8. mai 1933 skulle de folkevalgte omsider få se det omstridte teaterstykket med egne øyne. På første benk i Nationaltheatret satt statsminister Johan Ludwig Mowinckel, i salen var også kirkeministeren og flere statsråder i Venstre-regjeringen. Her var også jusprofessorer og avisredaktører, men ingen vanlige publikummere.
Da teppet falt og forestillingen var slutt lød applausen.
Dagen derpå prydet saken aviser over hele landet. I den kristne avisen Dagen lød tittelen: «Den lukkede opførelse av Guds grønne enger fikk demonstrativt bifall».
Klappingen var dråpen som fikk begeret til å renne over for ledere i den kristne lekmannsbevegelsen, de som til nå hadde tviholdt på støtten til Venstre. Så var ikke dette deres parti likevel.
Fire måneder senere var Kristelig Folkeparti født.
Harmløst?
For tiden spiller teaterstykket Ways of seeing en viktig rolle i rettssaken mot Laila Anita Bertheussen. Men det er ikke første gang et stykke som ytterst få har sett, har skapt dramatikk langt utenfor scenen.
Selv om knapt noen hadde sett det, skapte teaterstykket Guds grønne enger så kraftig politisk storm, at det førte til at Norge fikk ny blasfemiparagraf og at partiet KrF ble skipet. Og skal vi tro idéhistoriker Haakon Bekeng-Flemmen vitner saken om dype forandringer i selve tankesettet blant nordmenn: Om hvordan vi oppfatter religion – og hvordan vi forventer at staten verner oss mot krenkelser.
Nylig forsvarte han en doktoravhandling, der han undersøker hvorfor Guds grønne enger fikk så stor sprengkraft, og ikke minst hvilke konsekvenser dette fikk.
– Men for oss virker dette teaterstykket trolig helt harmløst, medgir Bekeng-Flemmen.
– Kort fortalt handler det om historier fra Det gamle testamentet, slik de utspiller seg i hodet på ei afroamerikansk jente på søndagsskolen i Louisiana. Den lille jenta sitter der og lærer om Noa og andre skikkelser, og etter tur dukker figurene opp på scenen – slik hun ser dem for seg – alle som svarte sørstatsamerikanere.
Så hva skjedde egentlig?
Broadwaysuksess
Skuespillet var forfattet av amerikanske Marc Connelly, og hadde gått sin seiersgang på Broadway i New York før det kom til Dramaten i Stockholm. Dette var europapremieren – men nå ulmet det. Aksjonister protesterte utenfor teatret, og svenske nazister delte ut flyveblader for å advare publikum.
Følgelig hadde Nationaltheatret i Oslo tatt et par hensyn da de planla den norske oppsetningen. Oversetteren, som het Ronald Fangen, og senere grunnla avisen du nå leser, ga det en språkdrakt som var milevis unna Connellys sørstats-engelsk: På Nationaltheatrets scene skulle alle snakke riksmål, ikke noen fattig «Vika-slang».
Men kanskje viktigst: I motsetning til de øvrige rollene, var selve Vårherre blitt hvit i huden.
Kravet fra grasrota
Høsten 1932 var det knapt noen som hadde sett stykket, men det gikk rykter om at dette var betent, og nå begynte avisspaltene å fylles med kritikk av Guds grønne enger. Snart tok lederne i flere kristne organisasjoner kontakt med Nationaltheatret, med et krav om at stykket umiddelbart ble tatt av plakaten.
De var ingen hvem-som-helst i datidens offentlighet. Her sto Ole Hallesby, «høvdingen» i Det norske indremisjonsselskap. Her var toppene i lærerorganisasjoner og Norges kristelige ungdomsforbund, i dag kjent som KFUK-KFUM.
Parallelt startet en folkelig mobilisering med et langt sterkere krav: Det ble holdt folkemøter, skrevet avisinnlegg, debattert fra prekestoler og under kristne møter, holdt dør-til-dør aksjoner, og på lokale møtesteder ble det lagt ut lister der folk kunne gi sin tilslutning til et krav om en ny lov, en som forbød fremstillinger av Gud på scenen.
Underskriftene ble sendt til Stortingspresidenten i Oslo. Og de understreket at det var lokalsamfunnets mest aktverdige representanter som stilte seg bak kravet: her var ordførere og sogneprester, lensmenn, foreningsledere, lærere og menighetsrådsformenn oppført med titler.
Bekeng-Flemmens opptelling viser at rundt 33.000 nordmenn stilte seg bak kampanjen.
– Det bygget seg opp et politisk press uten sidestykke rundt dette skuespillet, konstaterer forskeren.
Landeplagen
Saken ble en kasteball som først lå hos regjeringen Hundseid, deretter hos regjeringen Mowinckel. Det hjalp lite på husfreden at forfatteren og lyrikeren Arnulf Øverland meldte seg på torget.
I en tale på Studentersamfundet i slutten av januar 1933 sa han dette:
«(...) rett som det er, begynner prestene å skrike og bære sig, fordi en eller annen har krenket dem - eller spottet Gud, det er nesten det samme. Hvis de f.eks. ikke får lov til å bestemme Nationalteatrets repertoire - hvis f.eks. vi hedninger, vi som går på teater, får lyst til å se et skuespill, som ikke er særlig religiøst, da blir de såre og ømme, og der blir et skrik og en jammer uten like-»
Foredraget hadde den snart så velkjente tittelen «Kristendommen, den tiende landeplage».
– Men det er ikke alle som er klar over at dette var et innlegg i debatten om Guds grønne enger, påpeker Bekeng-Flemmen, og forteller at da Øverland utover våren dro på turné med foredraget, med vestlandshovedstaden Bergen som første stopp, ble dette av enkelte sett som et tideverv.
Dagens redaktør, Johannes Lavik, som først hadde ristet på skuldrene av Øverlands foredrag, advarte nå mot en «voksende, fanatisk gudløshetsbevegelse».
Øverlands motpart var Peder Blessing Dahle, en teolog og prest som hadde vokst opp på misjonsmarken i det sørlige Afrika, og noen år senere ble utnevnt av Quisling-regjeringen til biskop. Men i 1932 og 1933 var han fanebærer for protestene mot Guds grønne enger. Blessing Dahle dro i gang opprøret da han advarte mot stykket under en radiosendt gudstjeneste. Høsten 1932 skrev han flere avisinnlegg om saken, og han gjorde også som Øverland – og reiste på foredragsturné rundt i landet, der han også samlet inn underskrifter.
Drap på Sørlandet
Ikke bare prester og kristne organisasjoner deltok i denne jobben. I Kristiansand gjorde Fedrelandslaget (Fe-laget) sin sekretær en iherdig innsats. Han het Anders Lange, og sendte alene inn 3.000 underskrifter.
Den senere gründeren av Anders Langes Parti – forløperen til Fremskrittspartiet – hadde et par makkere, og en kuriøs detalj, er at de to, Gunvald Johnsen og Walther Berntsen, samme vår ble involvert i en føljetong av forbrytelser: De drepte en 17-åring i vaskekjeller for å skjule en forsikringssvindel, og da de til slutt ble sendt bak lås og slå, lot ikke arbeiderpressen sjansen gå fra seg til å bemerke at dette var moralens høye voktere.
At Fe-laget kom på banen, forteller mye om det politiske klimaet på starten av 1930-tallet. Dette var en borgerlig og «nasjonalsinnet» opplysnings- og propagandaorganisasjon. De hadde Frithjof Nansen på laget, og så det som sitt oppdrag å gjøre front mot radikal sosialisme.
Slik hadde Fe-laget felles fiende med den kristne lekmannsrørsla, som ofte var småkårsfolk, men som så med skrekk på hvordan kristendommen så ut til å miste fotfeste.
– Det er på denne tiden at kulturradikalisme blir konstruert som en politisk trussel i Norge, forteller Bekeng-Flemmen.
Fienden var ikke lenger bare arbeider-bevegelsen, men «kultur-radikaleren», angivelig en farlig nyhedensk kulturelite.
— Haakon Bekeng-Flemmen, idéhistoriker.
Kulturradikaleren – en stråmann?
– Skriver ikke den seg tilbake til 1800-tallet og Georg Brandes?
– Jo, men ordet ble lite brukt før debatten om Guds grønne enger. Det var nå begrepet for alvor ble etablert i norsk offentlighet. Det overtas etter hvert av nazistene, og etter krigen tar Sigurd Hoel og andre dette i bruk om seg selv.
Det er likevel villedende å forklare debatten om Guds grønne enger som et sammenstøt mellom kulturradikalere og lekmannsbevegelsen, mener
Bekeng-Flemmen. For med unntak av Øverland var det få blant de radikale forfatterne som engasjerte seg i striden:
– Jeg tror vi må forstå dette i lys av at Arbeiderpartiet hadde gått på en skikkelig trøkk i valget i 1930. Partiledelsen var påpasselige med ikke å fremstå som en trussel mot kristendommen, og havnet i en balansegang mellom ytterfløyene i partiet. Tross alt var det mange kristne arbeidere der ute. I dette vakuumet trengtes en ny fiende: Og da ble Øverland symbolet på en ny kraft. Fienden var ikke lenger bare arbeiderbevegelsen, men «kulturradikaleren», angivelig en farlig nyhedensk kulturelite.
Det som utmerket striden var likevel konsensusen – selv blant teologene. Dette var ikke lenge etter professorstriden ved Teologisk fakultet på Universitetet i Oslo, som førte til at Menighetsfakultetet ble skipet, men i spørsmålet om Guds grønne enger, var både liberale og konservative teologer enige om at stykket var høyst problematisk.
– Den største innvendingen var at Gud ble vist som et menneske, sier Bekeng-Flemmen, og forklarer:
– I stykket går Gud rundt og prater med folk, og på et punkt blir han overtalt til ikke å være en straffende gud, men en barmhjertig gud. Dette var på kant med datidens teologiske trender, som kom til uttrykk blant annet i den dialektiske teologien med Karl Barth i spissen. Her var det avstanden mellom Gud og menneske som ble fremhevet. I debatten ser vi også at også at billedforbudet fikk en ny vår. Teologer som Hans Ording argumenterte for at dette måtte tas inn igjen som en del av dekalogen – altså de ti bud.
Selvvalgt Gud?
To ensomme svaler mente stykket burde vises: Den danske presten og dramatikeren Kaj Munk, som ble oversatt til norsk og trykket i Dagbladet, samt biskop Eivind Berggrav, som noen år senere ble frontfigur i kirkekampen mot nazismen.
Berggrav argumenterte med at stykket ikke prøvde å vise Gud, men at det snarere fortalte om at vi alle har våre ufullstendige bilder av Gud, og at vi streber etter å finne ham. Og i stykket ble Vårherre vist som den flotteste skikkelsen den lille jenta kunne tenke seg, nemlig som byens gamle pastor.
Dermed fikk han Ole Hallesby på nakken, som minnet om at kristendommen var en åpenbaringsreligion, og at mennesket ikke kunne velge hvem Gud er.
Det var stadig fremhevet i debatten, at religiøse følelser var noe spesielt «ømt».
— Håkon Bekeng-Flemmen
Syndig teater
Det gjorde ikke Hallesby mer vennlig innstilt at dette var teater. Ifølge indremisjonshøvdingen var dette syndig. Verken Bibelen eller kirkens bekjennelsesskrifter sier noe om teater, men det var heller ingen «nytteplante». Teateret hørte til et verdslig domene, og ledet dermed mennesket i en annen retning enn mot Gud, argumenterte Hallesby.
Også liberale teologer sa at Gud på teater var helt uakseptabelt.
Ordings argument var at teateret i sitt vesen var illusjon, en forfalskning. Og hvis Gud sto på rollelista, var dette et forsøk på å skape en illusjon av guddommen, noe som var dypt problematisk.
Han forklarte scenekunstens makt over sinnet på denne måten:
«Dersom negerbarnreligionen illuderes på scenen, så blir tilskueren revet med i denne religionsform, ja, dersom kunstens illusjon er god, så faller kritikken bort, og man glemmer avstanden mellem ens egen religion og negerbarnas.»
«Negerbarn», «Negerstykke», «negerskuespill», «negerprodukt», «negerrevy» og «negerkomedie».
Bekeng-Flemmen mener noe av provokasjonen ved skuespillet, handlet om rase.
Men hva heftet egentlig ved ordet «neger» i 1933?
Misjonsfolket var svært opptatt av å si at stykket ga et forvrengt bilde av «negrenes religion». De viste til egne erfaringer fra Afrika, og at folk der var svært så ydmyke og gudfryktige.
– Noe som er påtakelig, siden personene i stykket ikke er afrikanere, men amerikanere. Selv om det er noen gode ting å si om misjonsbevegelsens syn på rase, mente man åpenbart at en neger er en neger, uansett sted og sammenheng bemerker Bekeng-Flemmen.
Gud med cigar
Problemet synes å være at «negeren» var noe mange forbandt med en lettbent og løssluppen underholdningskultur.
– Å trekke Gud inn i dette fremsto virkelig som blasfemisk, sier Bekeng-Flemmen.
I den grad noen hadde sett mennesker med mørk hud i Norge i 1933, var det ofte på utstilling, i karavaner og «Kongolandsbyer», og etter hvert også på hotellscener der afroamerikanske musikere spilte jazz, og slik ble «negeren» koblet til en kommersiell bykultur.
Og en figur som man gjerne møtte på underholdningsscenen, var en jålete og ukultivert fyr som i forskningen er blitt kalt for «Den svarte dandyen».
Han hadde opphav i dansekonkurranser der slaver ble kledd opp med klær som normalt var forbeholdt de hvite, og han ble gjenstand for latterliggjøring via Black Face-teater.
Det er denne figuren som Bekeng-Flemmen mener at kritikerne så i skuespillets fremstilling av Gud.
Peder Blessing Dahle sa for eksempel at Gud ble gjort til en «cigarrøkende neger», en «lapset, vindrikkende og sigarettrøkende levemann».
Det er usikkert om han hadde fått med seg at forfatteren Connelly i instruksjonene beskrev Vårherre som en eldre pastor som var formelt kledd, høy og dyp i røsten. Uansett overså han at regissøren på Nationaltheatret hadde tenkt at Gud skulle være hvit i huden.
Jeg er ikke noget begeistret – jeg tilstår det – for de ting vi efter krigen har fått, som man med fellesbenevnelse kan kalle niggerkunst.
— Arbeiderpartiets Johan Nygaardsvoll under Stortingsdebatten om Guds grønne enger i 1933.
Blasfemi!
At stykket var ugudelig var Arnulf Øverland hjertens enig i – derfor måtte det vises, mente han.
Men opptredenen hans med «Landeplagen», førte til at Hallesby varslet politiet. Øverland ble nå anmeldt og tiltalt for blasfemi, det vil si brudd på straffelovens paragraf 142.
Rettssaken som fulgte, i mars 1933, har gått inn i historiebøkene, og ga god drahjelp til Peder Blessing Dahle og underskriftskampanjen. Samtidig tvilte det kristne lekfolket stadig mer på Venstres evne til å tale deres sak.
I september samme år så KrF dagens lys.
– Et kristelig parti hadde lenge vært på tale, men nå var det oppstått en ny situasjon. Guds grønne enger og Øverlandsaken var avgjørende for at deler av lekmannsbevegelsens kystbastioner ikke lenger så Venstre som sitt parti, mener Bekeng-Flemmen.
Øverland ble til slutt frikjent med henvisning til ytringsfriheten, men også Hallesby og Peder Blessing Dahle gikk seirende ut. Etter at Stortinget hadde debattert saken i april, valgte Nationaltheatrets styre med styreleder William Nygaard i front å ta skuespillet av plakaten allerede før premieren.
Og trass i kritikken mot Venstre, bidro Mowinckel-regjeringen til at en ny blasfemiparagraf ble vedtatt året etter.
---
Slik begrunnet Stortinget den nye loven
- «Formålet med bestemmelsen om religionens krenkelse er først og fremst å verne om religionsfriheten. Religionsfriheten består ikke bare deri at enhver kan ha den religiøse tro han vil. Efter en nogenlunde civilisert opfatning hører det til religionsfrihet også at staten verner om sine medlemmers rett til å utøve sin religion og bekjenne sin tro uten å være utsatt for overlast.»
- (Ot. prp. nr. 5. (1934) Om forandring i straffelovens § 142, 5.)
---
Ømme følelser
Det er her saken vitner om fundamentale endringer i selve tankesettet, mener Bekeng-Flemmen. Dette kom fram i måten debattantene stadig appellerte til myndighetene på:
– De søkte å løse konflikten gjennom et vern av individets friheter og rettigheter, og selv religiøst konservative stemmer i debatten endte slik opp med å støtte opp om en liberal stat.
Tidligere hadde blasfemiloven gitt et vern for Kongens tro og sakramentene, men den nye paragrafen vitner om en ny rettslig forståelse av både religion og blasfemi, ifølge forskeren:
– Fra å ha vernet religionen som institusjon, ble blasfemiforbudet nå et vern av individers følelser. Det var stadig fremhevet i debatten, at religiøse følelser var noe spesielt «ømt».
– Var det vekkelseskristendommen som fant vei inn i norsk lovverk?
– Absolutt. Den pietistiske lekmannsbevegelsen var opptatt av individet, var orientert mot troen som erfaring, og hadde nok en gryende innsikt i at kristendommen ikke lenger var noe som samlet hele nasjonen. Fremfor å forsvare kristendommen som en udiskutabel fellesverdi, sa mange at de personlig følte seg «krenket». Dermed plasserte de bevisspørsmålet hos individet selv, og de argumenterte ganske så liberalt med at et forbud mot blasfemi handlet om å verne borgeren og hans indre rom.
Mørkemenn?
Argumentene som var i spill, er kirkehistorisk interessante, mener Bekeng-Flemmen.
Dette var bare noen år etter den nevnte professorstriden. Men de samme aktørene som den gang sto beinhardt på bekjennelsesplikten og et krav om kirkelig enhet, argumenterte nå for religiøst mangfold og frihet.
– Mange tenker nok på den kristne lekmannsbevegelsen som en mørkemannskraft som arbeider imot ethvert fremskritt, men denne saken viser at de bidro til utviklingen av et liberalt syn på religion: Da den nye loven endelig ble vedtatt, begrunnes den i et prinsipp om religionsfrihet, formulert på en måte som var mye mer radikal enn hva som var gjeldende i Norge på den tiden.
Spor
Den eneste gang Guds grønne enger ble vist i Norge i 1933, var på den lukkede visningen med regjeringen Mowinckel.
Først i 1947, kom stykket på plakaten, på Det Norske Teatret. Da satt Peder Blessing Dahle i fengsel med en landssvikdom, og protestene fikk aldri de samme dimensjonene.
40.000 nordmenn så stykket, blant dem også Alf Prøysen.
Blasfemiparagrafen forsvant i 2015, men fortsatt finnes spor etter Guds grønne enger. Et av dem heter Julekveldsvisa, som Prøysen skrev på bakgrunn av teateropplevelsen.
