Han var 16 år den påsken han skjønte at Jesus lever. Det kristne skolelaget hadde påskeleir på Hjartdal Fjellstoge i Telemark. Han hadde trodd før også. Foreldrene sendte ham på søndagsskole hos Frelsesarmeen. Der hadde han hørt fortellingene. Om da Jesus møtte Sakkeus, tolleren som flyktet opp i et tre da Jesus kom. Om gjeteren som gikk ut igjen for å finne det ene lammet som manglet.
På påskeleiren var likevel noe annerledes.
– Jeg skjønte at Jesus faktisk hadde stått opp, hvor surrealistisk det enn måtte høres ut. Da er evangeliet sant, og da får det konsekvenser for mitt liv, for da er det virkelig.
Det ble begynnelsen på et kall, og en kamp.
Aktivisten
Gard Realf Sandaker-Nielsen har tatt med seg skjerfet inn til lunsj. Ute er det kuldegrader og sur vind, og han har nylig vært syk.
LES MIN TRO MED LAIAL AYOUB: Vil bli den første hijabkledde politikeren
Han har fått tunge verv i Den norske kirke: Leder for Oslo bispedømmeråd og leder for Åpen folkekirke. Han sa straks ja til intervju.
– Tro er en integrert del av livet mitt. Det er mye jeg har gjort på grunn av min gudstro. Tro, kall og en idé om hva kjærligheten er, har ført meg dit jeg er.
Mest kjent ble han kanskje da han i 2008 inngikk partnerskap med Lasse Sandaker i våpenhuset i Kampen kirke i Oslo, før paret ble velsignet inne i kirken.
Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!
Det ble oppstyr og full mediedekning. Biskopen prøvde å gripe inn.
Sandaker-Nielsen var da leder for Åpen kirkegruppe for lesbiske og homofile. I mange år har spørsmålet om homofiles plass i kirken skapt strid.
Han hadde ikke trodd at det skulle bli hans kamp.
Ny plan
Sandaker-Nielsen vokste opp i Langesund på Telemarkskysten, også kalt «solkysten». Foreldrene syntes kirken var vel streng, og sendte sønnen på søndagsskole i Frelsesarmeen. Der var det klubb og flanellograf.
– Jeg tenkte at jeg var kristen, men syntes det var slitsomt å skulle forsvare det overfor klassevenner og andre jeg lekte med som syntes det var teit.
LES MIN TRO MED KRISTOFFER SCHAU: – Jeg trodde religion skulle opphøre i min levetid
Gjennom ungdomsskolen hadde han en klar plan om å bli marinbiolog. På videregående fikk han gode venner som dro ham med i skolelaget, og til påskeleiren der det ble virkelig for ham at Jesus lever.
– Jeg hadde et tydelig kall om å forkynne evangeliet. Jeg skulle bidra til at folk skulle elske Jesus.
Et halvt år senere var yrkesplanen endret: Han skulle studere teologi og bli prest. Han bare visste det.
– Det var helt absurd for både familien min og folk jeg gikk sammen med på skolen. Hjemme trodde de at det kom til å gå over. Det var ingen prester i familien, og de syntes det var et unaturlig valg.
Først ble det et år med «bibel og ryggsekk» på Sagavoll folkehøyskole.
– På videregående var vi en liten, rar gjeng som holdt på med skolelag og kristenruss. Å komme i et miljø hvor det var normalt å være kristen, var utrolig fint.
Høsten 1998 gikk han inn dørene på Menighetsfakultetet (MF) i Oslo for å ta fatt på seks år med teologistudier. Av de rundt 120 som startet på kristendom grunnfag, kom 12 rett fra Sagavoll.
Sandaker-Nielsen begynte i Storsalen, Indremisjonsselskapets forsamling i Oslo, og engasjerte seg i studentråd og studentpolitikk på MF.
– Jeg hadde et tydelig kall om å forkynne evangeliet. Jeg skulle bidra til at folk skulle elske Jesus. Og så er jeg aktivistisk av meg. Da la jeg all energien inn i det.
Tro rett
Studieårene ble viktige, men vanskelige.
– Jeg levde i en kamp med meg selv og Gud om hvem jeg er. Det hadde ikke gått opp for meg ennå at jeg var homofil, så jeg slapp å ljuge for folk.
Femte studieår dro han til USA på utveksling, til Wartburg teologiske seminar i Iowa.
– Da jeg dro bort, var jeg en «god, indremisjonsk» MF-teolog. Det var jeg hele året. Jeg kjempet imot teologien, de nye gudsbildene og de nye historiene som jeg fikk forståelse for faktisk også betyr noe. Det var først da jeg dro til Norge igjen, at jeg kunne anerkjenne det jeg hadde lært der.
LES MIN TRO MED KARL-JOHAN KJØDE: Får vondt i kroppen av lukta på bedehuset
– Hvilke nye gudsbilder møtte du?
– Det som var viktig for meg det året, var at det var lov til å stille spørsmål uten å ha svaret på forhånd. Det gikk an å spørre om Jesus hadde stått opp fra graven, uten umiddelbart å svare ja. Jeg var veldig opptatt av å tro riktig. Redselen for å tro feil, gjorde det umulig å utforske nye sider ved troen og Bibelen og spørre: Hva er det egentlig disse bibelhistoriene ønsker å si oss? Der sa de: «Nå studerer vi».
De skulle utforske trosgrunnlaget, om det henger sammen, om trosbekjennelsen gir mening.
– Jeg hadde fulgt kallet, var snart ferdig teolog og så finner jeg ut at jeg er homofil og kirken sier at jeg ikke kan være homo og prest samtidig
Fant studentene at dette ga mening, kunne de fortsette på veien til å bli prest. Førte studiene til at de ikke trodde lenger, var det opplagt at de ikke kunne bli prester i den lutherske, amerikanske kirken.
– Fant du sammenhengen eller ble du i tvil om alt sammen?
– Nei, i tvil har jeg overhodet ikke vært. Jeg har aldri hatt troskrisen. Eller nå ljuger jeg. Troskrisen kom siste året på MF. Jeg hadde fulgt kallet, var snart ferdig teolog og så finner jeg ut at jeg er homofil og kirken sier at jeg ikke kan være homo og prest samtidig. Det var en krise. Men jeg tvilte ikke på grunnlaget. Det er fæle mennesker også i kirken, og det har noen ganger fått meg til å tvile på konseptet kirke. Men nei, jeg har ikke tvilt på Gud.
30 navn
Sandaker-Nielsen stopper opp, tar pauser. Smiler. Ler.
Andre hadde fortalt ham at de var homofile. Han hadde sagt at da kunne de ikke være prester. Nå tok han kontakt med prestetjenesten på Universitetet i Oslo. Han måtte prate med noen, sortere.
– Det var der i samtale at jeg skjønte at jeg faktisk er homofil.
Han snakket også med mange homofile for å høre hvordan de så på seg selv, og ble sikker på at det var det han var.
– Da jeg forstod at det er sånn, og at jeg fortsatt kan bli prest, tok det et halvt år, og så fortalte jeg det på praktikum på MF.
LES MIN TRO MED BROR HAAVAR SIMON NILSEN: – Mange vil nok si jeg var utagerende
Sandaker-Nielsen laget seg en liste på 30 navn på venner og familie som skulle få høre det før nyheten ble sluppet overalt.
– Hvordan gikk det?
– Det gikk veldig fint. Som oftest går sånne ting mye bedre enn en frykter. Det dreier seg om at du har noe å fortelle til mennesker som bryr seg om deg. Men det er flere jeg ikke har kontakt med i dag hvor det ble for vanskelig at jeg var homo.
Men så tar han seg i det.
– Klart, nå har jeg sikkert pyntet på historien for meg selv også, for det var forferdelig. Å blottstille meg for så mange mennesker som mente at homoseksualitet er synd. Å komme ut og fortelle at jeg er en annen enn de tror jeg er. Det var jo tøft.
– Var det et hardt slag for deg, eller var det mer en lettelse?
– Jeg har aldri bedt om at Gud må helbrede meg. Jeg har sagt at Gud må ordne opp, men ikke fortalt hva Gud skal gjøre. Jeg har i prosessen ikke fornektet meg selv, men jeg trodde at Gud kom til å ta disse følelsene bort.
Det viktigste
Han ventet på at han en dag skulle bli forelsket i en jente.
– Nå var jeg ikke forelska i gutter. Jeg trasket i såpass konservative kretser, at det lot jeg ikke skje. Jeg trodde ikke at det var sånn jeg var, men da jeg skjønte det, tenkte jeg at da er det sånn, og da får jeg ta konsekvensen av det.
– Det å kunne fortelle verden at dette er meg, og samtidig være trygg på at det stemmer og er riktig, det var ufattelig fint.
Mot slutten av praktikum var prestestudentene samlet på Modum Bad. Daværende praktikumsrektor Halvor Nordhaug ba studentene si hva som hadde vært det viktigste det siste året.
– Det var bare én ting jeg hadde tenkt på.
Da alle hadde svart, sa Nordhaug at alt de hadde sagt skulle bli i dette rommet. Da protesterte Gard Realf Nielsen. Han ba alle fortelle videre det han hadde sagt.
– Jeg orket ikke at folk ikke skulle vite lenger, og så orket jeg ikke si det selv. Nå da prosessen var ferdig, så kunne folk vite det. Det var frigjørende. Det å kunne fortelle verden at dette er meg, og samtidig være trygg på at det stemmer og er riktig, det var ufattelig fint. Det var sjokk, krise, frigjøring.
Nytt kall
Vinteren 2005 er han feltprest i Bardufoss og på tur til øya Mykonos i Hellas. På et utested for homofile, omgitt av italienere og spanjoler, får han en åpenbaring.
– Jeg står der inne og bare ser på mennesker og ser den flukten, tror jeg da, at de flykter fra familie, fra seg selv, fra Gud, fordi de er homofile. Jeg kjente hvor utrolig feil det er at en del av befolkningen, en del av kirken, ikke våger å se seg selv i øynene. Da merket jeg at de må få høre at de kan få lov til å elske seg selv som den de er og være begeistret for det. Samtidig forstod jeg at jeg var elsket av Gud som den jeg var.
LES MIN TRO MED JORALF GJERSTAD: – Ingen skal få meg til å tro at Gud ikke finnes
Oppgaven gikk to veier: Å fortelle homofile og lesbiske at de kan både tro på Gud og elske – de må ikke ta avstand fra Gud for å leve et godt liv. Det andre rettet seg mot kirken.
– Kirken må oppføre seg og ikke drive med vranglære, for det er det jeg opplever at den har gjort. Den har sagt at homofil og lesbisk kjærlighet ikke er gudeskapt på samme måte som heterofil kjærlighet. Sånn trykker du mennesker ned i søla.
Til alle
Han mener det er et stort problem at mange homofile, lesbiske og transpersoner ikke synes de kan være den de er. Men Sandaker-Nielsen tror likevel det gjelder færre og færre.
– Det er mange som går gjennom hele livet uten å være ærlige. Kanskje de ikke våger å tro at det er mulig selv. Det er klart det ikke er bra.
– Den massive mobiliseringen vi fikk i kirkevalget, var et signal om at det nå er mange som ønsker at diskrimineringen av homofile skal ta slutt.
Kampen har kostet. Da han ga seg som leder for Åpen kirkegruppe i 2010, var han utslitt.
– Det er mest det at det er livet mitt – og andres, som andre behandler som et teologisk problem og et hår i suppa. Men vi finnes, vi er skapt og vi får ikke plass. Det å kjempe for å få lov til å sitte ved nattverdbordet, til å si ja foran alteret – det går rett inn i identiteten og troen.
Fått muligheten
Det er slitsomt nå også. Men han kan ikke la være.
– Jeg har fått muligheten, jeg har noen evner og kan si ja. Da gjør jeg jo dette for alle som ikke kan, som ikke tror på seg selv, som ikke våger å rope høyt. Det koster meg mindre enn det gjør for mange andre. Da gjør jeg det for dem også.
– Er det kampen for å anerkjenne homofile som blir det sentrale nå også?
– Det har vært drivkraften. Samtidig har jeg fått en tillit som betyr noe mye mer. Den massive mobiliseringen vi fikk i kirkevalget, var et signal om at det nå er mange som ønsker at diskrimineringen av homofile skal ta slutt. Dette er symbol på noe større. Skal vi være en kirke for de få, som føler at de er verdige nok, eller for alle de som lengter etter å høre til? For de som har en stum tro, men som ikke føler seg fortrolige med å stikke innom? Jeg har lyst til å vise at kirken er like mye for dem og er like mye dem, som alle andre. Jeg ønsker at så mange som mulig opplever tilhørighet, og at Guds kjærlighet gjelder og når ut til alle.
Se Kristus
Sandaker-Nielsen kan ta seg i å gå på gata og synge. Det er særlig én salme som har fulgt ham, «Deg å få skode».
– Den har vært sentral i min gudstro siden helt i starten av teologistudiet. Jeg liker melodien og de keltiske tonene, men det er enda mer at den handler om det å se Kristus. Jeg sa at troen kan bli kompleks og vanskelig å definere. Men tro er da å se på Kristus og holde blikket, ikke miste Kristus av syne.
LES MIN TRO MED LIV TØRRES: Meldte seg ut av kirken – faren nektet å snakke med henne
Meningen med livet mener han er å elske, lære å elske, elske seg selv, elske andre, elske Gud og våge å bli elsket, å leve til det beste for andre mennesker.
Han trekker fram kunstneren Andrei Rublevs ikon Treenigheten.
– Der er det den treenige Gud – Fader, Sønnen og Den hellige ånd som sitter rundt et bord, og hvor jeg er nummer fire, den som ser og er dratt inn i relasjonen. For meg er det et symbol på hva tro vil si. Det er relasjonelt. Man blir del av et fellesskap.
