Det er ikke til å undres over at evkaristien – nattverden, av det greske ordet for «takksigelse» – utgjorde brennpunktet i den urkristne gudstjenesten. Her fløt takknemligheten over. I noen fortettede øyeblikk var tiden opphevet – i det måltid som strekker seg inn i fremtiden.

Nattverden er paradiset måltid. Hver gang vi feirer den, foregripes Jesu ord til disiplene: «Dere skal få spise og drikke ved mitt bord i Guds rike.» I evkaristien forenes vi med Kristus og hans rike. Her smaker vi den dagen da hele verden skal fylles av lovsang.

Ikke fordi vi vender oss bort fra verden, men fordi vi her lar verden bli gjennomlyst av det riket som allerede har gjort sitt nedslag i tiden. I takksigelsens måltid bærer vi derfor hele skaperverket frem for Gud, og besvarer kallet til å forvandle verden.

---

Peter Halldorf

• Teolog, forfatter og retreatleder
• 63 år
• Har startet og ledet den Ekumeniska Kommuniteten i Bjärka-Säby, som har medlemmer over hele Norden
• Forfatter av en rekke bøker, blant annet Jomfrumark (1993), Drikk dypt av Ånden (2003), Hellig år: en vandring gjennom kirkeåret (2011), Derfor sørger jorden (2019) og Vandring mot lyset (2021).

---

Gjennomlyst

Troen på at Guds rike har brutt inn i verdenshistorien, skaper den distinkt kristne forståelse av tiden. Å leve «her i tiden» er ikke lenger bare å leve ventende på det som skal komme. Herrens dag er her! Dens komme helliger tiden og metter den med mening.

Tiden er ikke bare en transportstrekning mot det himmelske Jerusalem. I Kristus er tiden gjennomlyst av den fullendelsen vi venter på. Daglige tidebønner, søndagens evkaristi, årets høytider og helgendager – alt dette er gitt oss for at tiden skal fylles av evighet og bli hellig tid. I Kristus er tiden frelst, gjenløst, evigheten har allerede inntruffet.

[ Selv om Aslaug Olette Klausen slutta å tro på Gud, slapp ikke helvetesangsten taket ]

Hver time og dag er fylt av mening når vi lever i ham. Reisekost. Det hellige måltidet er en rasteplass på pilegrimsferden vår. Feiringen av nattverden skaper en åpning mot den verden der helgenene og martyrene venter på oss. Vi er pilegrimer i tiden, og evkaristien er vår reisekost, underveis mot den dag vi smaker i måltidet, men som ennå ikke er kommet i sin fulle kraft.

Når det hellige måltidet blir en bisak i den kristne menigheten, risikerer kirken å miste sin pilegrimssjel. Opplevelsen av å være en fremmed i verden avtar. Den «etablerer seg» for å vinne seg et navn her og nå, den haster seg gjennom fremtidens måltid. Den gripes da lett av den samme overtro på argumenter og kampanjer som alle andre som brenner for sitt budskap.

Når vi feirer nattverden, besvarer vi vårt kall til å forvandle verden

—  Peter Haldorf, forfatter

Dragningen innenfra

Hvordan blir den kristne menigheten et forlokkende sted? Som leverandør av underholdning er kirken ikke særlig konkurransedyktig, selv om vi gjør våre forsøk. Sammenblandingen av religion og underholdning er vår tids store synkretisme.

Det finnes bare én ting kirken er fullstendig alene om: et måltid som overskrider tidens og rommets grenser. Her veller den frem, kilden som aldri tørker inn, og som får vår takksigelse til å gå over sine bredder. Det ene nødvendige. Av dette måltidet lever og lyser et folkeferd som verken trenger reklame eller sosiale medier for å «nå ut».

Det er et folk som har trådt inn i fremtiden. Og når mennesker fornemmer duften av paradiset, er det ikke behov for flammende appeller. Noe drar mennesker, innenfra. De aner at her hører de hjemme.