Kronprins Olav ble biskopens fredsaktivist

I første bind av Tore Rems trilogi om kong Olav, forteller forfatteren om opptakten til biskopen og kronprinsens utspill under 
2. verdenskrig.

Det begynte med at kunstmaler Henrik Sørensen, fabrikkeier og stortingsrepresentant Johan H. Andresen, samt biskop Eivind Berggrav møttes for å diskutere verdenssituasjonen i 1939. Tre dager tidligere hadde Adolf Hitler sendt soldater inn i ­Polen, noe som fikk Storbritannia og Frankrike til å erklære Tyskland krig.

De tre møtedeltakerne ble hurtig enige om at de måtte gjøre noe for å redde verdensfreden, før krigsutbruddet utviklet seg til et mareritt for hele Europa.

Dro til Skaugum sent på kveld

Samme dag – tirsdag den 26. september 1939 – sto et felles opprop fra Ole Hallesby og Eivind Berggrav i aviser over hele Norden. Under overskriften «Guds kall til oss nu», går Menighetsfakultetets teologiprofessor sammen med Oslos biskop i en oppfordring til menneskene om ikke å la seg gripe av «nervøsitet, panikk og angst» – nei, de skal «ofre og tro». Teksten slutter med en anbefaling om å holde på kontakten med trosbrødre i alle krigførende land – og om stadig bønn for «en fred i Kristi forsonende rettferds ånd».

Tobakkprodusenten og kunstmaleren var enige om at når to kirkeledere med så ulike meninger i mange saker kunne enes om et kristelig utspill, måtte også kongehuset kunne mobiliseres «for fred og forsoning». Klokken var blitt halv ti på kvelden, men Berggrav ringte likevel til Skaugum for å bebude trekløverets ankomst.

«Det gjaldt Europas framtid! Så får da sannelig en kronprins være våken utover natta!», mente herrene.

Først klokken 22.30 trillet bilen med de tre fredsaktivistene inn på tunet i Asker.

«Slik oppstår et ektefølt om enn naivt forsøk på å skape fred. Da han så tilbake på det i 1960, mente Berggrav fremdeles at dette samarbeidet, selv om det ikke «utrettet noe avgjørende», bar visse frukter, og «sikkert har hatt nyttige bivirkninger». Berggrav var overbevist om at «Olav var et aktivum som ikke ble tilstrekkelig utnyttet av norsk politikk», skriver Tore Rem.

Engasjert tronarving

Kronprinsesse Märtha skal ikke ha vært vond å be. Hun ble hurtig ­grepet av tanken om et initiativ, og fikk etter hvert med seg Olav på begeistringen.

Det ble til en hel rekke med møter på Skaugum eller Slottet. Både Johan H. Andresen og biskopen kunne skilte med ­utmerkete kontakter til den svenske kongefamilien og ­kirketoppen. Det måtte være mulig å få til en fredskonferanse.

Også kong Haakon deltok på flere av møtene, men manet alltid sønnen til å holde seg tilbake og ikke overskride grensene for en tronarving i et representativt monarki. Ved en anledning skal Henrik Sørensen ha pekt på kronprinsparet og sagt til kongen at «de to er også deltakere i konspirasjonen».

Ved to anledninger denne høsten gjorde kronprins Olav noe så eksepsjonelt som å komme med et politisk utspill. Han tok ordet i statsråd for å høre om det ikke var mulig for de nordiske regjeringene å organisere fredsforhandlinger mellom de stridende?

Men forslagene ble snakket bort. Kronprinsen fikk regjeringens «ja» til å skrive «private» brev til sine slektninger i London – ikke minst kong George VI – og skissere mulige grunntanker for en hurtig fred med tyskerne.

Kongemøte

18. og 19. oktober møttes de tre skandinaviske kongene og den finske presidenten til et toppmøte i Stockholm. Berggrav ber Haakon i et brev om å huske begge sider i konflikten – åpenbart en henstilling til den pro-britiske kongen om også å ha et åpent øre for tyskerne og deres krav. «Begge sider må være villig til å ofre noe», skrev han.

Stockholms-møtet endte med resolusjoner og tomme ord – til stor skuffelse for Eivind Berggrav og kronprinsparet på Skaugum. Biskopen ga likevel ikke opp sine bestrebelser, men kastet seg ut i et febrilsk «prelat-diplomati». Den ene dagen ble han tatt imot av den britiske utenriksministeren, den neste av stornazisten Hermann Göring. Alle lyttet interessert, uten at utspillene førte til noen konkrete resultater.

– Det er åpenbart at Olav får opp øynene i forbindelse med Finlands skjebne, når det lille landet overfalles av naboen i øst. Frykten for Russland styrer – for ikke å si overstyrer – alt annet. Det er den som tidlig får Olav til å gå inn for en fred mellom Storbritannia og Tyskland. I et norsk småstat-perspektiv valgte han å overse nazismens menneskeforakt og denne ideologiens dystre sider. I ettertid må vi vel si at det var naivt å tro at det gikk an å inngå avtaler med Adolf Hitler. Men her handlet det om å gå så langt som mulig for å unngå krig, konstaterer Tore Rem.

I boka skriver Rem at i samtalene som kong Olav i 1990 og 1991 førte med stortingspresident Jo Benkow, kommer det tydelig frem at hovedpersonen har glemt – eller fortrengt – mye av det som skjedde den dramatiske høsten. Han strever med å forklare sin kontakt med «svenske slektninger som skulle prøve å gjøre noe. Det ble bare prat. Det var ikke mitt initiativ», forklarte kong Olav 60 år senere – og avviste også at brevene hans til de britiske slektningene handlet om fredsinitiativer. «Den form for storpolitikk lå helt fjernt for meg».

Husvennen Berggrav

Tore Rem forteller i boka om den danske toåringen Alexander, som i 1905 kom til Norge for å bli kronprins Olav. Tronarvingen ble under oppveksten skjermet for offentligheten og folk visste ikke mye om ham.

– Det går flere år før gutten blir tatt med på gudstjenester, og selv foretrekker han egentlig å gå på teater i stedet. Begge foreldrene var troende, men på overklassens vis. Jeg tror nok ikke at religionen hadde stor innflytelse på hverdagen deres, selv om de gikk trofast i kirken, Maud i den engelske. Jeg ser også tydelige tegn på at Märtha var troende. Hvis jeg skal tippe, så kommer den inderligheten som Olav senere viser, først til syne under krigen, sier Rem.

For den bittelille kongefamilien blir kirken gjennom sine ritualer, veldig viktig.

– Jeg skriver mer om Olavs kristentro i de to neste bindene. Jeg vet at han ble en dypt troende og har funnet nye, tidlige kilder på dette, konstaterer Rem.

Biskop Eivind Berggrav ble kongefamiliens «husprelat», som biografen omtaler ham, og fortsatte i alle år etter krigen å ha et nært forhold til kongehusets medlemmer.

– Mange mente vel at biskopen hadde sveket, da han i 1940 gikk i Nordmarka med ropert for å advare sivilister mot å bli innblandet i krigshandlinger. Senere ble han dypt involvert i prosessen rundt Administrasjonsrådet. Men det finnes ikke spor av at Olav mente at noen av disse handlingene kunne oppfattes som svik. Det er Berggrav som står for konfirmasjonen av kronprinsparets barn, han som skriver Märtha og Mauds biografier – og han beholder i det hele tatt en sterk posisjon i kongehuset, sier Rem.