Mabaan. Kuruntus Dorge og Rahab William Wadda er to av 284 flyktninger som har kommet til Norge de siste årene som snakker mabaan. Ekteparet er i ferd med å lære seg norsk, men savner felleskapet de fant i Lilleborg og Torshov menighet før pandemien rammet.(Foto: Erlend Berge)
Isolert av språket
FLYKTNINGER: I skyggen av pandemien har Norge tatt imot en gruppe overføringsflyktninger fra Sør-Sudan som snakker et språk nesten ingen har hørt. Støttespillere frykter at familier lever i isolasjon.
Det kan ha vært i 1997, eller i 1998, i distriktet Maban i Sudan tordner det sudanske luftforsvarets enorme Antonov-fly over landsbyen til Kuruntus Dorge. Han er tolv eller tretten år, og han vet allerede hvilken ødeleggelse de bærer i magen. Sammen med noen av søsknene søker han tilflukt i bushen, foreldrene skal han aldri se igjen. I 1998 blir han registrert som flyktning, i nabolandet Etiopia.
Rundt samme tid er pastor David Demey fra en baptistkirke i Khartoum i Sudan, på besøk hos Lilleborg menighet i Norge. Demeys egen menighet, ved Banat Local Church er fra folkegruppen mabaan som har søkt tilflukt i Sudans hovedstad. De to menighetene oppretter et vennskapsbånd. Da mange av flyktningene returnerer fra Khartoum til den nyopprettede staten Sør-Sudan i 2011, tar de vennskapet med Lilleborg med seg til hjemstedet. Lilleborg blir et begrep, både i Maban, og blant flyktninger derfra, i Etiopia.
Tjue år etter å ha fått flyktningestatus i Etiopia, får Dorge status som overføringsflyktning til Norge. Han vet bare en ting om landet han tar med seg kona Rahab William Wadda og deres lille datter Molla til.
Bestill abonnement her
KJØP
