Den nye slaveri-kampen

Norsk utenrikspolitisk institutt i midten av mars: Den amerikanske forskeren Jennifer Lobasz står på talerstolen. Det annonserte temaet er en «usannsynlig allianse mellom radikal feminisme og evangeliske kristne».

Hva kan disse to uforenelige frontene i amerikansk debatt samles om? Egentlig ingen ting. ­Likevel har de funnet sammen, forteller Lobaz – i et engasjement som handler om kjønn og makt: Det «nye» slaveriet.

Det er kommet til Norge også. Mens eldre pinsevenner engasjerer seg i virksomheten til Evangeliesenteret, har de nye trendy pinsemenighetene funnet sin sak i kampen mot menneskehandel. Til helgen arrangerer en av de mest toneangivende av dem, Saltkirken i Bergen, aksjonen «For freedom­», mot menneskehandel. Med konserter, panelsamtaler og fundraiserløp rundt Lille Lungegårdsvann vil de dele engasjementet med bergensere flest. Og samle inn penger.

Åpnet øynene

– Det begynte for 20 år siden, forteller Jennifer Lobasz de blazerkledde NUPI-forskerne. Fram til da hadde barn i amerikanske skoler lært at slaveriet var avskaffet en gang på 1800-tallet. De eneste som var opptatt av moderne trafficking, var ­feministene.

Da åpnet noen evangeliske kristne i USA øynene. De hadde­ sett fenomenet på misjons­marken. Nå oppdaget de at slaveriet foregikk i deres egne byer.

Den kristne advokaten Gary Haugen, for eksempel. Han hadde­ deltatt i granskningen av folkemordet i Rwanda på vegne av amerikanske myndigheter og oppdaget det enorme omfanget menneskehandelen hadde. I 1999 startet han sitt eget ­arbeid, ­International Justice Mission. ­Organisasjonen er nå et av de mest kjente kristne tiltakene i kampen mot trafficking.

Både Haugen og andre ­organisasjoner har valgt å samarbeide utradisjonelt bredt. Nå samarbeider pinsevenner med liberale ­jødiske grupper, katolikker med tibetanske buddhister, episkopale­ med Frelsesarmeen og svarte kirker med sekulære­ aktivister.

Og altså: radikale ­feminister med evangelikale. De har én ting felles: Begge grupper betrakter det bestående samfunnet som fiendtlig overfor deres verdier, og de mener samfunnet bør forandres.

Forskjellig språk

Men mens de evangelikale legger vekt på «familieverdier», betrakter ­feministene alle kvinner som under­trykte. De mest ekstreme vil ha en revolusjon som gjør slutt på det mannsdominerte samfunnet og innsette kvinnestyre (­matriarkatet).

Ifølge Lopez har feministene best kompetanse på hvordan kvinner blir brukt i prostitusjon og slavearbeid, og hvordan de utsettes for vold. De evangelikale har større gjennomslag og innflytelse i politiske miljøet i USA.

– Hvordan samarbeider disse to bevegelsene?

– På mange måter skjer det ved at enkeltpersoner snakker sammen og deler informasjon og strategier. Dette er uformelle, men sterke bånd, svarer Lobasc, som arbeider med boka Strange Bedfellows: Evangelicals, Feminists, and the Fight against ­Human Trafficking.

– Hvordan kan feminister gjøre­ felles sak med noen som for eksempel er imot abort?

– Jeg har ingen anelse. Jeg ­synes dette er fascinerende, ­spesielt at de radikale feministene ikke diskuterer det. Det skal ikke være mulig. Språket evangelikale og radikale feminister bruker er helt forskjellig. Når evangelikale snakker om sex-trafficking, bruker de samme språk som når de snakker om «renhetsball», jomfrukampanjer og det de kaller «seksuell integritet». Det som kvinner gjør i sex-trafficking er ille i Guds øyne.

– De skal frelses, i vid forstand?

– Ja, absolutt. Frelsesaspektet er viktig.

Gammel kamp

Catharina Drejer går ikke med på at antislaveri-arbeid blant kristne er noe nytt. Hun arbeider i tankesmien Skaperkraft og skriver på en bok om slaveri og teknologi.

– Kristne har alltid vært engasjert i anti-slaveriarbeid, hevder hun. Det starter med kvekerne,­ både i USA og Storbritannia, på slutten av 1600-tallet. De startet organisasjonen Society of Friends som ble en spydspiss i antislaveriarbeidet, både økumenisk og internasjonalt.

Briten William Wilberforce ble en evangelikal kristen i 1785. Han ledet en kampanje som førte til Slavery Ablition Act 1833, som avskaffet slaveriet i det britiske imperiet.

Skal man snakke om et nytt kristent engasjement rundt anti-slaveri de siste årene, handler det i tilfelle om en høyere bevissthet om problemet, ifølge Cahtarina Drejer.

Bibelen motiverer

I Norge har to internasjonale organisasjoner som arbeider mot menne­skehandel etablert seg de to siste årene: De har ikke kristne formålsparagrafer, men lederne på begge norgeskontorene er aktive i karismatiske menigheter. Hanne Kristin Mythe leder A21, som ble startet av australske Christine Caine, pastor innen den karismatiske Hillsong-bevegelsen.

Sondre Høysæter, med bakgrunn fra den karismatiske IMI-kirken i Stavanger, leder Hope for Justice i Norge.

Men den som startet det hele i Norge var Brit Krogedal en av pastorene i Intro-fellesskapet, en gruppe menigheter tilknyttet Hillsong-bevegelsen.
Hun ble introdusert for temaet på en Hillsong-konferanse i 2008, og ble heltent.

– Jeg kunne ikke sitte i ro etter det jeg hadde hørt, og begynte å snakke om det i gudstjenesten og i kvinnearbeidet vårt, forteller hun.

– Hva berørte deg?

– Først og fremst at det er snakk om sårbare mennesker og at de ikke har en stemme. Guds ord motiverer meg også til å kjempe for at forsvarsløse skal oppleve rettferdighet, sier Brit Krogedal.

I 2011 startet hun aksjonen Frihet 21. Kampanjen er kjent for slagordet #notforsale, og står bak en rekke samlinger i norske byer.

I årets aksjon både frikirker og innen Den norske kirke, invitert med. Alle menighetene som deltok tilhørte pinsebevegelsen.

Men hva er det som gjør at ­enkelte kampsaker for sosial rettferdighet blir mote blant kristne? Spørsmålet går til Lars Laird Iversen, førsteamanuensis ved Menighetsfakultetet og religionssosiolog.

Lei av bås

Iversen svarer med at kristne ungdommer er lei av å bli satt i en bestemt bås – som folk med et konservativt syn på seksualitet. I protest finner de kampsaker som er radikale, progressive og som bryter med stereotypene.

– Det kan forklare hvorfor miljø­kamp, flyktningpolitisk arbeid og nord-sør-problematikk har stort innslag av kristne aktivister, sier Laird Iversen.

På den annen side har ikke miljøsaken slått like mye an blant de evangelikale i Norge.

Brit Krogedal sier de to sakene ikke kan sammenlignes.

– Her handler det om menneskeverd. Hadde du spurt om hvorfor jeg ikke engasjerer meg i fattigdomsproblematikken, så ville jeg svart at jeg gjør det. Menneskehandel er resultat av fattigdom.

På den annen side har ikke miljøsaken slått like mye an blant de evangelikale i Norge.

Brit Krogedal sier de to sakene ikke kan sammenlignes.

– Her handler det om menneskeverd. Hadde du spurt om hvorfor jeg ikke engasjerer meg i fattigdomsproblematikken, så ville jeg svart at jeg gjør det. Menneskehandel er resultat av fattigdom.

Forundret

Elin Finnseth ­Sæverås arbeider i Norges Kristne­ Råd, som legger til rette for Global uke i norske menigheter. I fjor og i høst er temaet moderne slaveri.

Finnseth Sæverås er også forundret over hvordan norske frikirke-menigheter har adoptert kampen mot menneskehandel

– Mange blir rystet over hvor mye som skjer i Norge. I gjennomsnitt blir rundt 300 mennesker identifisert som ofre for menneskehandel i Norge hvert år, sier hun.

Norges Kristne råd er også opptatt av at kampen mot menneskehandel ikke «kun» blir prostitusjon og sex-trafficking og dermed noe som vi lettere distanserer seg fra. De snakker også om hvordan mennesker utnyttes under elendige lønns- og arbeidsvilkår i vareproduksjon og andre næringer, ifølge Finnset Sæverås.

– Er menneskehandel den politisk korrekte saken for konservative kristne å delta i?

Catharina Drejer i Skaperkraft avviser problemstillingen.

– Nei, jeg vil ikke si det. Klimasaken er like korrekt. Jeg tror det henger sammen med at trafficking er et så stort problem. Da er det logisk at man vil gjøre noe med det, sier hun.

Samarbeider gjerne

Hvor langt er kristne antislaveri-aktivister i Norge villige til å gå. Er det utenkelig å samarbeide med feminister eller kommunister?

– Nei, ikke om vi kan ha én stemme sammen. Da blir vi lyttet til. Vi kan ha ulike roller i kampen og er avhengig av å stå sammen. Etter å ha holdt appell på gata en gang, mot menneskehandel, ble jeg oppmuntret av noen feminister. Saken binder oss sammen, sier Brit Krogedal.

Også de norske lederne for A21 og Hope for Justice er åpne for samarbeid.

– Skal vi få slutt på dette på verdensbasis, og ikke bare drive skadebegrensning, må vi våge å samarbeide med alle. Det betyr ikke at vi går god for alt som alle gjør, men vi heier på alle som vil forsvare enkeltmennesker, sier Sondre Høysæter i Hope for Justice.

– Hva kommer ut av denne aktivismen, Brit Krogedal?

– Det er en helt annen bevegelse i Norge om dette enn da jeg begynte å snakke om det i 2008. Vi kan ikke bli lei, men må mase på politikere til slaveriet er utslettet. Ett konkret mål er først og fremst at Norge blir et slavefritt land. Det er et oppnåelig mål, sier Krogedal.