«Jeg nekter å la Nerids drapsmann drepe kjærligheten i meg»

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Tønsbergfjorden nedenfor hytta til Ellen Høiness ligger svart og kald, selv om det er sol og vår i lufta når Vårt Land er på besøk på Nøtterøy. Kvinnen som mistet sitt eneste barn vinteren for tre år siden gir et innblikk i hvor mørk den første tiden var:

– Fjorden var islagt, men det var kjørt opp en råk. Jeg tvang meg til å gå turer hver dag, men jeg ila meg selv forbud mot å gå nedover mot fjorden. Da var jeg redd jeg skulle gå rett ut i råka, forteller Høiness.

Mens savnet og fortvilelsen herjet, gikk hun sine turer med hunden Janka. Hun gikk alltid oppover fra huset sitt, vekk fra råka:

– Inni meg sa jeg: Han skal ikke få drepe meg også. Hatet og ondskapen hans skal stoppe her. Jeg skal bruke resten av livet mitt til å spre kjærlighet.

Ønsker ikke dødsstraff

VG og TV2 har fortalt historien om Ellens datter Nerid, som i 2019 dro til Thailand for å lære seg yoga. Der møtte hun japaneren Hiroyuki Ogo, som kalte seg yogamester. De to ble kjærester.

Familie og venner hjemme i Norge hørte mindre og mindre fra Nerid. I en telefonsamtale til en venn sa hun at han kom til å drepe henne hvis hun sluttet å gi ham penger.

Noen måneder senere ble Nerid funnet død i jungelen i Laos. Overvåkningsbilder fra hotellet der paret bodde, viste japaneren bære en person ut til en motorsykkel.

Ogo sitter nå i fengsel i Laos, tiltalt for drap. I avhør har han innrømmet å ha slått og sparket sin kjæreste, men ikke å ha drept henne. Det laotiske rettssystemet vektlegger pårørendes ønsker i straffeutmålingen. Høiness ønsker ikke at Ogu skal få dødsstraff:

– Jeg kan ikke bidra til at noen drepes. Da er ikke jeg bedre enn ham. Men han må sperres inne av hensyn til andre jenter, så han ikke får skade og ødelegge flere liv, og slik at andre mammaer slipper å gå gjennom dette marerittet, sier Ellen Høiness, mens tårene flommer.

---

Ellen Høiness

  • Alder: 62
  • Bosted: Tønsberg. Hytte på Nøtterøy
  • Familie: Datteren Nerid, som ble drept i Laos for tre år siden
  • Yrke: Uføretrygdet etter drapet. Jobbet hele yrkeslivet i Utenrikstjenesten

---

Intervju med Ellen Høiness på Nøtterøy om at møtet med kyrkja hjalp ho å få fotfeste etter at dottera Nerid Høiness vart drept.

Alene igjen

Ellen Høiness hadde bare ett barn. Barnefaren forsvant ut av bildet før Nerid ble født.

Nå har hun ingen.

Hun tar oss med bort til et ikon hun har hengende på veggen. Det viser jomfru Maria, som holder rundt et barn som ikke er der.

– Maria var også en mamma som mistet barnet sitt. Hun kjente på sorgen over å miste sitt voksne barn, påpeker Høiness stille.

Hun legger til:

– Da Jesus skulle henrettes, sa han: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør». Jeg vet ikke om jeg klarer å si det samme. Det er et ideal å strekke seg mot, men jeg er bare et menneske.

Snakket til sjelen min

Gjennom hele sin yrkeskarriere har Ellen Høiness jobbet i Utenriksdepartementet. Tross mange kontakter på toppnivå kjente hun seg veldig alene i tiden etter at Nerid var funnet drept. Hun følte seg sviktet.

– Jeg var så fortvilt og fortapt. Min identitet var rystet. Hvem var jeg nå? Jeg hadde vært mammaen til Nerid i 30 år. Og jeg hadde jobbet i UD i 38. Nå falt alt sammen. Det burde vært etablert et kriseteam. Men UD og politiet sa det var lite de kunne gjøre.

Akkurat da hun trengte det som mest, fikk hun en ny person inn i livet sitt. Sogneprest Jan Terje Christoffersen, mannen som hadde overrakt dødsbudskapet, fortsatte å komme på besøk i tiden som fulgte.

– Han satte av tid til lange samtaler. Det ble enormt viktig for meg. Han hjalp meg til å finne fotfeste, fastslår Høiness.

Bønn hjelper meg til å bytte ut bitterhet med takknemlighet.

—  Ellen Høiness, mor til drepte Nerid.

Hun presiserer at også broren hennes, venninnen Nina og tantebarna var veldig viktige for henne i denne perioden. Men presten åpnet opp nye rom.

– Hva var det ved samtalene som hjalp?

– At noen brydde seg, noen som ikke måtte. En som så meg og snakket til sjelen mi. Det gjorde Jan Terje. Han strakk ut en hånd og sa «jeg slipper deg ikke». Jeg var så heldig som traff ham.

Hun stopper igjen. Tørker tårer. Cleenex-esken er god å ha under intervjuet. I starten unnskylder hun seg for at hun må gråte. Etter hvert slutter hun å si det.

Ellen Høiness er medliturg i Tønsberg domkirke.

God nok tro

En av samtalene Høiness hadde med presten, husker hun ekstra godt. Den foregikk i domkirken i Tønsberg. Hun kaller det et vendepunkt.

– Jan Terje pleide å komme hit og ha samtaler her. Men av og til var behovet desperat, så da dro jeg inn. Vi satt der i det utrolig vakre kirkerommet som jeg var blitt så glad i. Der og da fikk han meg til å skjønne at min tro var god nok. At jeg var god nok. Jeg har alltid følt det motsatte.

Nå er hun blitt en ivrig kirkegjenger. Ja, mer enn det. Hun er blitt medliturg i Tønsberg domkirke:

– Det er helt fantastisk. Jeg hjelper til med å lese tekster, framføre bønner og dele ut nattverd. Jeg er så ydmyk for at jeg får gjøre sånne oppgaver.

Høiness begynte også å studere på MF vitenskapelig høyskole, men måtte slutte da sorgen gjorde at hukommelsen sviktet. Hun ble sykemeldt og etter hvert uføretrygdet. Nå har hun studiebøkene hjemme, der hun følger sin egen progresjon.

– Studiet gikk helt fint fram til VG laget podkasten «Hva skjedde med Nerid?». Den mediestøyen som fulgte, traff meg hardt. En stund trodde jeg at jeg var i ferd med å bli dement. Men det var sorgreaksjonen som slo meg ut.

Intervju med Ellen Høiness på Nøtterøy om at møtet med kyrkja hjalp ho å få fotfeste etter at dottera Nerid Høiness vart drept.

Hun er en sommerfugl

Når sorgen har vært som svartest, har Ellen Høiness ikke klart å lese stort annet enn enkeltvers i Bibelen. Hun er spesielt glad i korinterbrevets ord om tro, håp og kjærlighet.

– Uten tro og håp klarer jeg meg ikke. Håpet og troen på at jeg skal møte Nerid igjen holder meg oppe. Jeg kjenner hennes nærvær veldig sterkt. Og jeg nekter å la drapsmannen drepe kjærligheten i meg. Lar jeg hatet feste seg, dør kjærlighetsevnen min.

Fra dag én etter at Nerid ble funnet drept har moren tvunget seg selv til å stå opp om morgenen, og hun har gitt seg følgende oppgaver hver dag:

– Jeg skal gjøre noe konstruktivt, noe positivt og noe framtidsrettet. Jeg har brukt mye tid på å bygge drivhus og lage den kjøkkenhagen som Nerid og jeg ønsket oss. I drivhuset har jeg hengt opp drømmefangeren hennes. Hun var en sommerfugl. Hun er en sommerfugl.

Ellen Høiness og sogneprest Jan Terje Christoffersen i Tønsberg domkirke.

Sånn jeg vil ha det

I bisettelsen til Nerid holdt moren minnetalen selv. Hun fortalte hvor nær de hadde stått hverandre. At hun ikke bare hadde mistet sin datter, men også sin beste venn. Høiness var glad for å formidle at en av de siste dype samtalene hun og Nerid hadde hatt, handlet om verdien av raushet og kjærlighet.

– Jeg var ikke så bevandret i Bibelen før jeg begynte på MF. Der oppdaget jeg den store forskjellen på det gamle og det nye testamentet. Hvordan den vredens Gud, som jeg husket fra min egen konfirmasjon og som jeg måtte vekk fra, gjennom Jesus møter oss med kjærlighet og tilgivelse. Hvordan «øye for øye, tann for tann», blir erstattet av budet om å «vende det andre kinnet til». Jeg tenkte: Dette er bra, det er sånn jeg vil ha det i livet mitt.

Intervju med Ellen Høiness på Nøtterøy om at møtet med kyrkja hjalp ho å få fotfeste etter at dottera Nerid Høiness vart drept.

Bytter ut bitterheten

Høiness siterer biskop Kari Veitebergs ord om at hun neppe hadde orket Gud uten Jesus. Hun kjenner seg mest hjemme blant dem som sliter. 62-åringen jobber nå som frivillig på en kafe domkirken driver i samarbeid med Kirkens Bymisjon.

– Det er så lett å bare legge seg ned når man er i en situasjon som min. Men jeg vil bidra. Derfor er det spennende å få være med i kirken gjennom påsken. Oppleve vendingen fra sorg og fortvilelse til fest og håp. For et drama, for en regi! sier Høiness med glød i blikket.

Etter at hun selv fant troen gjennom samtalene med presten har hun gjort det til en vane å be aftenbønn:

– Der takker jeg for det jeg har, for mine nærmeste, for kirken og for den vakre naturen rundt meg. Bønn hjelper meg til å bytte ut bitterhet med takknemlighet, og jeg merker at det er selvforsterkende. Smerten over å miste Nerid blir aldri borte. Jeg kommer aldri til å få barnebarn. Det er en sorg jeg alltid vil leve med. Men jeg vil ikke la det hindre meg i å være til stede og gi kjærlighet til nær familie og gode venner, fastholder Ellen Høiness.