Reportasje

«Du er hundre sterke kilo, men mot 400 tonn med leire er du som et støvkorn»

GJERDRUM-RASET: Jan-Tore Bariås (60) føler seg liten. Han takker for at han er i live. Og han ønsker seg en ro han ikke verdsatte ordentlig før raset gikk.

Jan-Tore Bariaas (60) føler seg liten. Han takker for å være i live. Og han ønsker seg en ro han ikke verdsatte ordentlig før raset gikk.

– Når naturen bjeffer, da blir vi små. Det skjønner jeg nå.

Dette er det første Jan-Tore Bariås sier når jeg møter ham på Olavsgaard hotell på Skedsmo. Han tar meg med til et rom der vi kan prate uforstyrret. Det viser seg å være samme rom som han ble mottatt i den morgenen han ble reddet ut av raset.

Fortsatt er det en flekk på gulvet på en drøy kvadratmeters størrelse ved bordet der han satt for en uke siden.

– Den leira stammer fra klærne mine, konstaterer han. Og fortsetter:

– Alt var rart den morgenen jeg kom hit. En av de rare tingene var at jeg har vært her en gang før. Jeg og kona feiret bryllupet vårt i dette rommet i 1990. Da sto vi ved starten av et eventyr. Nå var jeg midt i et mareritt.

Snøstorm

30. desember 2020 begynte en anelse uvanlig for Jan-Tore Bariås. Han sto opp klokka 04, slik han pleier, for å være på jobb i Bama innen fem.

Han noterte seg at lyset i huset ikke fungerte og tenkte at det var strømbrudd. Så merket han at det ikke var vann på badet. Det var mer unormalt. Han stusset litt, men tankene var løsningsorienterte.

Siden garasjeporten var strømstyrt, skjønte han at han ikke kunne bruke den bilen han pleide å kjøre i. Derfor vekket han kona for å få nøklene til bilen som sto ute. Det var den nye, store og solide Toyotaen. I ettertid tenker han at han allerede der hadde marginene på sin side.

Jan-Tore kjørte 5–600 meter. Alt var helt vanlig. Han satt og drodlet om dagens gjøremål. Men plutselig var veien foran ham fylt av en slags snøstorm. Han slo på vindusviskerne for å få sikt.

Akkurat da forsvant alt. Veien var ikke mer. Bilen traff bakken langt der nede med panseret først. Airbagen løste ut. Bilen tippet over på taket og ble liggende opp ned.

Skrekkfilm

Fortumlet lurte Jan-Tore på hva i all verden det var som hadde skjedd. Han fikk presset vekk airbagen, kom seg ut av sikkerhetsbeltet og fikk opp døra. Det var beksvart. Han løftet blikket og så to billykter oppe på jordet i den retningen han hadde kjørt.

– De to lyskjeglene sto som spøkelsesstråler over et landskap som så ut som en skrekkfilm.

Øynene vennet seg gradvis til mørket. Han kunne se hus som sto over ham og vaglet i løse luften. Han fikk øye på en person som sto og viftet med en lommelykt fra andre etasje i huset sitt. Jan-Tore skrek at han måtte komme seg vekk, for huset ville forsvinne. Han vet i ettertid at mannen klarte det, og at han også fikk med seg samboer og barn.

Jan-Tore ønsket desperat å ringe for å varsle kona si. Men mobilen var blitt borte. Han kunne trengt den som lommelykt også. Han var omgitt av gjørme og skarpe ting som fløt rundt. Alt var sleipt og uoversiktlig. Men han bestemte seg for å lete etter en vei ut.

I letingen fant han en eldre mann som satt midt i en pinnehaug av et hus. Mannen var dårlig kledd og hadde et kutt i tinningen. Jan-Tore ga ham jobbjakka si, og bestemte seg for å vente sammen med ham. Lyden av helikoptre i luften ga dem håp.

Heldig

Etter om lag en time ble de heist opp fra raset. Det første Jan-Tore gjorde var å ringe kona. Hun pakket en bag i all hast og forlot huset.

– Huset vårt står ennå, vi var av de heldige. Men om vi flytter tilbake dit er høyst usikkert. Jeg håper i det minste vi kan få med oss en redningsmann inn og få hentet noen få av de kjæreste tingene vi har.

Jan-Tore Bariaas (60) føler seg liten. Han takker for å være i live. Og han ønsker seg en ro han ikke verdsatte ordentlig før raset gikk.

Tårene ligger i øyekroken når Jan-Tore forteller om redselsnatta. Og tårene renner fritt når han begynner å fortelle om tankene etterpå.

De store hendene hans ligger foldet på bordet. Han har et par skrubbsår som synlige tegn på det han var med på. Ellers er han fysisk uskadet.

– Har du noen gang tenkt på at noe sånt kunne skje?

– Nei … Nei. Nei, jeg har ikke det.

– Hva gjør det med tryggheten din når det likevel skjer?

– Jeg var på feil sted til feil tid, og likevel hadde jeg griseflaks. Men de som lå i sin egen seng, det som skal være det tryggeste stedet av alt, jeg lurer på hva de tenkte de sekundene de seilte av gårde. Det er så tilfeldig hvem som ble rammet.

– Hva tenker du om de tilfeldighetene?

– Jeg vet ikke, sier Jan-Tore Bariås stille.

Tenåring igjen

Om lag 1000 mennesker har vært evakuert etter at ni boliger ble tatt av leirraset i tettstedet Ask på Romerrike i forrige uke.

– Skulle vi få grønt lys til å flytte tilbake, så tilsier vel sunn fornuft at det er idiotsikkert å gjøre det. Men det spørs om fornuften klarer å overstyre redselen. Ingen aner jo når neste ras kommer. Eller hvor.

Jan-Tore Barriaas har vært på A-hus for å sjekke hvordan det går med den gamle mannen som fikk jakka hans. På grunn av korona ble han stoppet i døra på sykehuset. Men han fikk beskjed om at mannen har det bra.

– Jeg håper å få treffe ham etterhvert. Så vi får snakket litt om det som skjedde. Men det viktigste er å vite at han klarte seg.

Det viser seg gang på gang at vi ikke skal bølle med naturen, da får vi juling.

—  Jan-Tore Bariås

Bariås hadde sett for seg å roe ned mot pensjonsalderen. Nå føler han at han er rykket 40 år tilbake.

– Det er som å være tenåring igjen. Vi må ut å finne et sted å bo. Vi er på bar bakke, har ingen ting. Vi vet at dette skjer jevnlig i alle verdenshjørner, men nå er vi der sjøl. Vi har mista ti sambygdinger. Men hadde raset gått 200 meter til innover, ville vi kanskje mista 300.

En ørefik

På Olavsgaard går praten mellom de evakuerte, både om praktiske ting og om de store eksistensielle spørsmålene:

– Behovene er forskjellige. Noen har mistet sine kjære. Andre har mistet et hus. Noen vil prate hele tiden. Andre vil være i fred. En person var opptatt av om noen kunne hente avisa hans utenfor huset. Det var så rart. Men de fleste er veldig rasjonelle. Vi snakker om tidsaspektet. Hvor lenge skal vi måtte vente?

– Hva sier man til dem som har mistet alt?

– Jeg vet ikke. Det er ingen ord som duger. Heldigvis får de hjelp av psykologer og prester. Så god hjelp som de kan. Men det løser jo ikke situasjonen.

– Er livet skjørere enn vi tenker over?

– Det er nok det. Det viser seg gang på gang at vi ikke skal bølle med naturen, da får vi juling. Den matchen taper vi gang på gang.

– Er det en ny tanke for deg?

– Litt ny er den nok. Du er høy og mørk og tøff i trynet. Så blir du plutselig fryktelig liten. Du er hundre sterke kilo, men mot 400 tonn med leire er du som et støvkorn. Jeg tror vi mennesker har gått for langt i vår jakt på profitt. Da slår naturen tilbake. Og vi er sjanseløse. Jeg håper inderlig at alle prosedyrer er fulgt ved byggingen på Gjerdrum, sånn at vi ikke finner en syndebukk. Det ville vært fryktelig. Nei, det holder at det er naturen som har gitt oss en ørefik.

Jan-Tore Bariaas (60) føler seg liten. Han takker for å være i live. Og han ønsker seg en ro han ikke verdsatte ordentlig før raset gikk.

Slutte å jage

En kollega i Bama kom kjørende mot raset en time etter Jan-Tore Bariås. Han klarte å stoppe da framhjulene hang ut over kanten. De to mennene har snakket sammen om det som skjedde, og de er enige om at det må bli noen kaffeprater med jevne mellomrom i tiden som kommer.

– Kan livet bli det samme igjen?

– Dette kommer nok alltid til å kverne i bakhodet mitt. Vi mennesker er ganske gode til å tilpasse oss, det har jo koronaen vist. Men at dette forsvinner ut av minnebanken, det har jeg ingen tro på. Får bare håpe at vi ikke får noen traumer av det.

Bariås har sovet bra de nettene som er gått etter ulykken. Og han har prøvd å kjøre bil igjen. Han var veldig på alerten. Men det gikk bra.

– Hva tror du blir viktigere enn før?

– Å ha ro. Med mine nærmeste. Ikke kjase og mase. Vi er så altfor opptatt av å kjøpe oss ting. Vi stresser for å bytte ut en 50 tommers tv med en på 60 tommer, og vi syns ikke vi kan kjøre Golf når naboen har Porsche. Men hvilken rolle spiller det? Vi må slutte å jage etter mer og heller se hva vi har. Være til stede der vi er.

Takknemlig

Bariås kjenner på en stor takknemlighet. Og han håper at den følelsen ikke går over.

– Jeg er ikke kategorien personlig kristen, men jeg tror at vi har noen med oss. Jeg har ikke vært sint på Gud etter raset, men jeg har takket for at jeg fortsatt har livet. Tenk å få et nytt år å starte på! Det er ingen selvfølge. Vi må ikke glemme å si takk for hver dag vi fortsatt er med, fastslår Jan-Tore Barliaas.

---

Fakta: Jan-Tore Bariås

  • Alder: 60
  • Familie: Gift, to voksne sønner
  • Bosted: “Fast” bosted Gjerdrum, midlertidig på Olavsgaard hotell
  • Yrke: Jobber i Bama
  • Hobbyer: Liker å sykle, aktiv innen ishockey og korps

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje