Sjalekvaler

– Jeg er så lei meg for at de la ned menigheten min ...

Trine Skei Grande siger litt skakt ned på stolen. Resignert, oppgitt. Den siste uka har det handlet om sjal. Hun fikk mye oppmerksomhet da hun takket nei til Iran-tur for å slippe å dekke til det korte håret med en hijab. Men det er ikke derfor hun er molefonken.

– Jeg føler meg rett og slett hjemløs, sier hun.

Det er litt over ett år siden Den norske kirke sa opp leieavtalen med Gamlebyen kirke, som eies av Oslo hospital. Menigheten ble slått sammen med Grønland kirke, og med på lasset fulgte en motvillig Venstre-leder.

LES OGSÅ: Grande tar offentlig standpunkt i kirkevalget

Skei Grande er ikke blant dem som skifter kirker slik andre skifter mobiltelefoner. Har hun først forpliktet seg til en menighet, er hun lojal. Det går nemlig lange linjer gjennom livet til lederen for Norges eldste parti. For å forstå hva det innebærer, må vi minst tilbake til begynnelsen av 1800-tallet.

Ved lakseelven

I august 1803 kom Hans Nielsen Hauge til Namdalen i Nord-Trøndelag. Han var akkurat ferdig med sin omfattende nordlandsturné, og var på vei sørover. Som så mange andre steder, ble også mennesker i Namdalen grepet av Hauges tanker om å ha et personlig forhold til Gud og leve nøkternt og arbeidsomt.

Men ett sted glapp for lekpredikanten. Han kom seg aldri til Overhalla, ved bredden av lakseelven Namsen.

– Jeg pleier å si at jeg er heldig som kommer fra et sted som Hauge hoppet over. Vi har vært spart for bedehus, pekefingre og alt det mørke som kirken har hatt med seg, sier Skei Grande.

På Overhalla kunne man glede seg til den nye presten kom, og samtidig håpe at han ikke var for religiøs. Skei Grande stusset da hun fikk seg venner som hadde vokst opp i bibelbeltet.

– De var så opptatt av ja eller­ nei, utenfor eller innenfor. En sånn oppvekst ville min liberale sjel trivdes dårlig med. Jeg må ha med meg tvilen, muligheten til å gå inn og ut av ting, det å være på vei, sier hun.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Samlingspunktet på Overhalla har vært den over 800 år gamle Ranem kirke, som ligger så nært elven at man i lang tid har fryktet at den en dag flyter av gårde ned mot Namsos. I denne kirken har slekten til Skei Grande bøyd hodet for Gud i flere hundre år.

– Jeg var ganske godt voksen før jeg forsto at ikke alle kirker er like gamle, sier hun.

Biter av sjelen

Det var først i Gamlebyen kirke at hun fant igjen de lange linjene hun var omgitt av i barndommen. Den nåværende kirken er fra 1796, og bygd på fundamentene av fransiskanernes klosterkirke fra omkring 1290.

– I slike gamle kirkebygg har mange lagt igjen en liten bit av sjelen sin. Det har vært en spesiell barnedåp, en viktig messe, et ekteskap som ble inngått. Det synes jeg man merker, sier hun.

LES OGSÅ: «Jeg var liberal, nå har jeg skiftet syn»

De siste årene er det hun som har lagt igjen små biter av seg selv. Åtte år i menighetsrådet, blant annet. Og en haug med hjemmebakte brownies til kirke­kaffen.

– Det kristendommen har bidratt med i vestlig kultur, er liberaliteten, individets ansvar og frihet. Det er ord som klinger godt for meg.

– Det høres ut som Jesus var med å starte ­Venstre?

– Jeg er fascinert av Jesus. Ikke bare som verdiformidler, men også som samfunnsbygger, sier hun.

– Er han frelseren din også?

– Selvfølgelig er han det. Det var derfor han kom til jorden, det var derfor han brakte de gudebildene og trossystemene vi hadde før et stort skritt videre.

Ikoner

På en vegg i stuen hjemme hos Venstre-lederen henger det mer enn tretti ikoner. I tillegg henger det ett på kjøkkenet. Hun kjøper et nytt ikon hver gang hun er i en kirke som selger slike.

– Det er for å ta med seg hjem litt av følelsen jeg får av å være i kirkebygg. Mange som kommer inn i stua, sier at de får en ro. Jeg tror det er ikonene som sørger for det, sier hun.

På ikonene er det uten unntak Jesus eller Maria som er avbildet.

– Ingen helgener, altså?

– Nei, jeg er jo verken katolsk eller ortodoks. Jeg liker jo ikke at noen stiller seg mellom Vårherre og folket.

Noen av ikonene har hun kjøpt for få kroner. ­Andre har kostet flesk. Ett av ikonene er malt til henne personlig av den anerkjente, koptiske maleren­ Magdy William fra Egypt. Men ikonet som har gjort størst inntrykk, var det hun ikke våget å kjøpe.

Jeg er en kristen som holder på min barnetro, med den troen og tvilen som hører til.

– Trine Skei Grande

Det lå i en bruktbutikk i St. Petersburg. Sovjetunionen hadde nettopp ramlet sammen, og Skei Grande hadde tatt seg over grensen som var åpnet i øst. Det var da hun fikk øye på det: Et lite Jesus-ikon. Hun legger to fingre på bordet med 7-8 ­centimeter mellom for å vise hvor stort det var.

– Det var så utrolig vakkert. Jeg var nære å kjøpe det, men ble skremt av andre som mente vi kunne bli arrestert på grensen for å ta ikoner ut av landet, sier hun.

I etterkant har hun tenkt mye på nettopp det ikonet.

– Jeg tror det ikonet var mitt. At det var lagt der for meg, sier hun.

Liberal og kristen

Det fineste Skei Grand har hørt noen si om henne, kom fra partikollega Sveinung Rotevatn: «Det er fullt mulig å være liberal og kristen, det viser både Thomas Jefferson og Trine Skei Grande.»

– Kaller du deg kristen?

– Ja, og jeg hater uttrykket «personlig kristen», for jeg skjønner ikke hvordan man kan være upersonlig kristen. Jeg er en kristen som holder på min barnetro, med den troen og tvilen som hører til.

– Hvorfor hører tvilen til?

– Fordi jeg er skeptisk til dem som får alt til å stemme. Da tar du ofte veldig feil. Om det så er muslimhatere som sender meg e-poster, konspirasjonsteoretikere, religiøse ekstremister eller vitenskapsfanatikere. Det er tvilen som bringer samfunnet vårt framover. Skråsikre folk bringer oss bare ut i uføret, sier hun.

– Tviler du på Gud?

– Ja, det er mange ganger jeg tenker på hvor Gud finnes i det jeg holder på med, og det er ikke alltid jeg ser den oppgaven Gud har gitt meg som kristen i den posisjonen jeg er i der og da.

Forbrytelse og straff

Et spørsmål hun som politiker har kjempet med dette året, er foreldelsesfristen for drap, voldtekt og incest. I sommer vedtok Stortinget å oppheve denne. For et par måneder siden la Senterpartiet fram et forslag om også å oppheve foreldelsesfristen for mordbrann, noe som kan føre til at jakten på den som satte fyr på «Scandinavian Star» kan fortsette til evig tid.

– Jeg synes det er vanskelig å stå i salen og argumentere mot dette. For hvorfor skal ikke overgrep og forbrytelser få sin straff? Men samtidig er det slik at på et punkt blir sannheten viktigere enn hevnen. Det blir viktigere at noen kan fortelle om hva som egentlig har skjedd, enn at de skal straffes.

LES MIN TRO MED MANI HUSSAINI: Elsket og hatet

Skei Grande sier at dette til slutt handler om tilgivelse, og forankrer det i den kristne kultur­arven.

– Ved å en gang sette strek over en forbrytelse, lar vi ikke hevn være drivkraften i samfunnet.

Smått er sunt. I barndommen hadde Skei Grande små hefter med morgen- og kveldsbønner. Det passet godt – allerede som liten var hun svært strukturert. Barndomshjemmet var ellers ikke preget av de høylytte trosdiskusjonene.

– Troen var noe hverdagslig og lite prangende. En tilstedeværelse uten at man måles på hvor dyktig eller ivrig man er. Problemet var aldri Vårherre, men de menneskene som forsøkte å stille seg mellom, sier hun.

– Hvem er det som gjør det?

– For å si det sånn, jeg har sansen for mye i katolisismen, men ville aldri gått med på at paven skulle trone øverst. Jeg har ikke sansen for et overmenneske i et religiøst hierarki, sier hun, og legger til at store pyramider skaper dårlige kultur.

– Mange små er sunnere. Det gjelder både næringslivet, politikken og kirken, sier hun.

Det betyr ikke at hun omfavner Martin Luther fullt og helt.

– Av og til har jeg lyst til å kaste Luther langt bort, men så merker jeg at han gjennomsyrer hele sjelen min. Vi som har vokst opp med en luthersk arbeidsmoral, holder på i en slags tredemølle for å kaste av oss våre synder. Der beundrer jeg katolikkene, som kan gjøre et ritual og gå videre. Jeg er blant dem som aldri klarer å bli ferdig med ting, sier hun.

Ba 22. juli

Om kvelden 22. juli 2011 trakk Skei Grande for gardinene i leiligheten sin. Som en av toppolitikerne i landet var hun allerede orientert om den tilsynelatende politisk motiverte volden som hadde rammet regjeringskvartalet og Utøya. Men ingen visste ennå om gjerningsmannen hadde handlet alene.

Skei Grande var alene i leiligheten, bare omgitt av kattene Esmeralda og Nelson. For første gang i sin lange karriere som politiker, var hun redd.

– Ba du da?

– Ja, det gjør jeg hele tiden.

– Om at Gud skulle passe på deg?

– Det forutsetter jeg at han gjør hele tiden – uten at jeg må si ifra. Når jeg trenger støtte, kjenner jeg at den er der, sier hun.

– Hva betyr bønn for deg?

– Bønnen er en grunntone i livet mitt. Som politiker er jeg ofte sint i løpet av en uke, og da er det godt å ha en ro å finne tilbake til.