Miriam forlot Norge for å slippe stempelet «gladkristen»

JANTELOV: Hun er kristen og hun er glad. Men i Norge fikk Miriam Ekelund det negative stempelet «gladkristen». Derfor var det befriende å forlate fødelandet.

Reportasje

Hele livet har Miriam Ekelund opplevd Norge som et trangt sted.

Som barn fant hun en brent Bibel på trappa.

Som ungdom opplevde hun at andre tenåringer skjøt med raketter mot huset hennes.

Som voksen har hun sett seg nødt til å fjerne bibelskole fra CV-en sin. Dette fordi hun har fått skeptiske spørsmål om tro i jobbintervjuer, der tro i utgangspunktet skulle være en irrelevant.

– Er du heldig, får du merkelappen: «Hun er kristen, men hun er ålreit likevel», sier Miriam Ekelund og ler.

Skjellsord

Denne våren kommer Ekelund ut med boka Du skal lide for fellesskapet. Forlaget markedsfører den som Anti-janteboka.

Her har den 42 år gamle kvinnen fra Hurdal intervjuet ti personer som forteller om sitt møte med det de opplever som en trang norsk kultur. Men bakgrunnen for skriveprosjektet er hennes egen opplevelse.

Miriam Ekelund føler rett og slett at hun er litt for glad til å passe inn i Norge:

– Er du for glad, gjør du andre ukomfortable. Du aner ikke hvor ofte jeg har måttet stenge gleden inne så det ikke skulle bli for mye for andre. Og dette gjelder ikke bare gleden ved å tro på Jesus, fastslår Miriam.

Hun mener det forteller sitt at uttrykket gladkristen er blitt et skjellsord i Norge.

– Tenk på det! To positive ting blir slått sammen og gjort til en karikatur. I mitt tilfelle følte jeg at jeg måtte vekk. Jeg ville til et sted hvor det var bra å smile. Hvor man ikke møtte sanksjoner fordi man var utadvendt og fortalte hva man tenkte.

---

Eksistens: Vendepunktet

I denne serien forteller vi ­historien til mennesker som plutselig må tenke nytt om virkeligheten.

  • Navn: Miriam Ekelund
  • Alder: 42
  • Bosted: Hurdal
  • Familie: Samboer med Frode Burdal Klevstul
  • Yrke: Redaktør for bladet Fordøyelsen
  • Hobbyer: Trene og være ute på tur
  • Aktuell: Har skrevet boka «Du skal lide for fellesskapet» (Mpatic forlag 2021). Samboer Klevstul er illustratør

---

Miriam Ekelund

Gåsehud

Da Ekelund tok mastergrad i Australia kjente hun at det var lettere å puste. Hun begynte å drømme om å flytte fra Norge.

I 2012 fikk hun jobb i Uganda. Det ble hennes store vendepunkt:

– Jeg får fortsatt gåsehud av å tenke på det. Møtet med det afrikanske landet åpnet øynene mine og ga meg en følelse av å være fri. Her var det helt normalt å ha en tro og vise glede. Det var en varme og en tilstedeværelse jeg hadde savnet. Jeg tenkte: Ahhh. Sånn kan man faktisk ha det.

Ekelund beskriver hverdagslige scener hvor bestemødre og barn synger, danser og shaker sammen. De hun møtte kjente ikke på skam ved å bruke kroppen sin og leke. Det var ingen ting som het å ikke kunne synge eller ikke kunne danse.

– Jeg lærte fort det afrikanske ordtaket: «Hvis kun de fuglene som synger best skal synge, blir det fort stille i skogen».

Den rare ateisten

I landsbyen Katwe ved grensen til Kongo var Ekelund omgitt av folk som trodde. De var kristne og de var muslimer, men forskjellen ble aldri problematisert. Det var en selvfølge å ha en tro.

– En av de jeg jobbet med var ateist. Mange så rart på henne. Og da måtte jeg si til henne: «Sånn er det i Norge, bare med motsatt fortegn».

– Så da var det kanskje litt trangt i Uganda også?

– Ja, det var lite rom for å ikke tro på Gud. Det er helt riktig. Det skal også sies at rommet for å være homofil eller lesbisk der var nærmest ikke-eksisterende. Dette viser at også de har ting de må jobbe med i sin kultur, fastslår Ekelund.

Miriam Ekelund

Skal flytte

Miriam Ekelund ble født i Nord-Norge, men familien hennes flyttet til Vestfold da hun var sju. Hun snakket dialekt og var med i en pinsekarismatisk menighet. Det førte til at hun ble mobbet. Hun ble kalt både same og latterliggjort fordi hun var kristen. Alle de andre i klassen ble bedt på fest unntatt henne.

– Det var ganske massivt. For meg har Norge vært et vondt land å bo i, selv om jeg selvfølgelig har hatt det materielt godt her.

– Hvorfor flytter du ikke for godt?

– Vi er i ferd med å gjøre det. Leiligheten er lagt ut for salg. Vi vet ikke helt hvor vi vil, og covid gjør alt litt vanskelig. Jeg tror vi begynner et sted sør i Europa, sier Miriam – og sikter til seg selv og Frode Burdal Klevstul, som både er samboer og illustratør av Antijanteboka.

Du aner ikke hvor ofte jeg har måttet stenge gleden inne så det ikke skulle bli for mye for andre.

—  Miriam Ekelund

Det var sykdom som tvang Miriam Ekelund til å forlate Afrika og dra hjem til Norge. Hun hadde pådratt seg både tyfoidfeber og malaria, samt parasittsykdommen giardia, amøbe dysenteri og tykktarmsbetennelse.

– Jeg måtte faktisk dra hjem for å redde livet. Likevel har jeg kjent på en sorg over å forlate kontinentet.

– Hvor er drømmestedet å bo?

– Et sted hvor jeg ikke må legge lokk på meg selv. Hvor jeg ikke møter nedlatenhet fordi jeg er åpen og gira. Hvor dette ikke gjør meg naiv eller dum i andres øyne.

PUR GLEDE: Miriam Ekelund kjører karusell med lærerkollega Henry Kabiriri i Uganda.

Sosial angst

Janteloven er et begrep som ble konstruert av den danske forfatteren Aksel Sandemose. Han flyttet til Norge i 1930. Tre år senere skrev han boka En flyktning krysser sitt spor.

Her møter vi romanfiguren Espen Arnakke, som er oppvokst i byen Jante. En typisk setning fra boka er denne: “Min mor har aldri kysset meg, det jeg kan huske. Vi gjorde ikke sånt i Jante».

Janteloven opererer med ti bud etter mønster av kristendommen. Første bud er: Du skal ikke tro at du er noe.

– Jantelovens essens er at gruppen vet. Du skal ikke tro noe på egen hånd. Så jeg synder veldig når jeg kommer med en bok som gjør opprør mot dette. Men jeg gjør det fordi jeg ikke kan la være. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at 800.000 nordmenn har så sterk sosial angst at det hindrer dem i hverdagen. Det er alvorlig.

– Forekommer det sosial kontroll og angst også i kristne miljøer?

– Definitivt. Det er mye jantelov i kristne miljøer. Jeg vet dessverre om mange som fikk angst og depresjoner og måtte komme seg vekk. De følte ikke at de kunne være der med hele seg.

– Hvordan beskriver du din egen tro?

– Kjernen i troen min er Jesus. Han er min redningsmannen. Jeg hviler i nåden. Det er i utgangspunktet enkelt og ukomplisert. Men med en gang det blir en gruppe, en menighet, et kirkesamfunn og en teologi, så kommer verdidokumentene, reglene, kontrollen og sanksjonene. Man må skrive under på ting for å jobbe der. Det er så rart. For Jesus omga seg med tollere, uteliggere og prostituerte. Og så har følgerne hans begynt å oppføre seg akkurat som de fariseerne Jesus kritiserte, de som flashet sin moralske standard og fordømte andre.

Dans er en viktig del av kulturen i Uganda, og Miriam Ekelund elsket å hive seg med.

Et kuet folk

Ifølge boka til Miriam Ekelund viser forskning at Norge er verdens sjette mest konforme land. Selv om vi har formell ytringsfrihet, har vi sosiale mekanismer som gjør at mange er redde for å ytre noe som ikke er godkjent av gruppen.

– Mange nordmenn er redde for å vise følelser eller ha provoserende meninger. De er redde for å bli baktalt, latterliggjort eller frosset ut.

– Men forskning viser vel også at Norge er et land med veldig mye tillit?

– Ja, det er riktig. Men tør vi være sammen uten å være like? Tåler vi at noen tror noe som er annerledes enn oss? Jeg syns det er trist at mye av det beste som bor i folk blir kvalt på grunn av konformitetspresset. Folk spiser det som er mattrenden, innreder sånn som mediene sier at interiørtrenden er og tror det som alle andre tror på. Hvor er det blitt av det å kjenne seg selv og uttrykke sin egenart?

Med en gang det blir en gruppe, en menighet, et kirkesamfunn og en teologi, så kommer verdidokumentene, reglene, kontrollen og sanksjonene.

—  Miriam Ekelund

Miriam Ekelund presiserer at hun selv ikke er perfekt. Hun innrømmer villig at hun har trekk av det hun kritiserer. Kanskje er hun for lite raus med det typisk norske når hun stempler oss en konform gjeng?

– Ja, kanskje. I teorien har vi mangfold. Men i praksis kjenner jeg litt for mange som har det som meg: De kjenner seg litt piska. Kanskje føles det sånn fordi jeg har sammenligningsgrunnlaget. Å komme hjem fra Uganda skapte et savn. Jeg savnet å se holdningen og måten de gikk på. Folk som ser frie ut, er gjerne frie. Folk som beveger seg på en kuet måte, er gjerne kuet.

– Kan man ikke være fri og happy som en del av gruppen?

– Jo da. Kanskje er det dårlig gjort av meg å si til andre at de sitter i et bur, hvis de er fornøyde med det. Men jeg vil si fra likevel. Jeg tror vi har godt av å bli konfrontert med hvem vi er. Kritikk kan være sunn, selv om den er vond.

Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje