Leter etter­ døde de kan døpe

3. januar 1876 

ble Norge talt. Over hele landet gikk lærere og skrivekyndige fra gård til gård og registrerte menn og kvinner, unge og gamle. De noterte navn, fødested, fødselsdato, trossamfunn, yrke og posisjon i familien. I byene leverte husfar selv inn opplysningene. Da tellingen var over, satt myndighetene igjen med fasiten: Vi var 1,8 millioner nordmenn.

Nå flyttes all denne informasjonen over fra sirlig håndskrevne bøker til søkbare databaser. Navnene på de avfotograferte tellingssidene blir skrevet inn på data – ett og ett. Det er Universitetet i Tromsø som er ansvarlig for arbeidet. Størstedelen gjøres på dugnad av norske slektsforskere, men en tredel av jobben er outsourcet til USA. Der sitter medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og taster inn 600.000 norske navn.

Mormonere, som de også kalles, er svært opptatt av slektsforskning. Det er det en grunn til: De er nemlig overbevist om at veien til frelse og samvær med Gud, er gjennom dåp i deres kirke, siden de ser på seg selv som den gjenopprettede kirken på jord. Men siden Gud er rettferdig og ikke ønsker å ekskludere noen, spesielt ikke de som aldri har hørt det «sanne evangelium», ønsker mormonene også å gi muligheten til de som har gått bort. Derfor døper de døde personer.