Ada Sofie Austegard står på rommet til datteren Stine Sofie Sørstrønen. Hun ser på et kjent søndagsskolemotiv som henger på veggen. Det er år 2000 og kort tid siden Stine Sofie og venninna Lena Sløgedal Paulsen ble voldtatt og drept i Baneheia i Kristiansand.
Bildet som henger over senga til datteren viser to lyse og vakre engler som står bøyd over ei jente som sitter ved en bekk. Englene holder de beskyttende vingene sine over den lille jenta.
– De englene var ikke der, sier Austegard.
DEBATT: Diskuter tilgivelse - i vårt nettforum
Prisen for utmerkelsene. Den lille, lyse kvinnen snakker med store, tydelige ord. Ada Sofie Austegard er den sterke stemmen som kjemper offentlig for å bedre rettighetene til voldutsatte barn og foreldre som har fått barna sine drept. Nå jobber hun med et lovforslag som skal hindre gjerningspersoner i draps- og overgrepssaker å bosette seg i nærheten av etterlatte.
Da Stine Sofie ble drept i mai 2000, gikk det bare tre måneder før Austegard starta Stine Sofies stiftelse. Nå er de seks ansatte i kontorene i Grimstad og har en omsetning på 7-8 millioner i året.
En av veggene på Austegards kontor er fylt med priser og utmerkelser. Kongens fortjenstmedalje i gull, som hun fikk i 2008. Erik Byes minnepris. Utmerkelser fra blant annet Frelsesarmeen, Norske kvinners sanitetsforening og Lions. I midten henger et lite bilde av ei smilende jente med fletter.
– Stine er den egentlige prisen, sier Austegard stille.
– Hun er prisen jeg måtte betale for alle prisene.
LES OGSÅ: Ada Sofie Austegard fikk Erik Byes minnepris
Sterkt savn. Gjennom jobben i stiftelsen treffer hun mange foreldre i samme situasjon som henne. Austegard forteller at hun har møtt sterkt troende mennesker som har vanskelig for å komme seg videre, selv om de tror de skal få møte barnet sitt igjen etter døden.
– Mitt inntrykk er at tanken på at du kan ha blitt straffa av Gud, er veldig vanskelig å takle. Men jeg ser ikke på det sånn. Jeg har ikke blitt straffa. Det er helt tilfeldig at Stine ble voldtatt og drept, sier Austegard.
– Hva tror du selv om livet etter døden?
– Jeg tror jeg aldri vil se Stine igjen. Og det lever jeg godt med. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å leve hvis jeg visste at jeg skulle møte henne igjen. For savnet er så sterkt og vondt.
– Du har ikke noe håp om det heller?
– Nei, jeg har ikke det. Stine er i hjertet mitt. Der vil hun være til jeg dør. Og det er min oppgave å plassere Stine i hjertet til mine barn og mine barnebarn, hvis jeg en gang får det. Og så vil hun etter hvert duses ut, på samme måte som alle andre.
– Mange snur seg mot en Gud når de opplever noe sånt.
– Jeg gjorde aldri det. Og jeg var heller aldri sint på noen Gud. Men Stine elsket å synge kristne barnesanger. Hun kalte seg for Jesus-soldat, og det var henne det gikk galt med, sier Austegard.
Må være strenge. En av hyllene på kontoret til Ada Sofie Austegard er full av permer som vitner om de dystre skjebnene hun jobber med til daglig: Myrdede barn, sortert fra A til Å.
Austegard mener vi er for bortskjemte i Norge. At altfor mange får lov til å dyrke sorgen, og at det forventes at du aldri skal komme deg videre. Selv bestemte hun seg for at datterens død ikke skulle få ødelegge livet hennes.
– Jeg bestemte meg tidlig for at mine gjenlevende barn skulle få oppleve glede, musikk og latter i familien igjen. Jeg har aldri trivdes i en offerrolle, sier Austegard.
Da Stine Sofie døde, var Austegards yngste datter en baby på ni måneder.
– Første måneden ville jeg ikke skifte bleie på babyen min. Jeg tenkte at jeg ikke måtte bli glad i henne, for det var så vondt å miste Stine, forteller hun.
Men ei kusine ga henne streng beskjed om at hun måtte skifte bleie. Hvem skulle ellers gjøre det? Var det ikke hennes baby?
– Jeg følte at hun var så stygg med meg. Jeg tenkte: «Kan ikke du forstå mine følelser?» Men hun gjorde helt rett. Jeg måtte skjerpe meg. Jeg var jo mamma.
LES OGSÅ: 'Vi kan ikke sikre barn mot alt som er farlig'
Skal ikke komme videre. Austegard har vært streng med seg selv. Sangene som minner henne om Stine Sofie, har hun spilt så mange ganger at hun til slutt synger med i stedet for å knekke sammen i gråt. Og etter noen dager var det ikke så ille å sitte i rettssalen og se datterens drapsmenn.
– Men det er jo ikke det folk vil høre. Folk vil høre at det er så grusomt, og at jeg sørger så fælt. Men nå må vi slutte med det tullet! Det er klart det er ille, og det er klart det er tøft. Men vi må likevel gå videre og leve livet, på tross av det vi har opplevd.
Hun banker fingrene i bordplata.
– Vi lager et sutresamfunn. Jeg møter folk som har store traumer fordi kusina til naboen var på Utøya. Da tenker jeg: «Huffameg! Du ville vel gjerne også hatt det traumet?»
– Forventes det at du skal reagere på en bestemt måte?
Hun nikker.
– Det ønsker jeg å bryte, men da blir jeg misforstått. Da sier folk: «Men hun er jo så sterk.» Jeg er ikke det, jeg er helt vanlig.
Austegard mener det må være lov å sove godt om natta og fortsatt kunne gå på jobb, selv om man har opplevd noe grusomt.
– Ja, jeg mista Stine og det var helt forferdelig, men jeg har et godt liv. Det betyr ikke at jeg ikke var glad i henne. Vi gjør folk en bjørnetjeneste ved å dulle dem ned i å dyrke sorgen og traumene.
Vil ikke tilgi. Hun har ikke gått til psykolog, men har fått mye hjelp i å snakke med presten. Hun trives i kirken, syns det står mye interessant i Bibelen, og at de ti bud er gode leveregler. Men ved tilgivelsen stopper det.
– Du trenger aldri å tilgi for å gå videre i livet. Det provoserer meg når det fremstilles som det viktigste du kan gjøre for å få et godt liv. Det er bare tull. Jeg kommer aldri til å tilgi Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen for det de gjorde med min datter, sier Austegard.
Hun tar liksom sats og legger trykket på aldri.
– Men det lever jeg veldig godt med. For hva er tilgivelse? Det er det spørsmålet jeg måtte stille meg før jeg kunne ta det standpunktet. Tilgivelse for meg er at jeg kan gi deg en klem og si at jeg vil være din venn, og jeg tilgir deg for det du gjorde mot meg. Det kommer jeg aldri til å gjøre med de to mennene der.
Trykket på aldri er enda hardere denne gangen.
– Jeg har akseptert at de finnes, og jeg ønsker ikke livet av dem. Men jeg bryr meg ikke om dem. Jeg kan si med handa på hjertet at om de får biff og jordbær med fløte på hver eneste dag, så bryr det meg ingenting, så lenge de er vekk fra meg og min familie.
Sørger ikke. De små tingene har blitt viktigere etter at datteren døde. Ada Sofie Austegard bryr seg ikke lenger om oppussing. Hun setter mer pris på en god frokost med familien. Gleder seg over at mannen har fyra i peisen når hun kommer hjem fra korøvelse.
– Jeg sørger ikke lenger, sier Austegard.
– Jeg var kvalm i ett år. Jeg våkna om morgenen og verka i kroppen. Jeg trodde ikke at sorgen skulle være så fysisk. Men sorgen går over til savn. Savnet vil jeg ha resten av livet.
Noen ganger kan hun få dårlig samvittighet. Tenke på en annen mor hun kjenner som tok av 30 kilo, er blek hele tida og ikke fungerer i arbeidslivet. Kanskje hun var mer glad i ungen sin?
– Men det er ikke sånn det fungerer. Det er klart jeg var like glad i Stine. Men jeg er jo også glad i de andre ungene mine og mannen min. Hva slags hjem hadde vi hatt hvis jeg skulle gått nedom og hjem? spør Austegard.
– Så sorgen har jeg kasta over skuldra, men savnet kan jeg aldri ta bort.
Planlegger senter. Ada Sofie Austegard har allerede begynt å se for seg barna på utsida av det planlagte Stine Sofie-senteret. Hun hører barnelatteren. Ser for seg en vogn med hjul, fylt av smågodt, der hvert barn får en boks de kan fylle opp med godterier.
Stine Sofie-senteret skal være et sted der voldsutsatte barn kan møte andre i samme situasjon og lære at de også kan glede seg over livet. 19. mai 2015 er satt som åpningsdato.
– Ikke spør meg hvordan jeg skal skaffe de 50-60 millionene senteret kommer til å koste, men det skal jeg.
