Mabaan. Kuruntus Dorge og Rahab William Wadda er to av 284 flyktninger som har kommet til Norge de siste årene som snakker mabaan. Ekteparet er i ferd med å lære seg norsk, men savner felleskapet de fant i Lilleborg og Torshov menighet før pandemien rammet.(Foto: Erlend Berge)

Isolert av språket

FLYKTNINGER: I skyggen av pandemien har Norge tatt imot en gruppe overføringsflyktninger fra Sør-Sudan som snakker et språk nesten ingen har hørt. Støttespillere frykter at familier lever i isolasjon.

Publisert Sist oppdatert

Det kan ha vært i 1997, eller i 1998, i distriktet Maban i Sudan tordner det sudanske luftforsvarets enorme Antonov-fly over landsbyen til Kuruntus Dorge. Han er tolv eller tretten år, og han vet allerede hvilken ødeleggelse de bærer i magen. Sammen med noen av søsknene søker han tilflukt i bushen, foreldrene skal han aldri se igjen. I 1998 blir han registrert som flyktning, i nabolandet Etiopia.

Rundt samme tid er pastor David Demey fra en baptistkirke i Khartoum i Sudan, på besøk hos Lilleborg menighet i Norge. Demeys egen menighet, ved Banat Local Church er fra folkegruppen mabaan som har søkt tilflukt i Sudans hovedstad. De to menighetene oppretter et vennskapsbånd. Da mange av flyktningene returnerer fra Khartoum til den nyopprettede staten Sør-Sudan i 2011, tar de vennskapet med Lilleborg med seg til hjemstedet. Lilleborg blir et begrep, både i Maban, og blant flyktninger derfra, i Etiopia.

Tjue år etter å ha fått flyktningestatus i Etiopia, får Dorge status som overføringsflyktning til Norge. Han vet bare en ting om landet han tar med seg kona Rahab William Wadda og deres lille datter Molla til.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP