Barnet i magen var alvorlig sykt. For «Astrid» ble abortnemnda en støtte i det vanskelige valget hun måtte ta

Astrid husker fortsatt ordrett hva som ble sagt på kontoret til legen som hadde utført ultralyden.

Barnet som hadde vokst i magen hennes i 18 uker, var alvorlig sykt og ville måtte tilbringe store deler av livet på sykehus. Det stilte henne overfor et vanskelig valg.

Hun som alltid hadde tenkt at alle barn var velkomne, og aldri hadde betalt for tidlig ultralyd slik fire av fem gravide kvinner i Norge gjør. Fordi hun ville ikke stå overfor valget beskjeden om et avvik gir.

Men så satt hun der på legekontoret etter en rutineultralyd. Med den alvorlige legen, og den alvorlige beskjeden.

Alt var opp til henne og mannen hennes.

– Må være kvinnens valg

– Dette er ikke et lett valg, derfor må det være kvinnens valg, sa SVs nestleder Kirsti Bergstø i NRKs Debatten i april.

Partiet hennes hadde nettopp vedtatt å flytte grensen for selvbestemt abort frem til uke 22. Det innebærer blant annet at de vil fjerne abortnemnda. En slik nemnd består av to leger som til slutt skal avgjøre om aborten kvinnen har bestemt seg for er etisk forsvarlig med hensyn til fosteret.

SV mener denne nemnda bare utgjør en ekstra belastning for kvinnene, som allerede har tatt en tung beslutning.

I tillegg til SV har Ap, MDG, Venstre og Rødt gått inn for å utvide abortgrensen.

[ SV vil ha selvbestemt abort til uke 22. Det møter reaksjoner ]

Arbeiderpartiet vil fjerne nemnda frem til svangerskapsuke 18 og «utrede et alternativ med trygg oppfølging og medisinsk veiledning» med begrunnelsen at kvinnens selvbestemmelse skal sikres.

Men ikke alle opplever selvbestemmelsen som et udelt gode. Abortnemnda kan også oppleves som en trygghet.

Abortnemnd

• Hvis en kvinne ønsker abort etter svangerskapsuke 12 må hun søke om å få godkjent aborten av en nemnd.
• Nemnden ble innført med Norges første abortlov i 1960. Den trådte i kraft i 1964. Abort var da ikke selvbestemt, og alle abortsøknader ble behandlet i nemnd.
• Abortnemnda består av to leger, en kvinne og en mann.
• Hvert år behandler norske abortnemnder om lag 600 søknader om abort. De fleste blir innvilget.
• Kilde: Helsedirektoratet og Store norske leksikon

– Sa ikke noe om dette er et godt liv eller ikke

«Dette barnet blir aldri friskt», sa legen.

-Alt ble formidlet så nøytralt at jeg følte aldri at det ikke var mitt valg, sier Astrid bestemt. Hun sitter på en benk med utsikt over en våryr strand i Oslo.

Nå har hun besluttet at hun vil dele historien sin. Hun også. Fordi mange av historiene om senaborter handler om et vondt og belastende møte med en nemnd. Astrid vil bidra til å nyansere det bildet. Det er ikke hennes egentlige navn, og hun ønsker ikke å stå frem med navn og bilde.

Legens beskjed var at «vi ordner med senabort hvis dere lander på det». Så informerte han om at de måtte innom en nemnd, men i dette tilfellet var det «en formalitet».

– Da tenkte jeg ikke at de ville overprøve oss, sier hun og reflekterer over hvorfor andre kvinner har opplevd nemnda som nok en belastning.

– Jeg vil tro at hvem du møter og hvordan ting blir sagt, har utrolig mye å si, sier hun og legger stor vekt på utrolig.

Hun er samlet og tydelig når hun snakker, og leter ikke etter adjektivene. De sitter der etter flere år med bearbeiding og grubling.

– Du er så kjørt og skjør i en sånn situasjon. Jeg husker ordrett ting som ble sagt og har analysert det i timevis, sier Astrid.

Hennes opplevelse var at legen ikke ville vippe henne i den ene eller andre retningen.

– Legen var veldig forsiktig med å være bastant. Han sa ikke noe om dette var et godt liv eller ikke.

– Kunne du tenkt deg at han hadde sagt det?

– Ja. Det hadde vært lettere for meg. Samtidig vet jeg at det ikke finnes et objektivt svar på det.

Tre dager etter beskjeden møtte hun og mannen i en abortnemnd. Da hadde de bestemt seg.

– Tvil, ambivalens og en sterk sorg

– Barna vi allerede hadde var det første jeg tenkte på, fordi de mister jo en av oss nå, sier hun, og viser til all den tiden et sykt barn vil kreve.

De var innom hele spekteret av tanker rundt hvordan et liv med så store utviklingsavvik og usikre fremtidsutsikter ville være.

– Vi kjente på tvil, ambivalens og en enormt sterk sorg, sier hun.

I nemnda møtte hun to leger med stor sympati for situasjonen de var i.

– Jeg opplevde at de hadde vondt av hele situasjonen, og de sa raskt at de ikke hadde noen problemer med å godkjenne denne aborten. Det var en alvorlig diagnose, så det var ikke noe tvil.

I ettertid har hun ofte tenkt «Fy flate, for et valg vi tok».

– Noen ganger blir jeg helt overveldet av det, sier hun raskt før hun må stoppe opp litt. Setningene blir kortere, men hun tvinger dem ut gjennom stemmen som vil briste.

– At noen var der. Valget ble ikke tatt i affekt.

Hun trekker pusten og fortsetter.

– Den følelsen hadde vært enda verre. Det var en trygghet å vite at de hadde stoppet meg hvis det var en urimelig grunn, sier hun om nemndas funksjon.

Astrid har snakket med flere kvinner som har liknende erfaring med nemnda. Hun synes det er fint å vite at hun ikke er alene om å ha opplevd møtet med dem som konstruktivt.

– Det er godt at det er et eller annet som virkelighetsorienterer deg og tar ansvaret sammen med deg, for det er jo det de gjør. De tar ansvaret for rettsvernet til barnet, sier hun.

Må slippe nemnd

Det er kun gjennomført én studie som undersøker kvinners møte med abortnemnd i Norge. Den ble gjennomført av Eva Sommerseth i 2010. Hun er førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Studien besto av 22 kvinner. Det er et lite utvalg sammenlignet med kvantitative studier der man søker et representativt svar basert på et stort utvalg personer. Sommerseths studie var en såkalt kvalitativ studie, der hun gikk dypere inn i den enkelte kvinnens opplevelser, følelser og erfaringer.

De fleste av kvinnene hun intervjuet, følte at nemnda var en unødvendig stor belastning.

– Krenkelse var et ord som gikk igjen, forteller Sommerseth.

– På den ene siden hadde de havnet i denne situasjonen uforskyldt, på den andre siden måtte de begrunne valget sitt. De følte seg overprøvd, sier hun.

Hun mener det er tilstrekkelig at kvinnene får møte et team av leger og jordmødre som gir en nøytral vurdering av situasjonen og diagnosen, slik praksis er i dag. Alternativt kan vi adoptere den danske modellen: Samrådsaborter.

[ Helsetopp i Senterpartiet vil gi abortnemnda nytt namn ]

– Man har en egen avdeling for kvinner som skal ta abort etter uke 12, hvor de jobber med avgjørelsen i en såkalt åpen refleksjonssamtale. Det bør man ha i Norge og, sier Sommerseth.

Måtte vente i fire dager på nemnd

Linn Haugland Engelsen var gravid i 20 svangerskapsuke da vannet gikk. Fostervannet som har en rekke viktige funksjoner for fosterets utvikling, var borte. For hver time som gikk økte risikoen for skader på barnet.

Mens hun lå i sykesengen på Stavanger universitetssykehus ble hun presentert for ulike scenarioer: Kroppen kunne fylle opp med fostervann igjen, eller fødselen ville settes i gang av seg selv.

Men det var også stor sannsynlighet for at ingen av delene skjedde. Hun valgte å vente litt på det første. Da det ikke skjedde, måtte hun ta en avgjørelse om hun skulle la seg sette i gang for abort.

– Et team av leger, barneleger og jordmødre sto foran sengen min og presenterte hver sin faglige vurdering av situasjonen. De tok seg god tid, og ingen tok lett på det, forteller Engelsen på telefon fra København der hun nå bor.

Hun sier hun satte stor pris på fagfolkenes vurderinger.

– De svarte på alle spørsmål, noen holdt meg i hånda og de understreket hvor viktig det var å ivareta min helse også.

Når fostervannet går er det en åpning inn til livmoren og fosteret. Det gir en høy risiko for infeksjon som kan være dødelig. Både hun og babyen i magen var i fare. Etter vurderingen tenkte hun «nå er det nok».

– De snakket om at de måtte rette ut ryggraden og nakken på barnet da det ble født.

«Hvor mye smerte skal jeg si ja til på noen andres vegne?» tenkte hun.

Engelsen bestemte seg for abort. Men det var romjul og de som skulle godkjenne den endelige avgjørelsen, abortnemnda, var ikke på jobb. I fire dager måtte hun vente før søknaden om abort ble godkjent.

– Jeg hadde ligget med rier i et døgn da det kom inn en lege fra nemnda. Hun spurte blant annet om jeg forsto hva som kom til å skje med kroppen min og babyen min da jeg satte i gang en abort.

«Tuller du med meg nå», ropte hun fra sykesenga. «Jeg ligger her og føder».

Til tross for at fødselen hadde startet av seg selv, måtte Engelsen signere papiret som bevis på at hun var innforstått med hva aborten innebar.

Før hun selv måtte møte i nemnd, hadde hun aldri hatt noen negativ oppfatning av systemet. Hun har også snakket med flere som har hatt en positiv opplevelse med nemnd, og har stor forståelse for dem det gjelder.

– Dagens lovgivning tar ikke høyde for at det er like mange forskjellige aborter som svangerskap, sier Engelsen. Hun ønsker seg et system som er mer fleksibelt med tanke på den store variasjonen mellom behov og situasjoner.

Vårt Land har vært i kontakt med Stavanger Universitetssykehus angående Engelsens opplevelse ved sykehuset. De viser til svaret de ga til Tv2 da hun ble intervjuet av kanalen tidligere i år. Da beklaget de hvordan Engelsen opplevde møtet med nemnda, og sa at de ville se om de kunne lære av denne saken.

[ Fryktar abortpress mot sårbare kvinner ]

Tror et mindretall opplever nemnda som negativ

– Vi må fortsatt ha en abortnemnd, mener Kjell Åsmund Salvesen. Han er klinikksjef ved Kvinneklinikken ved St. Olavs hospital.

Han mener det er OK å fjerne pålegg om nemnd før svangerskapsuke 18. Etter det må alle kvinner som skal utføre en abort møte i nemnd, mener han.

– Fosteret må ha et rettsvern. Om det kalles abortnemnd eller noe annet er ikke så nøye, men jeg synes det skal være en ordning hvor kvinnene må møte for å snakke om aborten.

– Har du forståelse for at noen kvinner opplever møtet med abortnemnda som belastende?

– Jeg aksepterer at det vil være noen som opplever det sånn, men jeg tror det er et veldig lite mindretall. Jeg kjenner meg ikke igjen i den beskrivelsen av at en nemnd er fæl, sier Salvesen. Han satt selv i abortnemnd for femten år siden.

– I en kronikk i Aftenposten skriver du at du vil påstå at det er et mindretall av abortsøkende kvinner som opplever møtet med nemnda som negativ. Hva baserer du det på?

– Etter over 25 år som fostermedisiner har jeg møtt svært mange kvinner både før og etter senaborter. Jeg kan knapt huske noen som har sagt at møtet med nemnda var traumatisk, men jeg har mange eksempler på kvinner som opplevde nemnda positivt og støttende i en vanskelig livssituasjon, sier han.

Skremmende tone i debatten

SVs forslag om å utvide grensen for selvbestemt abort frem til uke 22 fyrte opp en betent debatt. Mens Rødts landsmøte tidligere i år stemte for samme grense, kalte KrFs partileder forslaget «drastisk».

– Det er et veldig radikalt forslag de går inn for, sa Kjell Ingolf Ropstad til Aftenposten, og viste til at man i dag kan redde barn ned til uke 23.

Etter SVs landsmøte har det vært uenigheter i partiet om hvor grensen skal gå. Flertallet skal, ifølge det kilder har sagt til Vårt Land, mene at abortnemndene skal erstattes med rådgivning og gi kvinnen siste ord om senabort.

Astrid står ved en benk med solen i ryggen. Hun er ferdig med å fortelle sin historie, og nå snakker hun engasjert om den pågående abortdebatten.

– Den harde prinsipielle tonen, på et felt som er så etisk vanskelig og eksistensielt, det skremmer meg, sier hun og utdyper.

– Jeg føler meg litt truet av det, jeg kjenner meg ikke igjen i den beskrivelsen av en kvinne, eller menneske for den saks skyld. At vi klarer dette best alene, sier hun om SVs vedtak.

Hun betegner seg selv som feminist, men mener at i dette tilfellet legger man for mye på kvinner i en ekstrem situasjon, ved å la valget være opp til dem.

– Vi kjente tross alt begge på tvil før vi landet på valget vi tok, og jeg har trøstet meg med at nemnda var enige med oss i at dette valget var «innenfor».

– Samtidig er jeg glad for at vi får en diskusjon om hvordan denne støtten rundt kvinnen kan gjøres bedre. For dersom det fortsatt stemmer at mange kvinner utelukkende opplever abortnemnda som en tilleggsbelastning, er det uholdbart, sier hun.