Å sveve er å leve

Kroppen kjennes fortsatt fin, som en atlet. 15 år gamle Thorvald Steen retter på lua. Den kalde lufta stryker mot kinnet. Han spenner fast skiene, sjekker bindingene. Legen har gitt streng beskjed: Ingen flere hopp! Men han vil oppleve det en aller siste gang. Treffe hoppkanten i et hundredels sekund, strekke kroppen mot himmelen, trosse dommen som har tynget ham. Progressiv muskeldystrofi. En sykdom der musklene gradvis brytes ned. Innen han fyller 25, vil han være sengeliggende. Thorvald Steen huker seg ned, forlater avsatsen.

Et siste skihopp. Et svev å leve på.

– Jeg brakk begge anklene. Men det siste hoppet­ fikk enorm betydning for meg som menneske. Som voksen utviklet det en selvtillit jeg ikke visste jeg hadde, sier Thorvald Steen.

Utfordret troen

Det skjeve ansiktet hans lyser opp i et smil. Minnene er for lengst festet til papir. I oppvekstromanen Vekten av snøkrystaller møter­ vi en gutt som befinner seg i spennet mellom skihoppet og rullestolen.

– Jeg burde egentlig vært ekstremt mottagelig for å tro i en slik situasjon. Hadde det ikke vært for at jeg var inne i en prosess med å dekonstruere­ den troen jeg var vokst opp med.

– Hva slags tro var det?

– Jeg er et barn av den norske statskirke og Martin Luther. Jeg er døpt og konfirmert og har lest min lille katekisme på skolen. Men i løpet av ungdomsskolen ble jeg mer og mer skeptisk. Jeg hadde en fryktelig flink religionslærer, som var så klok at hun ikke så på det som noen katastrofe. I stedet utfordret hun meg til å bli bedre kjent med min egen religion. Det gjorde at jeg ble interessert i forskjellen på protestantisme, katolisisme, jødedom og islam. Etter hvert ble jeg også nysgjerrig på tidligere, åndelige retninger.

Fryktet blikkene

Han har satt døra på vidt gap, for at vi skal føle oss velkomne. Slippe å vente på den slepende, skjeve gangen over stuegulvet. 61 år gammel motbeviser Thorvald Steen på sett og vis legens første, dystre prognose.

– Jeg strittet lenge imot rullestolen, fordi jeg fryktet blikkene som skulle komme. Og de har ­kommet. Folk blir så forskrekket, men nå synes jeg det er vidunderlig å sette meg i rullestolen. Det hender folk blir provosert over at jeg stadig smiler. Særlig menn blir overrasket, det er akkurat som om mannsrollen blir provosert. «Thorvald Steen sitter i rullestol, og han er jaggu meg blid!»

Han smiler sitt skakke smil. Snakker seg varm om åndelige­ retninger; gresk-ortodokse,­ ­ungarsk-ortodokse. Nevner fjerne,­ men betydelige årstall, kirke­møtet i Nikea i 325 etter Kristus, foredrag han har holdt for sokne­prestene i Østre Aker prosti. Fra sitt arbeidsværelse­ i rekkehuset på Ekeberg har han produsert et imponerende ­antall historiske romaner, som ikke sjelden peiler inn på nettopp religion. På tenkere som selv 
slet, fordi oppdagelsene de gjorde kom i konflikt med barnetroen.

Heftig lesning

– Hva var det som kom i konflikt med din egen barnetro?

– Jeg begynte å lese bøker som Karlheinz Deschners Med Gud og fascismen om pavekirkens forhold til nazismen. Jeg leste også Mein Kampf hvor Hitler stadig ­refererer til Martin Luther og hans grenseløse hat mot jødene. Det er tre grupper Luther er virkelig hatefull mot: jøder, kvinner og bønder. Det er heftig lesing, og noe man ikke lærer så mye om på skolen. Hvis man også begynner å lese seg opp på katolsk historie,­ er det forferdelig å se pavenes utlegninger fra 1000-tallet og frem til annen verdenskrig, hva de skriver om jøder.

– Begynte du å angre på at du hadde konfirmert deg?

– Jeg er veldig glad for min barnetro, for det jeg kan og vet. Å være det foruten ville forringet livet mitt. Jeg er verken humanetiker eller med i Den norske kirke, men jeg har et respektfullt syn på de som har en religion. Noe av det mest absurde jeg vet, er når humanetikere snakker om at man ikke kan bevise Gud. Jeg går hardnakket i forsvar for religiøst troende mennesker, uavhengig av om man kan bevise noe som helst. Troen er en lengsel hos oss.

Fyller et savn

Venner beskriver ham som ­ekstremt nysgjerrig. Med en intuitiv sans for viktige­ spørsmål. En åpenhet for religion på tross av at han selv har en annen forankring.

– Jeg har gått gjennom mange faser. Som ten­åring var jeg mer opprørt over hvor lite vi lærte, om for eksempel kirkens overgrep mot jødene. Etter hvert gikk det harmdirrende over til nysgjerrighet. Jeg undret meg over hvorfor folk får en tro. Og fant ut at troen fyller et savn. Vi har et usigelig ønske om at noe ved oss skal eksistere etter at vi er fysisk borte. Det er jo ikke det minste rart.

Hans egne foreldre var ikke mer kristne enn at de gjorde noe med det ved høytider.

– Det har nok ikke styrket meg i min tro på alvore­t i kristendommen. Men det har lært meg at hvis vi hadde vokst opp i en annen del av ­
verden, hadde vi tilhørt en annen religion, påpeker­ Steen.

Fortvilet vitne

Selv tilbrakte han sine første barneår i Etiopia. Ingeniørpappaen underviste ved Den tekniske høyskolen i Addis Abeba, og lille Thorvald fikk oppleve «rare», religiøse skikker, i et land der den koptiske kirke stod sentralt.

– Det som først føltes fremmed, ble gradvis en naturlig del av livet. Jeg lærte at det er helt oppegående, bra folk som har andre religioner. Siden har jeg vært fortvilet vitne til hvor lavt nivået blant folk flest er. 11. september kom som et sjokk. Det viste hvor lett det er å mobilisere hat mot muslimer. Hvordan lite kunnskap kan føre til en brutalisering av relasjonen mellom islam og kristendom. Nå har jeg arrangert Saladindagene på Litteraturhuset i Oslo for syvende år på rad i et forsøk på å bøte på vår manglende kunnskap om religioner.

Saladindagene arrangeres hvert år i mars, og er et forsøk på å bryte med forestillingen om en evig konflikt mellom kristne og muslimer. Arrangementet er kalt opp etter hærføreren Saladin som inntok Jerusalem i 1187. Etter å ha slått korsfarerne, avsto han fra hevn og åpnet opp byen for alle de tre religionene som holdt den hellig.

– Hva tror du mangelen på kunnskap kommer av?

– Vi har vært et relativt homogent land. Du er enten kristen eller til nød katolikk. Ordet muslim dukket ikke opp før det kom innvandring fra Pakistan på 1970-tallet. Min fordel er at jeg har reist mye, helt fra jeg var liten. Møter med andre religioner har vært ladet med nysgjerrighet og fremmedhet, men aldri konflikt. Gjennom de historiske romanene mine har jeg også utviklet meg og lært stadig mer om religioner.

Selvforakt

At han skulle bli akademiker, var ingen selvfølge. Lenge jobbet Steen som pleiemedhjelper ved Gaustad psykiatriske sykehus og tok etter hvert fagbrev som håndverker her.

– Ski hadde vært det viktigste i livet mitt. Alt handlet om å hoppe stadig lengre, sette det perfekte nedslag. Da jeg fikk diagnosen, ble jeg fylt av angst og fortvilelse. Det hadde vært en stor lettelse om jeg hadde hatt en tro. Og jeg har ingen som helst moralske anfektelser overfor de som plutselig får en tro når de blir syke. Men dette inntrådte ikke i mitt tilfelle. I stedet oppstod en grenseløs selvforakt. Fra å være en atlet, begynte jeg å se meg selv i rullestol. Da jeg var 19, ble jeg suicidal.

Unge Steen forteller ingen om sykdommen i frykt for å havne i offerrollen. At folk skal begynne å stryke ham over håret. Men på Gaustad møter han mennesker som trenger ham, som synes han har noe å fare med. Selvforakten forsvinner gradvis. Han blir verneombud, opptatt av overgrep i psykiatrien. På et tidspunkt ødelegger han elektrosjokkapparatet.

– 27 år gammel begynte jeg på universitetet med et brennende ønske om å forstå hvorfor mennesker begår overgrep, ikke bare i psykiatrien, men i marxismen, den historiske materialismen.

Thorvald Steen kan snakke lenge og varmt om dette. Nitidige­ studier, filosofiske teser, lærdom fra tusenvis av historiske bøker ligger der like bak hjernebarken. Kunnskap tilegnet i et liv der aksjonsradiusen stadig har blitt mindre. Der de fysiske kreftene sakte, men sikkert, har minket.

Som indianerne

– Hvilken fortelling om Jesus gjør mest inntrykk på deg?

– Det jeg liker best ved ­Jesus slik han fremstilles i Bibelen, er nestekjærligheten og opp­røreren i ham. Jeg har stor sans for måten han takler fariseere­ på og for måten han tar seg av Maria Magdalena. Samtidig er jeg veldig opptatt av kirkemøtet i Nikea i 325. Det er her alt blir bestemt, som synet på hva engler er, ­Fadervår og hvilke evangelier man skulle 
velge.

– Hender det at du skulle ønske du var kristen?

– Ja, mange ganger. Jeg ser at det sparer en for mange dilemmaer. Tenk så deilig å alltid vite hva en skal tro, å ha et klart løp. Det ville vært som minst to gelendere for meg.

– Hva tror du skjer etter døden?

– Da tenker jeg mer som indianerne gjør: At vi går inn i det økologiske systemet. De gangene barna­ mine har mistet besteforeldrene sine, skulle jeg gjerne hatt en religiøs tro å vise til. I stedet har jeg pekt på skyene. For jeg tenker at de er i skyene, og skyene er noe som lever og rører på seg hver dag. Noen vil kanskje synes det er litt karrig, men jeg nøyer meg med det.

De viktigste svevene

I løpet av livet har han våket over mennesker som har vært døende flere ganger. Mormoren som han hadde et nært forhold til, og venner som han har fulgt til det siste.

– Jeg har funnet det veldig berikende. Ofte kommer man døden i møte først etter at den har inntruffet. De fleste tar farvel med et menneske etter at det er dødt, og er forskrekket over det som har skjedd forut. Men jeg har sett hvor fredfullt det kan være. Noe av det viktigste vi mennesker gjør, er å ta vare på de beste minnene og ikke de dårligste.

Thorvald Steen titter ned på sin store, skrøpelige kropp. Bruker begge hendene, for å løfte det ene benet i kors over det andre.

– Hva er det nærmeste du kommer en hellig opplevelse?

– Å hoppe på ski. Det har fulgt meg hele livet, og er en del av kulturen. Vi er en hoppnasjon. Samtidig har svevet i seg selv en overjordisk dimensjon. Og da begynner vi jo å nærme oss noe hellig. Jeg er av den oppfatningen at det er i hjernen vi gjør de aller viktigste svevene.