kjente ingen prester og visste ikke at det fantes kvinner som var prester.
Setningen la seg i bakhodet og modnet på bibel- og lederlinjen på Sagavoll folkehøyskole. Skrittet var likevel for stort, så hun startet på lærerskolen.
Halvveis ut i det første studieåret, var hun tilfeldigvis med på et møte i Brandu der soknepresten, Lars Flatø, sa til de frammøtte gymnasiastene: «Dere tredjeklassinger, noen av dere bør bli prester». Budskapet var ikke rettet til lærerstudenten, men det traff likevel.
Hun ville bli prest.
– Det var en veldig sterk kallsopplevelse. Alle mine spørsmål fikk svar. Det har rett og slett båret meg.
– Var det Guds stemme til deg?
– Det kan godt tenkes.
Etter noen uker hadde hun blitt medlem i Den norske kirke. Så bar det til Menighetsfakultetet. Av 80 studenter var sju jenter. Av disse har fem blitt prester.
Mannlige studenter fortalte henne at kvinnelige prester var mot Guds vilje.
– Det var en også kamp, men jeg var så overbevist at det var rett for kvinner å bli prester, og jeg var så glad for muligheten.
LES OGSÅ: Slik tok biskop Jusnes oppgjør med press mot unge
Anerkjennelsen
I historiebøkene blir hun stående som Sør-Hålogalands første kvinne som er biskop. Det tenker Ann-Helen Fjeldstad Jusnes lite på.
– Men jeg vet at det har vært positivt for andre kvinner at jeg var den første presten som var kvinne ytterst i Lofoten. Det har vært noe av det aller sterkeste jeg har opplevd. Mange gamle misjonskvinner, og kvinner som har stått i samfunnsoppgaver, hadde ikke opplevd anerkjennelse. Da det kom en prest med samme kjønn, ble det også en anerkjennelse av deres tjeneste. Å få oppvurdert mye av kvinners tjeneste har vært viktigere enn at jeg er historisk.
«Er ikke du litt for ung til dette?» sa biskopen til henne da hun kom for å bli prest i Lofoten 28 år gammel. Jo, innrømmet hun, men det var ingen andre søkere.
Prestekrisa i nord har vart lenge. En fjerdedel av stillingene i Sør-Hålogaland er ledige – rundt 20 stykker. Hun håper noen nyutdannede prester vil gjøre det samme som henne.
– Jeg tror vi skal snakke om kall igjen. Ikke bare for prester, men for alle. Du har ikke bare fått livet for at vi skal… hva heter det… realisere oss selv. Du har en oppgave i livet. Du må finne ut hva det er.
Et lyspunkt er de som utdanner seg som prest i voksen alder. Et ekstra lyspunkt, synes hun, er at den første hun ordinerer er kvinne. Det skjer om en uke.
«Jeg er glad i å samle på gamle ting og ser skjønnheten i dem».
Politikk
Forgjenger Tor B. Jørgensen markerte seg i flere politiske saker, men vi kan ikke forvente å se ny-bispen som aktivist foran Stortinget. Selv med 20 års fartstid i Arbeiderpartiet og en tidligere rolle som ordfører i Flakstad, vil hun ikke ta stilling i konkrete politiske saker som oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen.
Partimedlemskapet er avsluttet. Kirken skal være premissleverandør i store etiske spørsmål og skal snakke tydelig når for eksempel menneskeverdet krenkes og at skaperverket ødelegges. Hun vet dette er litt ullent, men dette er hennes syn. Ferdig med det.
Jo da, hun skal være folkelig. Gå på kino, konserter, antikkmesser, bade i havet og fortsatt være med i det frilynte ungdomslaget på Ramberg. Men gå på Bodø/Glimts hjemmekamper slik Tor B. Jørgensen gjorde?
– Det ville være en sensasjon, sier hun og smiler.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Samler på Ramberg
Huset på Ramberg er full av antikviteter, og består blant annet av 40 tekanner. Ikke av hvilket som helst merke, men engelske Sadler.
Samlingen er hennes store fritidsinteresse. Hun drar fram ordene fra ham som veiledet henne som prost: «Det er viktig å ha en lidenskap som ikke er nyttig».
– Ja, jeg har kanskje det, men det har vel utartet, sier hun og ler.
– Jeg er glad i å samle på gamle ting og ser skjønnheten i dem.
Hun kan være rå til å saumfare antikvitetsmesser og loppemarkeder, sies det. Samlingen er et pusterom for henne, og hun gjør det systematisk: Norsk keramikk og porselen som ikke lages lenger, gammelt glass fra Hadeland glassverk.
– Det er absolutt ikke skrot, som noen sier.
– Hva skal en biskop med alle disse skattene på jorda?
– Det er et godt spørsmål. Det er ikke mye annet jeg har brukt mye penger på. Dessuten er jeg er et menneske og lever et normalt liv. Og så ille er det dog ikke.
