Hun bor i «den mest mormonske gata i verden»

Denne hovedsaken ble publisert første gang 29. januar 2022.

– Dette er den mest mormonske gata i verden.

Blaire Ostler rygger ut av oppkjørselen foran huset sitt, og kjører forbi en lang rekke kliss like tomannsboliger i småbyen Provo, en times kjøretur sør for Salt Lake City i Utah.

– I denne gata bor det maks tre stykker som ikke er mormonere.

Selv er hun niende generasjon mormoner. Forfedrene hennes gikk hit på beina sine, og dro selv eiendelene sine på traller etter seg — før Utah hadde blitt en del av USA.

Vi har allerede rom for ekteskap som er annerledes enn de som nå er akseptert i kirken vår

—  Blaire Ostler, aktivist og medlem Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige

Amerikanske myndigheter likte ikke at mormonske menn kunne ta seg flere koner. Det gjorde heller ikke den protestantiske majoriteten, og dette la mye av grunnlaget for religiøse forfølgelser som presset mormonene stadig lengre vestover på 1830- og 40-tallet.

Det er over hundre år siden polygami var utbredt og akseptert blant mormoner. Ostler mener tiden er inne for å bruke denne tradisjonen for å løse det hun mener er det største problemet for religionen hennes:

Den støter bort de som ikke finner seg til rette med at ekteskapet er for én mann og én kvinne.

– Vi har en dyp tradisjon for ukonvensjonelle ekteskap, som jeg mener kan ses som en type skeive ekteskap. Vi har derfor allerede rom for ekteskap som er annerledes enn de som nå er akseptert i kirken vår, sier hun.

Tror på en heteroseksuell Gud

Det er ingen enkel oppgave å overbevise andre medlemmer av Siste Dagers Hellige om at tradisjonen for polygami samtidig åpner for å tenke nytt om likekjønnede ekteskap. For mormonere er selv Gud heteroseksuell: I tillegg til den himmelske far finnes også en himmelsk mor, som sammen utgjør det guddommelige. Når mormonere inngår ekteskap, besegles de i tempelet – og blir til en guddommelig enhet som skal tilbringe evigheten sammen.

Ostler forteller at hun er biseksuell og interkjønnet. Det å være interkjønnet innebærer at hun har hatt noe kjønnsrelatert medisinsk behandling. Likevel har hun fulgt den smale stien forfedrene tråkket opp for henne: Hun giftet seg med en fjern slektning da hun var 19 år («familietreet mitt er mer som en krans enn som et tre»), hun tilbrakte det meste av 20-årene «som gravid eller på fødestua» – og hun har meldt seg inn i det republikanske partiet.

Nettopp derfor tror hun engasjementet hennes kan skape resultater. For floken må løses innenfra, mener hun.

– På den ene siden står LHBT-folk som demoniserer kirken. På den andre, står de som mener at kirken alltid har rett. På begge fløyer er det folk som sier at det overhodet ikke er rom for noe annet enn heteroseksualitet i teologien vår.

Men de fleste Siste Dagers Hellige i USA står et sted imellom fløyene, tror Ostler. Og de ønsker å finne løsninger.

– De er lei av å se at barna deres faller inn i angst og depresjon, eller tar livene sine. Så folk har begynt å spørre hva de kan gjøre for å stoppe dette. Vel, hva om vi slutter å fortelle ungdom at Gud ikke elsker dem som de er, og at de vil bli avskilt fra familiene sine i evigheten, hvis de ikke vender om og lever et streit liv?

Beretningen om en moderat politisk vekkelse

De siste tiårene har de Siste Dagers Hellige markert seg som en stabil konservativ blokk i politikk og verdispørsmål. I likhet med de fleste andre amerikanske kirkesamfunn, opplever også Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige at medlemmene har blitt mer spørrende til politiske og religiøse autoriteter.

---

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige

• Formelt etablert av Joseph Smith (1805–1844) i 1830. Har siden 1847 har hatt sitt hovedsete i Salt Lake City.
• Anser seg selv en gjenopprettet kristen, etablert av Gud selv i de siste tider, fordi ingen andre kirkesamfunn er fullt ut i samsvar med hans vilje.
• Som på 1800-tallet ledes trossamfunnet i dag av en president med to rådgivere og «De tolv apostlers råd». Ifølge kirkens tro fremdeles mottar de åpenbaringer direkte fra Gud. I tillegg til misjon og menighetsdrift, vektlegger kirken utdannelse og driver Brigham Young-universitetet i Provo i Utah.
• De første norske mormonene ble døpt i Risør i 1851. En høyesterettsdom i 1853 slo fast at dette kirkesamfunnet ikke var kristent, og det falt dermed utenfor dissenterlovens beskyttelse.
• 3500 norske mormoner utvandret til USA i løpet av perioden 1850–1920. Det er i dag cirka 4600 sistedagershellige i Norge. (Kilde: Store norske leksikon)

---

Mens vi freser rundt i Provo i Ostlers store firehjulstrekker, sitter de to sønnene hennes hjemme og spiller på hver sin datamaskin. Unge mormoner vokser opp på sosiale medier og i et Utah som langt mer enn før er koblet på majoritetssamfunnet rundt, enn det mer lukkede og strengt religiøse samfunnet foreldrene deres vokste opp i.

[ For virkelighetens misjonærer handler hverdagen om å holde humøret oppe når ingen vil snakke med dem ]

Rett før jul brøt den unge og forholdsvis profilerte tech-milliardæren Jeff T. Green med kirkesamfunnet han hadde vokst opp i. I et åpent brev i avisa Salt Lake Tribune viste han blant annet til at han mener kirken har vært en brems for borgerrettigheter, spesielt rettigheter for kvinner og etniske og seksuelle minoriteter.

Undersøkelser gjort av Jana Reiss, som i 2019 ga ut boken «The Next Mormons: How Millennials Are Changing the LDS Church», tyder på at hele 20 prosent av Siste Dagers Hellige født etter 1997 identifiserer seg som noe annet enn heteroseksuelle, ifølge en artikkel i Washington Post.

Det er også slik at polariseringen i USA gjør at en del moderate konservative ikke lenger føler at republikanerne taler deres sak: Mens 80 prosent av mormoner over 40 år stemte på Trump ved forrige valg, gjorde Biden det best blant de under 40.

– Smerte, usikkerhet og spenning

– Den liberale dreiningen handler like mye om et generasjonsskifte, som noe annet, sier Patrick Mason.

Han er religionsprofessor ved Utah State University i Logan, en annen av disse konservative småbyene i Utah som får Salt Lake City til å se ut som en liberal metropol.

– Dette samfunnet har vært så sammenknyttet. Da blir skillene mellom generasjonene tydeligere. Kirken er ikke helt sikker på hvordan den skal håndtere dette.

Patrick Mason er selv mormoner og oppdrar barna sine i kirken. På slutten av 90-tallet gikk han rundt i Seattle, med pressede bukser og navneskilt på hvitskjorta, og spurte folk om de ville snakke om Jesus. Han døpte noen også. Men han merket raskt at han var like interessert i å lytte, som å misjonere. Nå forsker han på trosretningen han selv tilhører – og veksler mellom å omtale Siste Dagers Hellige som «oss» eller «dem» – avhengig av hva slags spørsmål han svarer på.

– Som historiker ser jeg at kirken endrer seg, og jeg er ikke redd for det. Indre og ytre press leder til forandring. Særlig når det gjelder spørsmål om kvinners rolle og seksuelle minoriteter, ser jeg at vi ikke kan forbli der vi er nå: Det er for mye smerte, usikkerhet og spenning.

De eldre ser et samfunn i overveldende endring

Selv om Logan har 50.000 innbyggere, består sentrumskjernen kun av én hovedgate. Her ligger en kafé som ikke har kaffe. Patrick Mason har lyst å vise meg inn i tabernaklet, mormonernes forsamlingshus, men det er stengt for renovering, så han viser vei til tempelet som ligger noen kvartaler unna.

Her er det kun medlemmer av kirken som får komme inn. I motsetning til protestantiske og katolske kirkebygg har ikke de mormonske templene ett stort rom, men mange små. Tempelet i Logan, som er eldre enn det mer berømte i Salt Lake City, har en masse rom fordelt på tre etasjer. Selv en fredag formiddag er parkeringsplassen full av menn i dress og kvinner i kjoler.

Dagens tenåringer ser på likekjønnede ekteskap og like rettigheter for seksuelle minoriteter som en del av luften de puster i. Men besteforeldrene vokste opp i en helt annerledes kultur og synes endringene er overveldende. Og det er besteforeldrene som styrer kirken

—  Patrick Mason, mormoner og religionsprofessor

– Når kirkesamfunn debatterer hva slags livsførsel som er forenelig med troen, er man ofte rask til å beskylde motparten for å være selektive og lite oppriktige i sine tolkninger. Skjer det hos dere?

– Absolutt. Forskjellen er at hos oss har den konservative siden all makt. Som liberal kan du riste litt i ting i din lokale menighet, men for de fleste vil det være tungt og ensomt. Så mange sitter stille, og finner hverandre andre steder, særlig på nettet.

Mason sier gnisningene er smertefulle for mange. Han snakker ofte med familier som opplever at det river besteforeldre, foreldre og barn fra hverandre. Det gjelder særlig i spørsmål om kjønn og seksualitet.

– Dagens tenåringer ser på likekjønnede ekteskap og like rettigheter for seksuelle minoriteter som en del av luften de puster i. Men besteforeldrene vokste opp i en helt annerledes kultur og synes endringene er overveldende. Det er besteforeldrene som styrer kirken, og på dette saksområdet vet generasjonene virkelig ikke hvordan de kan få til å snakke sammen.

Ser tre muligheter for kirken

Fordi troen er uløselig sammenbundet med kirkens struktur og hierarki, på en måte som kan minne om Den romersk-katolske kirke, synes Patrick Mason det nærmest er umulig å se for seg at splid om samlivsetikken kan presse fram en splittelse av kirkesamfunnet, eller en svekkelse av hierarkiet.

Han ser tre andre muligheter: Det minst sannsynlige er at kirkens leder, profeten, vil få en guddommelig åpenbaring som åpner for en ny og mer inkluderende teologi om kjønn, seksualitet og likekjønnet ekteskap. Noe mer sannsynlig er det at kirken blir enda tydeligere i sitt restriktive syn på kjønn og seksualitet, og gjør seg enda mindre tilgjengelig for skeive mennesker – slik som blant annet skjedde med sørstatsbaptistene på 80-tallet.

Det som er mest sannsynlig, er at Jesu Kristi kirke av Siste Dagers Hellige vil fortsette den krevende og smertefulle balansegangen, tror Mason.

– De er ikke interessert i å være ekstreme i hverken den ene eller andre retning. De vet at det er spenninger — men det har det vært hele tiden. Jeg tror de håper å holde dagens kurs, og forbli i moderat konflikt med majoritetskulturen, uten å være ekstreme.

En erkeamerikansk religion

Det er 6,5 millioner mormoner i USA. Det utgjør rundt to prosent av landets befolkning. Men de fleste av religionens 19 millioner medlemmer, og de fleste av kirkens 168 templer, ligger i andre deler av verden.

Det er ingen selvfølge at misjonærer fra Jesu Kirsti Kirke av Siste Dagers Hellige skulle lykkes så godt med å spre troen sin ut i verden. For nesten alt ved mormonenes tro er erkeamerikansk: De ser den amerikanske grunnloven som inspirert av Gud, og tror en jødisk profet og familien hans fant veien til Amerika og gravla gullplater i en åsside i det nordlige New York. Videre er mormonenes historie preget av den religiøse forfølgelsen som presset dem vestover gjennom Den ville vesten.

I dag kjennetegnes det mormonske Utah av hvite skjortesnipper, velfriserte gressplener og nymalte stakittgjerder – den slags estetikk Blaire Ostler og vennene hennes spøkefullt omtaler som «true to brand», altså i tråd med den mormonske «merkevaren». Selv teologien har innslag som støtter opp om en erkeamerikansk tiltro til individets handlingsrom: Før vår eksistens på jorda, da mennesker levde som ånder sammen med Gud, ville Satan ta valgfriheten bort fra menneskene og tvinge dem til å følge ham.

– Dette har religiøse ledere på høyresiden alltid vist til, for å argumentere imot politiske planer som de mener vil begrense individets valgfrihet, forteller Mason.

– Derfor ble kommunismen sett som en stor trussel. Og i dag ser de en del sosiale tiltak som mye av det samme. De kobler sin motstand mot dette til selve begynnelsen, og til den mormonske forståelsen av hvem vi er og hvor vi kommer fra.

Men dette er ikke hele bildet. Det har alltid vært liberale tankegods i kirken, og noen vil si at også dette er ved kjernen av teologien, ifølge Mason. Et vanlig eksempel er det som kalles «den forente orden», en ordning blant mormonske nybyggere. Den gikk ut på at alle tok det de hadde produsert til biskopen, og at alle fikk ta med seg det de trengte derfra – sko, kjøtt, brød, alt etter behov. Yte etter evne, få etter behov.

Rustes for framtidige rystelser

Det paradoksale er at selv om Salt Lake City er kirkens globale hovedsete, er byen også en sekulær og liberal enklave i det ellers så konservative og religiøse Utah. Hele tempelområdet gjennomgår nå et voldsomt rehabiliteringsprosjekt, som også skal gjøre bygget bedre rustet for å takle jordskjelv.

For en journalist er det fristende å dra på med en svulstig metafor om at verdens mest berømte mormontempel nærmest står og balanser, mens grunnen rundt det er gravd ut. Men jeg tror jeg skal la være.

På plassen ved siden av møter jeg Nancy Saxton. Hun levde et helt liv som mormoner – hun var misjonær og viste besøkende rundt her på tempelområdet i Salt Lake City – før hun brøt med troen i godt voksen alder. Det var mange dråper, men den som til slutt fikk begeret til å renne over, var kirkens krav om at barn av homofile ikke kunne bli døpt før de var 18 år, og da kun om de tok avstand fra foreldrenes ekteskap. Det var en retningslinje kirken formulerte i 2015, men senere gikk bort fra.

Det er noe som heter «Vi går alle sammen, dit vi går.» De endrer seg på en måte som gjør at så mange som mulig blir med

—  Kathleen Flake, professor i amerikanske religioner ved University of Virginia

– Det var dette som fikk begeret til å renne over for meg, forteller hun, mens hun ser inn gjennom store gjerder av pleksiglass inn på tempelet.

Nancy Saxton er ikke lenger en troende. Dette er typisk: De fleste som gir avkall på sitt mormonske livssyn, forlater religion.

Mye av det som gjør en mormoner til en mormoner, er valg som koster noe, mener Kathleen Flake, professor i amerikanske religioner ved University of Virginia:

De gir avkall på ting. De har en forholdsvis streng trospraksis. De misjonerer – og de slutter seg til en kirke som ofte går på tvers av verdiene i samfunnet rundt.

– Mange av de som forlater troen, gjør det fordi de ikke ønsker å leve i spenningen mellom kirken og majoritetskulturen. For kirken krever velvillighet og tålmodighet fra medlemmene sine, sier Flake på telefon fra universitetet hvor hun jobber.

Går for sakte for noen

Flake trekker fram en sak som er smertefull for mange mormonere: Nemlig at kirken ikke åpnet for å ordinere svarte menn til prester før i 1978. Mens mange ser dette som et eksempel på at kirken mangler sosial samvittighet, ser hun det derimot som et eksempel på at kirken er opptatt av at så mange som mulig skal henge med på endringene som skjer.

– Mormonene begynte å håndtere dette spørsmålet samtidig som andre kirker. Men mormonene tok tiden de trengte for at ikke folk skulle føle at endringen var noe som ble presset på dem. Noen synes det gikk for sakte, og de forlot kirken. Det er det samme jeg ser nå, sier Flake med henvisning til kirkens samlivsetikk.

Av De Siste Dagers hellige jeg har snakket med er Matt Marostica, tidligere biskop ved tempelet i Oakland, den som har våget å være aller mest konkret i sine spådommer om framtida:

– Innen 15 år, maks 20, vil kirken si at våre gifte homofile brødre og søstre lever i henhold til budene. Det betyr ikke at ekteskapene deres vil besegles i templene, for det er lenger unna, men de vil kunne ha oppgaver, som for eksempel å være biskop, sier Marostica. Han har fortsatt en lederrolle ved tempelet i Oakland.

Slik svarer kirken

Vårt Land har invitert Jesu Kristi Kirke av Siste dagers Hellige, både i Norge og internasjonalt, til å kommentere kritikk og beskrivelser i denne artikkelen. For å nyansere bildet, trekker de fram at kirken i 2016 var en av de viktigste kreftene bak loven som fikk navnet The Utah Compromise. Den forbyr diskriminering av seksuelle minoriteter på arbeids- og boligmarkedet, men gir vide unntak for religiøse organisasjoner. Loven har blitt omfavnet av organisasjoner som kjemper mot diskriminering av seksuelle minoriteter.

Når det gjelder inkludering og aksept innad i kirken, viser kirkens representanter til at søndagsmøtene deres er åpne for alle. De mener kirken har en dyp forståelse for alvorligheten i saken, og et ønske om åpne samtaler om temaet. Samtidig ser de et behov for mer utadrettet virksomhet rettet mot unge mellom 12 og 30 år i kirken, for å klargjøre kirkens samlivsetikk og hva kirken mener det innebærer å leve etter evangeliene.

Offisielle representanter for kirkens ledelse er svært tilbakeholdne med å la seg intervjue, men på spørsmål om dagens situasjon er en som kirken er bekvem med, svarer Malcolm Adcock i kirkens kommunikasjonsavdeling:

– Hva handler det å være en kristen om? Som kristne har vi et dypt ønske om å følge Kristus. Da skal vi også tjene hverandre, uavhengig av forskjeller. Det betyr ikke at vi må være enige i alt ved den andres livsførsel.

Fra offisielt hold spekuleres det ikke i om det er sannsynlig at kirkens øverste leder, enten i nær eller fjern framtid, vil få en guddommelig åpenbaring som kan føre til en mer inkluderende teologi og samlivsetikk.

– Nå spør biskoper meg hva de kan gjøre

Ettermiddagssola titter så vidt over de oransje sandfjellene rundt småbyen Provo. Fra førersetet i den store Lexusen sin, peker Blair Ostler på studenter i rimelige penklær. De skal snart ut i verden som misjonærer. De av dem som holder hender er nok allerede gift, forteller hun.

Mange vil si at kirken aldri vil endre seg, at Gud er den samme i går, i dag og for alltid. Men det stemmer jo bare ikke

—  Blaire Ostler

Vi kjører forbi universitetets idrettsarena, som ifølge Ostler kjennetegnes av sitt utpregede høflige publikum. Små kapell med hvite spir er strødd utover nabolagene. Over horisonten ligger en lys grå dis: Kombinasjonen av fjell og flatt landskap fanger eksosen fra motorveiene, og bidrar til at Utah er blant delstatene i USA med dårligst luftkvalitet. Den store innsjøen ved i Provo kan knapt skimtes bak bykjernen.

– Har du noen gang lurt på om dette er kirken for deg?

– Jeg kan overhodet ikke se for meg å ikke være mormoner, selv om det er ting med kirken som plager meg. Mange vil si at kirken aldri vil endre seg, at Gud er den samme i går, i dag og for alltid. Men det stemmer jo bare ikke.

Ostler er utålmodig. For henne kan endringene ikke skje raskt nok, sier hun, mens hun vinker til en eldre kvinne som krysser gata – som for å vise at hun overhodet ikke har dårlig tid.

– Fra jeg var barn, har ting endret seg betydelig. Nå blir jeg oppringt av kirkeledere som spør meg hva de kan gjøre for å hjelpe skeive unge i menigheten. Det er noe helt nytt, og det viser en kulturell endring i anerkjennelsen av at dette ikke er noe som forsvinner av seg selv, og at vi må gjøre noe annerledes.