De firbentes evangelium

ALT DET SKAPTE: Kommer jeg til å møte hunden min igjen i himmelen? Eller, for å spørre litt annerledes: Hva innebærer det at Jesus på korset «forsonet alt det skapte med Gud»?

I kirkens første 1300-1400 år var slike spørsmål en gjenganger – om ikke spesifikt knyttet til min favorittskapning, – hunden. Man undret seg, høyt og lavt, i forlengelsen av det man opplevde som Skriftens samlede budskap om saken: at fugl, flora, fisk og fe – alt som myldrer på jorden og snor seg i bølgene – var å anse som bokstaver i Guds urtekst til menneskene. Som en bibel før Bibelen, som noe Gud har villet i og for seg, og uavhengig av mennesket, som en frukt av sin skapende kjærlighet.

STREK COVER STRUTS

Og, som et vink om hvilken fremtid alle hans skapninger har i vente. Men deretter er det som om undringen stilner, både i kirken og ellers i Vesten. Tomas Aquinas, den store teologen og filosofen, omtaler dyrene som «slaver», noe som er «til for andres bruk.»

Renessansen og reformasjonen forskjøv viktige koordinater i det store bildet, ikke minst med fikseringen på mennesket som fornuftsvesen. Denne forflytningen kunne opplysningstiden behendig bruke i sitt ærend: å plassere mennesket i tilvæ- relsens sentrum, som sin egen normgiver, som det eneste som virkelig betyr noe her i verden.

Langsomt ble alt annet liv redusert til tapet og møblement i menneskets hjem, ressurser vi kan forbruke slik det passer oss.

Også i teologien – med et påfallende unntak for de ortodokse kirkene – trakk mennesket seg tilbake fra livsfellesskapet med «alt det skapte». I den moderne utgaven av skandinavisk pietisme ser vi skogene, havet, fiskene og dyrene redusert til en kulisse, et sjarmerende søndagsskoleinnslag som aldri måtte komme i veien for det vesentlige: sjelenes frelse.

Da Gud skapte verden, sto mennesket et godt stykke ut i køen

Jorden var å anse som et kondemnert hus. Noe Jesus kommer for å evakuere oss fra, vekk til de rene ånders evighet i himmelen.

Tabu

Imens har da også jorden kommet til å se stadig mer kondemnert ut.

Arter utryddes i milliontall, mange av dem har vi aldri rukket å oppdage, enn si bli kjent med. Produksjon av kjøtt, egg og pels er mange steder blitt en så opprørende geskjeft at industrien er livredd for TV-kameraene: Forbrukerne må for all del ikke se hvordan varen blir til. Klimaet blir våtere og villere. Regnskogene ribbes. Havet tøm- mes for liv. De fattigste får det verre.

Utviklingen fjerner stadig flere bokstaver og sider fra skaperverkets veldige tekst.

UAVHENGIG AV MENNESKET: I skapelsesfortellingen er vekster, fisk og dyr til for sin egen skyld; de er ikke skapt som kulisser for menneskets hjem.

Noen mener løsningen ligger i mer teknologi, raskere vekst, mer av det samme.

Andre, blant dem markante kirkeledere, graver i troens røtter. Pave Frans og patriark Bartholomeus, det økumeniske overhodet for verdens 250 millioner ortodokse, stiller kraftfulle spørsmål: Har vi misforstått Skaperen? Hva var det han sendte sin sønn for å frelse og fullende? Og har våre hendige, teologiske firkanter – «det der betyr jo bare noe på skapelsesplanet, ikke for frelsen» – gjort oss svaksynte? Finnes det andre linser å se med?

Da Gud skapte verden, sto mennesket et godt stykke ut i køen. I den poetisk-teologiske beretningen i 1. Mosebok dukker det opp først på dag seks. I de første fem urdøgnene var det andre typer liv som fylte scenen: grønne vekster, trær som bærer frukt med frø i, sol og måne og stjerner, store sjødyr og «hver levende skapning av alle de slag som vannet kryr og myldrer av, og alle slags fugler med vinger».

Og for hvert nytt mylder av liv han slipper løs, slås det fast på ny: «Og Gud så at det var godt.»

«Og Gud så at det var godt.» For Skaperen er vek- stene, krypene og fiskene til for sin egen skyld, og for Hans kjærlighets skyld – de har en eksistens- berettigelse uavhengig av mennesket.

Og ja, mennesket – mann og kvinne skapt i Guds bilde – skildres som kronen på verket. Det får attesten «svært godt». Det skal råde over den øvrige skapningen i ly av kravet til økologisk balanse – en oppgave beskrevet som å «dyrke og ta vare på hagen».

Og som skapt i Guds bilde er mennesket en unik bærer av det personlige og det medskapende. Med sine verbale evner trer det frem som skapningens poet og prest. Det leder an i lovsangen til den Herre hvis herlighet fyller jorden. Som poeten bak Salme 148 gjør det, når han ber halve kosmos stemme i: «Lovsyng Herren fra jorden, store sjødyr og alle havdyp, ild og hagl, snø og skodde ... frukttrær og alle sedrer, ville dyr og alt fe, krypdyr og fugler med vinger, konger på jor- den og alle folk ... »

Blant Herrens trær

Det mest fundamentale skillet i Guds kosmos går likevel ikke mellom mennesket på den ene siden, og «alt annet liv» på den andre. Det går mellom Skaperen og det skapte, mellom den eneste i tilværelsen som har liv i seg selv, og det som ikke har det, mellom det som kan gi liv, og det som bare kan ta det imot.

De frodige tablåene i Salme 104 skildrer mennesket i dette perspektivet. Her skimtes mennesket som kreatur – om ikke som krøtter – blant alle de andre skapningene i den talløse vrimmelen av dyr og planter og trær, mellom steinbukker og grevlinger, sypresser, sedrer og storker, unge løver som brøler etter bytte og «krever sin føde fra Gud». Her omtales det i selskap med med det store, hvalaktige sjødyret Leviatan, som Gud har skapt, ja, «til å leke med.»

Alt dette liv har til felles at det venter på Gud, at «han skal gi dem mat i rett tid.» Skapningene fortviler når de mister Skaperens ansikt av syne – «Du skjuler ansiktet, og de blir grepet av redsel, du tar livsånden fra dem, de dør og blir til støv igjen» – for så i neste øyeblikk å bli erstattet med nytt liv: «Du sender ut din Ånd, og de blir skapt, du gjør jorden ny.»

FRODIGE TABLÅER: De frodige tablåene i Salme 104 skildrer mennesket i dette perspektivet. Her skimtes mennesket som kreatur – om ikke som krøtter – blant alle de andre skapningene i den talløse vrimmelen av dyr og planter og trær, mellom steinbukker og grevlinger, sypresser, sedrer og storker, unge løver som brøler etter bytte og «krever sin føde fra Gud»

Slike tekster roter til våre kjekke skjemaer for hvem som gjør hva, hvor og når i Guds frelseshistorie. Ser det ikke omtrent sånn ut: Faderen er hovedperson i første akt, og gjør seg mer og mindre ferdig der, Sønnen dukker opp og dominerer i andre, og Ånden i tredje akt – kirkens tid. Men som vi ser ovenfor er Ånden – Guds åndedrett – til stede hele veien, i den uavbrutte ny- skapningen av jorden. Også skaperens Ord – Jesus – var implisitt til stede i den tidlige kirkens lesning av slike tekster. Paulus sier det lysende klart i den store Kristushymnen i Kolosserbrevet:

«Han er ... den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt i himmelen og på jorden ... alt er skapt ved ham og til ham.» For liksom å oppsummere alt dette uoverskuelige legger apos- telen til: «Han var før alt, og i ham blir alt holdt sammen.» I den tidlige kirken var det vanlig å lese Ordspråkenes skildringer av Visdommen direkte inn i denne konteksten. Her roper Visdommen – Skaperens enbårne – fra toppen av fjellets høyder:

«Jeg ble født da dypene ikke fantes ... før fjellene ... ble jeg født ... Jeg var byggmester hos ham. Jeg var til glede for ham dag etter dag, og lekte sta- dig for hans ansikt. Jeg lekte på hans vide jord og gledet meg med menneskene.» Glede, lek og liv «for hans ansikt», slik kan Guds husholdning sammenfattes.

Brudd

Så revner det. Mennesket fristes til å sprenge seg ut av sin skapthet, som var den et fengsel. Det tar seg en tur i den allmektiges sko, – det griper etter en status bare Gud har format til å forvalte.

Konsekvensene er uoverskuelige. Synden infiserer ikke bare enkeltmenneskets relasjon til Gud og til sin neste, slik vi protestanter er blitt vant til å tenke. Fallet slår inn i hele skaperverkets orden, på måter vi bare aner bruddstykker av. Jorden, heter det, er nå «forbannet for din skyld».1 Det skal trolig leses mer som en konstatering enn som en dom.

LUCIFER: En skildring av Lucifer av Gustave Doré fra Canto XXXIV av Dante Alighieris guddommelige komedie

Mennesket begynner å vakle mellom å være Guds medskaper og å gå Ødeleggerens ærend, som er å avskape det Herren har skapt. Det kan se ut som om Skaperen må ty til skadebegrensende åtgjerder, at det selvdyrkende mennesket ikke kan tillates å få fritt spill, enn si leve evig.

Også resten av skaperverket skriker opp om det som har skjedd. Vi ser det i beretningen om Kain og Abel, hvordan blodet fra brodermordet dynker åstedet, og derfra «roper til meg fra jorden». Ondskapen på jorden tar av, til de drastiske grader at Gud angrer at han har skapt det hele. Etter storflommen – som det er krevende å komme til rette med! – ser det ut til at Skaperen velger å tilpasse premissene etter de dårlige ti- dene. Nå blir det et spis-eller-bli-spist-forhold mellom mennesker og dyr, skapningene som i Edens hage var fornøyde vegetarianere. Over alle dyr, alt kryp, all fisk og alle fugler kommer det «frykt og redsel for dere» – menneskene.

Paradiset lukker seg bak oss. Vi er inne i den underlige tvetydighet av nærhet og fiendskap som preger forholdet til våre medskapninger i dag.

Men Gud har ikke abdisert, heller ikke fra sin omsorg for dyrene.

I loven Israelsfolket får som leveregler, er det mye som vitner om det. Hviledagens gave gjelder ikke bare Guds folk, men også Guds dyr. «... da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, ... verken oksen eller eselet eller noe annet av dyrene dine.»

Det fundamentale skillet går ikke mellom mennesker og dyr

Toraen nøyer seg ikke med de store linjer, den kan være rørende detaljert. «Når du ser at din uvenns esel segner under børen, må du ikke gå din vei. Du skal hjelpe ham med det.»

Men hva med den omfattende, kultiske ofringen av dyr som det ser ut til at Gud inviterte til? Utgjør ikke dette et blodig brudd på Guds dyre- vennlighet? Emnet er komplekst, og lar seg vans- kelig behandle med få ord. En nøkkel kan være at dyrenes blod fortsatt var å anse som uskyldsrent, og dermed hadde soningskraft. En annen: Skal man først ofre, må det være noe dyrebart. For en nomade var det ofte buskapen.

Eselet som kjeftet tilbake

Bibelen er skrevet av mennesker, for mennesker. Det er ikke rart om den også er antroposentrisk. Men når man først begynner å få øye på Bibelens dyr, ser man at de er mange. Teologen og forskeren Michael J. Gilmour bemerker i sin bok Eden’s Other Residents at 120 ulike dyrearter nevnes ved navn.

Dyr som står mennesket nær, husdyr som kameler, okser, sauer og geiter, omtales et hundretall ganger hver. I enkelte episoder får dyr en oppsiktsvekkende, komisk-profetisk rolle. Da sannsigeren Bileam misforstår Gud – kanskje på grunn av sitt lett korrupte sinnelag – sender Gud en engel med sverd for å stagge ham.

«NÅ SLÅR DU MEG FOR TREDJE GANG!»: I den bibelske beretningen om Bileam gir Gud eselet «munn og mæle». Det spør: «Har jeg noen gang hatt for vane å gjøre slikt mot deg?»

Men det er bare eselhoppen Bileam rir på, som ser engelen og svinger utenom. Bileam bruker kjeppen på det egenrådige beistet, og driver det frem. Scenen gjentar seg, og nå skraper eselet både seg og rytteren mot et steingjerde for å smette forbi engelen, til Bileams fortsatte ergrelse. Den tredje gangen gir eselet opp å komme forbi, og legger seg bums ned på veien. Bileam raser, og vil drepe eselet. Men da skjer det, «... Herren lot eselet få munn og mæle» slik at det kunne kjefte tilbake: «Hva har jeg gjort deg? Nå er det tredje gang du slår meg ... Er jeg ikke eselet ditt som du alltid har ridd på, helt til denne dag? Har jeg noen gang hatt for vane å gjøre slikt mot deg?»

Enden på det hele er at engelen refser Bileam og roser eselet.

Kanskje ikke en episode med tung, teologisk bærekraft. Men den gir oss et gløtt inn i en verden der dyrene tilkjennes større åndelig kapasitet enn vi er vant til. Noe lignende kan sies om bifigurene i Jona-boken. I den sprø beretningen er det en hvalfisk som – på direkte kommando fra Gud – bringer den flyktende profeten dit han ikke vil: til Ninive, den fordervede byen han skal refse. Byens konge tar signalet, og befaler nå at alle byens innbyggere – også byens dyr – skal faste og kle seg i sekkestrie, og «rope til Gud av alle krefter» for å bli spart. Det blir de.

Den massive omvendelsen overbeviser Gud, som får siste replikk: «Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også er en mengde dyr?»

Beiter sammen

Mens århundrene ruller mot Kristi fødsel, kommer også profetiene om forvandlingsriket. Skildringene er som hentet fra det tapte paradis, men peker fremover, mot en fullendelse i emning. Fiendskapet mellom husdyr og rovdyr, mellom barn og giftige kryp, skal opphøre:

JESAJA 11,6: «Da skal ulven bo sammen med lammet og leoparden legge seg hos kjeet.»

«Da skal ulven bo sammen med lammet og leoparden legge seg hos kjeet.»

«Kalv og ungløve skal beite sammen mens en smågutt gjeter dem.»

«Spedbarnet skal leke ved slangens hule og barnet strekke hånden ut mot ormebolet.»

«Ingen skal skade eller ødelegge noe på hele mitt hellige fjell.»

«For landet er fylt av kjennskap til Herren slik vannet dekker havbunnen.»

Hva som gjør det umulige mulig? En livssfære fylt av relasjonell kunnskap, «kjennskap til Her- ren».

Med Jesus blir denne muligheten for å kjenne Gud noe nært og umiddelbart, den blir en kropp, et ansikt og et navn. Ordet blir kjøtt, og bor nå blant mennesker, planter og dyr. Vel kjent er det at han ber oss om å gi akt på fugler og liljer: Vær ikke bekymret! Samme budskap hører vi i påminnelsen om spurven. At ikke en eneste av dem «faller til jorden uten at deres Far er der».⁸ Ho- vedpoenget er sammenligningens trøst; hvis han holder så tett oppsyn med spurvene, de minst verdsatte i fuglehierarkiet, hvor tett følger han da ikke menneskebarna sine? Men bipoenget er også sterkt: at småfuglene står Gud så nær at Han er deres øyenvitne.

Guds glemte vitner

Mindre omtalt er det som skjer i ørkenen, dit Ånden sender Jesus etter dåpen ved Jordan for å bli fristet. Her «holdt han til blant villdyrene, og englene tjente ham», står det i Markus’ korthugne gjengivelse.⁹ Underforstått: I ørkenen lever han og rovdyrene i en slags unntakstilstand fra den gjensidige frykten som har rådet dem imellom, helt siden Noahs dager. Jesus, den nye Adam, omgitt av leoparder, bjørner og andre villdyr i kampen mot Satan? Hintet er nesten overtydelig.

Noe lignende kan sies om en passasje i slutten av det samme Markusevangeliet. Her står det om hvilke tegn som skal følge dem som tror at de i Hans navn, uskadd skal kunne «... ta slanger i hendene ...» Er det et ekko av Jesajas profeti om fredsriket? Og en syndefallsscene i revers – der fiendskapet mellom slangen og Evas avkom erstattes av noe uhørt? Mange vil nok mene at kjæling med slanger ikke lyder særlig paradisisk, men symbolkraften i bildet er påtakelig.

Misjonsbefalingen, da, sier den noe om hvor langt ut i skaperverket frelsen rekker? Hos ur-evangelisten Markus gjengis den slik: «Og han sa til dem: “Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!”»10 (min uthevelse). Her utfordres inngrodde forestillinger om hva misjonsoppdraget omfatter. Hva skal dette bety, i praksis? Hvordan skal skogene, svalene og vassdragene «få høre evangeliet»?

For full musikk

Apostelen Paulus tydeliggjør disse linjene, at evangeliet også er et budskap om den store, fremtidige gjenopprettelsen av alt det skapte. I hymnen i Kolosserbrevet, som vi allerede har vært innom, sammenfatter han hva Gud ville ved å gi seg til kjenne i Jesus: Ved ham «ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset».

Alt er med, det er ikke bare menneskesjeler, men hele det kosmiske mylder av liv som forvandles av blodet fra Jesu kropp. I brevet til menigheten i Roma skildrer han hvordan hele resten av skaperverket lengter etter dagen da virkningene slår ut i full blomst. «For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet.» Det de venter på, er øyeblikket da vi Guds barn blir reist opp fra våre graver, etter mønster av det som skjedde med Jesus i oppstandelsen – til nytt liv i en forvandlet skapthet, en forvandlet kropp. Da skal også resten av skaperverket – på måter også Paulus må nøye seg med å omtale i gåtefulle termer – «bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten».

På en eller annen måte skal det bli kvitt fallets forbannelse, dødsmerket. Lengselen etter denne forløsningsdagen tiltar i intensitet, som hos en kvinne som er på vei til å føde. «Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier.» Samstemt, sier Paulus, som om både menneskene og alt øvrig liv på kloden nages av et kollektivt savn, et savn det knapt er mulig å formulere i ord. «Ja, enda mer ...», fortsetter han, «... Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri.»

Lovet være deg: I læredokumentet, Laudato si, som fikk tung, global medie- oppmerksomhet, trekker paven en rød linje mellom passasjen i romerbrevet og vår tids miljøkrise

Disse bildene tangerer også pave Frans i innledningen til sin «grønne encyclica», Laudato si, (Lovet være deg). I læredokumentet, som fikk tung, global medie- oppmerksomhet, trekker paven en rød linje mellom passasjen i romerbrevet og vår tids miljøkrise. Han henviser til «søster jord», som «skriker opp mot oss på grunn av den skade vi har påført henne ... Volden som bor i våre hjerter, hjerter såret av synd, speiles som sykdomstegn i jordsmonnet, vannet, luften og i alle former for liv Derfor “sukker den som i fødselsrier”, tungt nedlesset og forsøplet.»

Paven følger Paulus videre, med tydelig brodd mot dem som mener at planter og dyr er ren forbruksvare: «De øvrige skapningenes formål, i dypeste forstand, ligger ikke hos oss (mennesker, red. anm.). Snarere beveger alle skapninger seg, sammen med oss, og via oss, mot et felles samlingspunkt, som er Gud, i den transcendentale fylde der den oppstandne Kristus favner og opplyser alle ting. Menneskene som dras mot Kristi fylde, er kalt til å lede alle skapninger tilbake til skaperen.»

Og måtte vi innse at også dyrene elsker det gode livet

—  Basilus den store

Ligger det her noe pavelig hint om hva svaret er på det innledende spørsmålet? Får jeg se igjen hunden min i himmelen? Vil Aidji komme byksende mot meg, over seg av glede, slik hun gjorde det i sine ni år på jorden? Bryr Gud seg om denne type ønsketenkning, noe i den store sammenhengen – så, ja, sentimentalt? Blir det noe gjensyn, med avdøde kjære – enten de går på to eller fire?

Verken her eller annetsteds gis det entydige svar. Bibelens bilder av veien mot den kommende verden har i seg elementer av både brudd og kontinuitet, av undergang og av lykkelig gjenkjennelse. Vi kan bare håpe, og legge saken i hans hender som lengter etter å samle alle sine skapninger hos seg.

Adams duft

I encyclikaen henter paven opp linjer som var tydelige hos kirkefedrene, men som har blitt nesten usynlige i mye moderne, vestlig teologi.

DYREGLAD KIRKEFADER: «Gud, la vokse i oss innsikten om at vi hører sammen med alt levende», skriver Basilius av Cesarea (330 – 379).

Ta ørkenfaderen Antonius den store (ca. 251–356), som ble spurt av en filosof om han ikke savnet bøker i sin grottetilværelse. Antonius skal ha svart: «Min bok, kjære filosof, er de naturlig skapte tingene, og når som helst jeg vil lese Guds ord, ligger boken foran meg.» Eller Isak Syreren, den fascinerende mystikeren fra 600-tallet som virket i det som i dag er Mosul-områ- det i Irak.

Når Isak skal svare på hva det er å ha et rent hjerte, sier han: «Det er, kort sagt, å ha et hjerte som føler med hele den skapte naturen.» Han snakker om hvordan rovdyrene i møte med et slikt menneske «legger av seg villheten», og «går frem til ham som til sin husbond, rugger på hodet og slikker hender og føtter ... De har erkjent at han sprer den samme duft som Adam i paradiset før syndefallet, da alle dyrene kom frem til ham for at han skulle gi dem navn. Slik har Jesus for- nyet menneskenaturen ...» og gitt den tilbake «dens opprinnelige, gode duft.»

Denne artikkelen var originalt publisert i magasinet STREK. Magasinet STREK er et kirkelig reportasje- og fordypningsmagasin som gis ut 5 ganger i året. Les mer om STREK og få en smakebit av siste utgave her.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Mer fra: Reportasje