Arbeids­livet må bli mer brokete

Øystein Hvenekilde Fylling møter ofte mennesker som helst vil slippe å bli mottakere av uføretrygd. Avdelingslederen ved Nav Sagene i Oslo tror det kan ha noe å gjøre med navnet og ryktet.

– Det er lett å tenke at uføretrygd er en slags endestasjon. Jeg prøver å si at det ikke er navnet på pengene du mottar som avgjør hvem du er. Men opplevelsen mange har, er at da er du ferdig, sier han.

I forrige ukes Eksistens fortalte Håvard Aagesen om hvordan han etter kreftsykdom verken er syk eller frisk, men et sted imellom. Aagesen ønsker ikke å bli uføretrygdet, selv om han antagelig vil oppfylle kravene.

Av alle som blir uføretrygdet i Norge, er det bare 20 prosent som delvis jobber. Resten defineres å ha null arbeidsevne. Simen Markussen er seniorforsker ved Frischsenteret ved Universitetet i Oslo. Han har ikke hørt noen som vil si at disse har null arbeidsevne, og mener at det heller handler om arbeidsmuligheter og holdninger.

– Skal vi klare å gjøre noe med dette, må vi ­akseptere at arbeidslivet skal være en atskillig mer brokete forsamling, der flest mulig deltar med det de har, sier han.

Markussen er som Aagesen opptatt av at tanken om at en person er enten syk eller frisk, både er misvisende og uheldig. Under et frokostmøte hos tankesmien Civita i vår sa Markussen at de færreste av oss har en arbeidsevne på hundre prosent eller null.

– Det er en stor gråsone for de fleste av oss, der noen er lenger ute i denne gråsonen enn andre.

Tenke nytt

Et sterkt fabrikklys og nakne, hvite vegger møter den som kommer inn dørene til Nav-kontoret på Sagene. Noen har funnet seg en pult og datamaskin i en del av lokalet som ligner en lesesal. Andre sitter i en annen del med flere stolrekker som fungerer som venterom. I enden av lokalet sitter Nav-ansatte bak sine skranker.

– Er det sånn at Nav tjener på det hvis dere får noen i delvis jobb framfor full uføretrygd?

– Det er på en måte derfor vi er her, da. For oss er det kjempeviktig å få til en match der noen får brukt sin arbeidsevne, sier Fylling.

Et av kortene han har på hånda hvis noen ønsker å jobbe, men ikke kan yte for fullt, er at Nav kan gi arbeidsgiveren lønnstilskudd. Fylling mener at mulighetene til å kombinere uføretrygd med ­arbeid er blitt langt bedre, og at Nav prøver å bruke mer av kreftene på å bidra til at flere jobber. Men han understreker at Nav er nødt til å være mer ute på arbeidsplassene og ha mer tid til å lete fram de gode løsningene.

– Arbeidsgivere er ofte villige til å strekke seg langt, men de har en bunnlinje og da må løsningen være økonomisk bærekraftig, sier han.

Simen Markussen har sammen med forskerne Knut Røed ved Frischsenteret og Steinar Holden ved Universitet i Oslo laget et forslag til hvordan støttesystemet kan legges om slik at flere er aktive i en jobb. Målet skal være at alle får rett til arbeid innenfor det man har arbeidsevne til. Forskerne mener også at ordningen må ha opptjeningskrav som gjør at frilansere og selvstendig næringsdrivende behandles på samme måte som arbeidstakere.

I et notat om forslaget understreker Markussen at helseplager i mange tilfeller ikke er uforenlig med å arbeide, men at det å jobbe tvert imot kan være god «medisin». Forskerne mener at løsningen kan være å ha ytelser som sikrer inntekt, men ikke nødvendigvis gir mer fritid. Det kan bety at en person som klarer å jobbe 50 prosent, fortsatt har 100 prosent arbeidstid, men at det ligger en forståelse i bunnen av at arbeidsinnsatsen er mer ustabil med mer fravær på grunn av helsen.

For å sikre at alle som har arbeidsevne faktisk får en jobb, foreslår de tre forskerne at offentlig sektor skal pålegges å sysselsette personer som ikke får jobb i privat sektor.

Nøkkelen

Rudolf Nilsens dikt «Revolusjonens røst» er fortsatt en del av arbeiderbevegelsens visearsenal.

«Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn», innleder diktet. Siste vers oppfordrer: «Ja gi meg de beste blandt dere, og jeg skal gi dere alt».

Kanskje var det revolusjonen mer enn arbeidslivet Nilsen tenkte på. Likevel mener forsker ­Øystein Spjelkavik ved Arbeidsforskningsinstituttet at tanken om de «rene og ranke» har festet seg i det norske arbeidslivet.

– Det er der den store bøygen ligger. Tenkningen både hos arbeidslivet, Nav og deg og meg handler om at ­arbeidslivet er for de friske. Hele arbeiderbevegelsen er på mange måter tuftet på dette at man er sterk, og så skal det være lov til å være syk, og da skal man slippe å være på jobb, sier Spjelkavik.

Han understreker at det ikke finnes noen som ikke har ­arbeidsevne.

– Er arbeidsgivere egentlig interessert i å ansette personer som ikke kan jobbe hundre prosent?

– Min erfaring er at hvis arbeidsgiver får hjelp, viser det seg at dette får de utmerket godt til. Jeg er ikke med på hylekoret mot arbeidsgiverne.

Spjelkavik mener at nøkkelen er tilrettelegging, og at ansvaret ligger hos Nav. Mens Nav bruker penger på kurs for at personer skal bli jobbklare eller motiverte, vil Spjelkavik heller se at flere får prøve seg i arbeid.

Men han understreker at da trengs det mer fleksible former for arbeid. Ikke alle må jobbe ni til fire, og mange trenger å starte­ opp forsiktig. Noe av det som stopper mange forsøk, er at man starter i full stilling fra dag én.

– Jeg har sett eksempler på at noen får sovetid som en del av avtalen med arbeidsgiver. Kan det være så vanskelig? Problemet er bare at alt skal gjøres sånn vi alltid har gjort det.

Coach

Øystein Hvenekilde Fylling ved Nav ­Sagene synes forskningen på det som kalles «supported employment» er svært interessant. I Norge er sju fylker i gang med prøveprosjekter der personer med nedsatt arbeidsevne får tettere oppfølging av fagpersoner samtidig som de er ute i jobb.

Forsker Øystein Spjelkavik tror det kan være et paradigmeskifte på gang, fra at Nav skal gjøre personer «jobbklare», til at de i stedet går rett ut i jobb, men får med seg en coach som hjelper til med å finne de rette arbeidsoppgavene, den rette belastningen, har kontakt med arbeidsgiver og er med til ulike typer behandling.

Den individuelle oppfølgingen skal ikke bare være der i en startfase, men i lang tid. Spjelkavik viser til internasjonal forskning som tyder på at denne typen jobbstøtte kombinert med uføretrygd er samfunnsøkonomisk lønnsomt for personer som jobber helt ned i 18 til 20 prosent av det som regnes som full jobb. Det er også mer lønnsomt enn å ansette folk i vernede bedrifter.

– Det viktigste vi ser nå er at Nav har begynt å tenke i de baner. Men da må Nav ha ressurser, sier Spjelkavik.

Følger opp 100 – 200 personer

I dag følger en saksbehandler i Nav opp mellom 100 og 200 personer. Skal en slik jobbstøtteordning fungere, kan hver Nav-ansatt ha ansvar for maks 20 personer hver, mener Spelkavik.

Han understreker at denne typen individuell jobbstøtte er like viktig for arbeidsgiveren som for arbeidstakeren. Spjelkavik mener at arbeidslivet er så vant til at Nav raskt gir full uføretrygd, og at arbeidslivet dermed mister kunnskapen om hvordan man kan utnytte den arbeidskraften folk har.

– Det blir en ond sirkel, sier han.

– Hvor lett er det for mennesker å komme til en arbeidsplass med redusert arbeidsevne og jobbstøtte? Vil det ikke være en prøvelse for stoltheten for mange?

– Stigmatisering er definitivt en stor utfordring. Men igjen tror jeg det skyldes at vi er for lite vant med at folk trenger ekstra hjelp. Det beste vi kan gjøre er å få flere med skavanker ut i arbeidslivet, sånn at det blir vanlig, sier Spjelkavik.

Mestring

Fylling hos Nav ­Sagene medgir at det er mange som i dag går på uføretrygd som aldri får en telefon fra Nav om hvordan det går og om det kan være aktuelt å begynne å jobbe litt. Fra Navs side handler det ofte om å sørge for å avklare innen tre år de personene som mottar arbeidsavklaringspenger.

Den som først har fått full uføretrygd, må selv ta initiativ for å begynne å jobbe. I praksis er det vanskelig å få hjelp hos Nav til å komme i gang hvis man først har fått uføretrygd, fordi Nav prioriterer de som fortsatt ikke er avklart.

Det skulle Fylling gjerne gjort noe med.

– Uansett hvordan man snur og vender på det, er det beste at noen ender med å jobbe, om det så er bare litt. Jeg tror det beste for folk er å få oppleve at de trengs, sier han.

Spjelkavik er særlig opptatt av hvordan samfunnet kan hindre at unge mennesker blir varig uføretrygdet. En del av ungdommene han har møtt gjennom sin forskning, har aldri fått prøve seg skikkelig i arbeidslivet. Mange har ikke hatt feriejobber heller. Derfor synes han det er umåtelig viktig at alle får prøve seg. Da får noen en aha-opplevelse og ser at dette får de faktisk til.

– Vi snakker om at mange står så langt unna arbeidslivet. Men det handler om at de aldri har fått prøve seg. De kommer ikke nærmere ved å gå på kurs, sier Spjelkavik.