Slik gjenopprettet de myra i Lillomarka

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Skogoppsynsleder Bjørnar Johansen peker mot nedsiden av skogsveien som løper gjennom Lillomarka i Oslo. Der ligger ei myr. Disen driver over klissvåt torvmose, høstbrune strå og krokete furuer. En svartor speiler seg i vannpyttene.

Men Evensetermyra har ikke alltid vært et eventyrlandskap.

I 1946 skulle landet gjenbygges, og myra ble drenert. Deretter plantet kommunen gran. Og slik sto trærne, tett i tett, helt til i forfjor. Da ble tømmer kjørt ut for siste gang. Så humpet gravemaskinene inn. De tettet grøfter og flyttet på torv.

– Før fikk man støtte fra staten for å drenere myrene. I dag får vi støtte fra staten for å gjøre det motsatte. Sånn går no dagan’, sier Johansen med glimt i øyet.

Arbeidsgiveren hans, Bymiljøetaten, samarbeider med Statens naturoppsyn og Statsforvalteren for å restaurere myrer i Lillomarka, Østmarka og Nordmarka. Og Oslo kommune er ikke alene: Mer enn 80 myrer er ført tilbake til sin opprinnelige form de siste fem åra.

Men hvorfor det, egentlig? Og klarer vi mennesker å gjenopprette tapt natur? Kan slik restaurering bremse det pågående artstapet?

En skogoppsynsleder og en naturverner trasker langs Lillomarkas grusveier og stier mens de prøver å gi svar.

Orreleik

Johansen representerer altså kommunen, som eier skogene og tjener penger på tømmeret. Håkon Eide Gundersen er daglig leder i Naturvernforbundet i Oslo og Akershus (NOA), som kjemper for større vern av byens skoger.

Men Bymiljøetatens mann og naturverneren er skjønt enige: Myrer er mer enn bare vakre.

Dyr, amfibier, fugler og insekter trives i slike åpne, varierte landskap. Orrfuglen har myra som leikeplass, for eksempel.

Dermed er artsmangfoldet i myra gedigent. Dét kommer godt med: FNs naturpanel regner menneskeforårsaket naturtap som en like stor trussel som klimaendringene.

Du skal kunne komme hit på morgenkvisten og oppdage et rådyr som leker seg innimellom furuene i tåka

—  Bjørnar Johansen, Bymiljøetaten, Oslo kommune

Johansen i Bymiljøetaten peker ut en død, skakk stamme uti Evensetermyra.

– Vi setter igjen høystubber for det biologiske mangfoldets skyld. Insekter og sopp er avhengig av død ved, og fuglene benytter hulrommene og toppen. Til slutt faller stubben over ende, og siste del av nedbrytingen setter i gang. Da liker insekter seg, sier han.

Også svartora er populær blant dyr og fugler. Og nå som terrenget er mer myrlendt, kan det hende den frør seg.

– Når det gjelder løvtrærne, ser vi ikke resultatet før om mange år. Vi vet ikke hva som blir det naturlige landskapsbildet akkurat her, sier naturverner Gundersen.

Restaurering av myr i Lillomarka. Bjørnar Johansen fra Bymiljøetaten og Håkon Eide Gundersen fra Naturvernforbundet i Oslo og Akershus

Demper flom, hindrer tørke

Myrer er gigantiske vannreservoarer, påpeker Johansen: Skogen drar nytte av disse under tørkeperioder.

– Torvmosen kan lagre noe sånt som tjue ganger sin egen vekt i vann, og er dermed også viktig for flomdemping, sier han.

Å restaurere myr er dermed en form for klimatilpasning, i og med at FNs klimapanel har slått fast at menneskeskapte klimaendringer gjør været mer ekstremt.

Skal man gi menneskeheten håp, må man klare å kombinere de store grepene med endringer man kan se med det blotte øyet

—  Håkon Gundersen, Naturvernforbundet i Oslo og Akershus

Samtidig lagrer myrene masse karbon (se faktaboks). Slik kan restaurerte myrer ta unna for klimagassutslippene.

– I myrer finnes ikke den samme nedbrytinga som i vanlig jordsmonn, siden oksygentilgangen er liten. Da akkumuleres det karbon i torven, istedenfor at det er en likevekt hvert år, sier Gundersen i NOA.

Sagt på en annen måte: Den karbonrike materien blir liggende – litt som det én gang organiske materialet under havbunnen i Nordsjøen, som har blitt til petroleum.

---

Myr, klima og naturtap

  • Myr dekker nesten ti prosent av Norges landareal.
  • Myrlandskap er den typen natur som lagrer mest karbon i verden, til sammen rundt én tredel av verdens samlede karbon.
  • I Norge lagrer myrene 950 millioner tonn karbon, som er det samme som 66 år med landets klimagassutslipp.
  • Endringer i arealbruk – forårsaket av mennesker – er den største årsaken til tap av artsmangfold på verdensbasis.
  • De siste femti åra har verdens dyrebestander gått ned med gjennomsnittlig 69 prosent.
  • Målt i vekt har jorda allerede mistet 82 prosent av sine ville pattedyr.
  • Årene 2021–2030 kalles «FNs tiår for naturrestaurering».

Kilder: Sabima, Miljødirektoratet, FNs Naturpanel, Verdens naturfond

---

Lar trolske trær stå

Naturvernforbundet følger kommunens restaureringsarbeid tett, og kommer med innspill i hvert eneste myrprosjekt. Både naturmangfold og friluftsliv er viktig for naturvernerne, forteller Gundersen.

– Uansett hvordan selve restaureringsprosessen viser seg å gå, er disse landskapsendringene positive for naturopplevelsen, sier han.

Å være i naturen har dokumenterte positive helseeffekter. Også psykisk: På 1990-tallet påviste forskning en sammenheng mellom friluftsliv og helse: For menn i Oslo var sannsynligheten for et høyt psykisk stressnivå fire ganger større, om de ikke drev med friluftsliv, viste en undersøkelse bestilt av Lofotrådet. For jenter sammenfalt økt uteaktivitet med færre selvmordstanker, ifølge en Ungforsk-rapport.

– Det er mye i livet som går opp og ned og hit og dit. Men å oppleve naturen, er beroligende. Det handler om å komme tilbake til steder, til noe som er trygt. Da kan man tenke kloke tanker, og man kan tenke ingenting, sier NOA-lederen.

Johansen bekrefter at Bymiljøetaten tenker på det visuelle for turgåernes skyld. For eksempel lar de rare, trolske trær får stå, når de hogger ned de andre trærne i myrene.

– Du skal kunne komme hit på morgenkvisten og oppdage et rådyr som leker seg innimellom furuene i tåka, sier Johansen.

Målet er et særegent og variert landskap.

– Her har vi myra på den ene siden av veien, og skogen på den andre. Det gir noe helt annet enn å ha tett skog på begge, sier Gundersen.

Restaurering av myr i Lillomarka. Bjørnar Johansen fra Bymiljøetaten

Tenker ikke egenverdi

Skoger og myr har altså verdi, mener de to turgåerne, utover pengeverdiene som kommer fra tømmerhogst. Men ingen av dem vil snakke om naturens egenverdi. Skogen skjøttes på bakgrunn av en økosystemtankegang, forklarer de.

– Det burde ikke være nødvendig å begrunne restaurering med naturens egenverdi, for økosystemene leverer tjenester som har minst like stor verdi for oss mennesker som tømmer. Men det er vanskelig å tallfeste verdien myr og skog har for folkehelse og karbonopptak, for eksempel, sier Gundersen.

Når det gjelder myrprosjektene, tjener kommunen en slant penger på tømmeret de hogger. Men vinninga går opp i spinninga, når arbeidskraft og gravemaskiner leies inn.

– Å tilbakeføre myr er ikke inntektsbringende, men for alt annet er det et pluss, sier Johansen.

Å tilbakeføre myr er ikke inntektsbringende, men for alt annet er det et pluss

—  Skogoppsynsleder Bjørnar Johansen

Naboland er lenger framme

Også hogst kan være en form for natur-gjenopprettelse: Der det før var såkalt monokultur – tett i tett med helt like trær – er nå Oslo kommunes skoger på vei til å bli mer varierte, både når det gjelder treslag og alder. Dette til tross for at trær som er like høye og like gamle, er de enkleste å hogge og selge som tømmer.

Bymiljøetaten har sluttet å hogge hele felt, og feller enkelttrær istedet.

– På mange måter er Oslo kommune pionerer, i hvert fall i denne skalaen i Norge. Det finnes mindre skogeiere som plukker ett og ett tre, men Oslo kommune gjør det i stor skala, sier Gundersen.

Men hvor «opprinnelig» skal skogen bli? Johansen påpeker at mennesket har forvaltet skoger like lenge som de har bodd i nærheten av dem. For eksempel har man drevet svedjebruk.

– Med myra er det lettere å finne tilbake til en opprinnelig tilstand, der myra bare er myr. Skogen skal heller tilbake til en tilstand der kombinasjonen av naturopplevelse og biologisk mangfold er optimalisert. Samtidig skal vel kommunen tjene bitte litt penger på tømmer òg, sier Gundersen i NOA.

I kommunens prosjekter med å gjenopprette slåttemark, er ikke målet «opprinnelig» natur i det hele tatt: De artsrike engene tilhører kulturlandskapet.

Gundersen i NOA roser kommunen for det han mener er en helhetstankegang i skogsdrifta.

Men Johansen i Bymiljøetaten mener selv at Oslo langt ifra er pionerer på myrrestaurering på verdensbasis. Svenskene er lenger fremme, mener han.

– Men Sverige er også foregangsland for ting som har blitt gjort feil. De har hatt veldig intensiv skogdrift, og derfor kommer motreaksjonen også raskere, sier Gundersen.

Restaurering av myr i Lillomarka. Håkon Eide Gundersen fra Naturvernforbundet i Oslo og Akershus

Trenger 50 milliarder

Men hva vet vi om effekten av naturrestaurering, i det store og det hele? Funker det?

– Det korte svaret er at ja, restaurering funker om det gjøres på en forsvarlig måte, sier økologiprofessor Vigdis Vandvik ved Universitetet i Bergen (UiB).

Hun sitter i FNs Naturpanel, og etterspør en større satsing på restaurering av natur.

Organisasjonen Sabima anslår at 50 milliarder kroner må på bordet på sikt, bemerker Vandvik, om staten skal nå målet om å tilbakeføre femten prosent av ødelagt natur i Norge. Professoren sammenligner summen med prisen på det nye E39-strekket mellom Bergen og nabokommunen Bjørnafjorden. Den kostet om lag ni milliarder kroner, ifølge BT.

– 50 milliarder kan virke mye, men det er bare fordi vi er vant til at natur er billig. Sammenligner vi anslaget med for eksempel samferdselsbudsjettet, er det snakk om små summer, sier forskeren.

Regjeringas totale forslag til klima- og miljøbudsjett for 2023, er i skrivende stund på oppunder 20 milliarder kroner. Forslaget til samferdselsbudsjett er på 82,8 milliarder kroner neste år.

Mye i livet går opp og ned og hit og dit. Men å oppleve naturen, er beroligende. Da kan man tenke kloke tanker, og man kan tenke ingenting

—  Håkon Gundersen i Naturvernforbundet

Bratt kurve

– Er det forskningsmessig konsensus for at vi er inne i den sjette masseutryddelsen?

– Ja. Vi er i starten av den, men kurven er like bratt som ved tidligere masseutryddelser, sier Vandvik.

I en slik sammenheng har naturrestaurering et uoppfylt potensial, mener UiB-professoren.

– Om vi restaurerer natur, får vi naturgoder tilbake. Naturen gir mer enn den tar. Dette er en investering, ikke en utgift, sier Vandvik.

– Men er det noen vits, så lenge takten vi bygger ned naturområder i, er raskere enn takten på restaureringa?

– Vi kan se på det som et regnskap med både inntekts- og utgiftssider. Og samtidig som restaurering er viktig, er det aller viktigste å stanse naturtapet. Restaurering skal komme i tillegg til vern, ikke istedenfor, sier hun.

Restaurering skal komme i tillegg til vern, ikke istedenfor

—  Økologiprofessor Vigdis Vandvik

Kortreist plankesti

Naturverneren og skogsoppsynslederen tar av fra grusveien og klyver opp en sti. De passerer et skilt som forteller dem at de trer inn i Lillomarka naturreservat: et bløtt moseteppe av en skogbunn, hullet av eldgamle, skjeggete trær.

Og så, plutselig, åpner landskapet seg. Her ligger Griseputten, ei myr helt på grensa til Nittedal. Mosekledde tuer kneiser over bleikgul torv. Tåkesløret svøper slanke furuer inn.

Men også dette landskapet er nytt. Inntil i fjor sto grana tett.

– Det ble mye trevirke, som vi valgte å ikke kjøre ut. Vi har rett og slett stappa stokkene nedi myra, sånn at det går an å bevege seg her, sier Johansen.

Og på toppen av stokke-oppstivinga, har de anlagt plankesti: Om sommeren kan man krysse myra tørrskodd. Og vinteren kan preppemaskinen frese trygt av gårde over myrterrenget.

Heller ikke groten – kvist og kvas – er kjørt ut av marka.

– Nå ligger greiner og kvister i skauen og fungerer som insekthotell i mange år, før det råtner og forsvinner av seg selv, sier Johansen.

Denne typen smarte, kortreiste løsninger er ingen selvfølge, skal vi tro ham: Fagfeltet er nokså nytt. I begynnelsen forsøkte fagfolkene å bruke plastduker i myra. Forsøkene mislyktes. I dag vet de bedre, og tetter grøftene med stedegen masse – altså torvmose fra den samme myra som skal restaureres.

Skal man gi menneskeheten håp, må man kombinere store grep med endringer man kan se med det blotte øyet

—  Leder Håkon Gundersen i Naturvernforbundet i Oslo og Akershus

– Forsynt seg for grovt

Naturverneren og skogsoppsynsmannen vender nesa hjemover. Uten å plumpe krysser de Griseputten, og følger stien ut av naturreservatet.

– Jeg ser på myrrestaurering som en sped start. Helt oppe på FN-nivå er det erkjent at menneskene har forsynt seg for grovt av naturen. Jeg vet ikke om det handler om etikk, men man har i alle fall innsett at om menneskene skal kunne overleve, må det finnes en fungerende natur, sier Gundersen.

– Er det realistisk å snu nedgangen i artsmangfold, eller handler slike prosjekter om å rede stumpene?

– Det er mange eksempler på at vi har klart å snu negative trender. Tenk for eksempel på blåhvalbestanden. Men i det store og hele kan vi ikke unngå at flere arter går dukken, før vi klarer å stanse det man kaller den sjette masseutryddelsen, sier han.

Restaurering av myr i Lillomarka.

Optimister og pessimister

NOA-lederen påpeker at alle Naturvernforbundets medlemmer er med nettopp fordi de tror det nytter.

– Men mennesker har ulike sinnelag, så noen ser mørkere på framtida enn andre. Da er det bra å begynne med noe konkret, som for eksempel å restaurere ei myr, sier Gundersen.

– Kan det skape mer håp, å se slike håndfaste forsøk på endring?

– Det er hvert fall enklere å se effekten av å restaurere natur, enn å få øye på reduserte klimagassutslipp, for eksempel.

Gundersen utdyper: Mer ekstremvær skyldes menneskeskapte klimaendringer, men naturlige svingninger virker også inn. På samme vis kan vi se for oss den samme diskusjonen om hundre år – om verden skulle gå inn i en periode med mindre vilt vær: Skyldes potensielle værendringer at vi har klart å stanse den globale oppvarminga, eller kan forandringene tilskrives naturlige klimavariasjoner?

– Da er det mindre ullent med en myr, der det før var skog. Skal man gi menneskeheten håp, må man klare å kombinere de store grepene med endringer man kan se med det blotte øyet, sier Gundersen.

Én millimeter i året

Men med det blotte øyet? Tja. Myra vokser fryktelig langsomt. Skogoppsynsleder Johansen har en tommelfingerregel i arbeidet med å tilbakeføre myr: Han lar myra leve sitt eget liv i fem år, før han kommer tilbake. Først da er det mulig se om restaureringsarbeidet kan bli vellykket.

– Torvmoser vokser én millimeter i året. Så én meter med myr nedover, har vokst i tusen år. Så dette er ikke noe å stresse med, sier skogoppsynslederen.

– Dere har jo satt opp benker her borte! sier Gundersen.

– Vi får slå oss ned en stund, og se på at det gror, sier Johansen.

Han smiler.

Og ganske riktig: Fra en trebenk på en knaus kan turgåere skue utover den nyrestaurerte Setertjernsmyra.

Der gror håpet – sakte, men sikkert.

Restaurering av myr i Lillomarka.