Magnus Eng Eriksen Arteid har hatt pilegrimer på tunet så lenge han kan huske. Nå har han overtatt ansvaret for herberget på Arteid vestre.
Det er Annika og Magnus du møter hvis du har klart å stavre deg ut av Oslo til fots, og enda gått noen kilometer, forbi Olavsgaard, Skedsmo og Frogner, og videre langs stien som peker mot Trondheim. Helt til Kløfta.
Oppvekst
Da pilegrimsleden ble åpnet i 1997 var verken Annika eller Magnus født. For dem har pilegrimene vært en helt naturlig del av oppveksten.
– Leden går rett forbi huset vårt, og vi pleier å invitere de inn på kaffe og is, sier Lundin Aae, som er vokst opp i nærheten. Mens Arteid forteller at de har hatt pilegrimer som har bodd på gården siden han var seks år gammel:
– Hva er de første minnene dine?
– At det stadig kom noen utenlandske folk til gården, og at pappa gikk rundt og bar på masse skilt som han skulle sette opp, sier 20-åringen og humrer.
Tillit
Magnus sin far kjøpte Arteid Vestre for cirka 30 år siden. Tidligere hadde de ku og sau på gården, i dag er det mest korn og grasproduksjon, i tillegg til litt utleievirksomhet.
– Vi kan ikke bare leve av gårdsdriften, forklarer Magnus.
Og de startet også et herberge da Magnus var cirka seks år gammel. Nå er det han som har fått stadig mer av ansvar for å ta imot pilegrimene.
De innlosjeres i det røde stabburet, som har flere senger, en sofakrok, og et kjøkken med spisebord. Som vertskap har han alltid nok å gjøre.
Han tar imot det, spør om de trenger noe, handler inn mat til dem hvis de trenger, stempler passene deres, rydder og vasker etter dem.
– Du har aldri ferie fra pilegrimene. Enten venter vi på noen, eller så dukker plutselig opp noen på døra.
Men hvis familien en dag likevel skulle være borte, legger pilegrimene alltid igjen betaling. Magnus kan ikke huske noen dårlige erfaringer.
Møtet med pilegrimene har derimot hatt sine fordeler. Han og de andre ungene på gården måtte tidlig lære seg språk.
For skal man snakke med de mange utenlandske pilegrimene, må man bruke engelsk. Skjønt, ikke alle kan det. I verste fall har de tydd til Google Translate.
– Men jeg merker fortsatt at jeg er litt spent hvis det er lenge siden jeg har snakket, så da øver jeg på det jeg skal si på forhånd, røper pilegrimsverten.
LES OM ANDRE HERBERGER FRA SOMMERSERIEN:
• Starter herberge i Bestemors ånd
• Ved grinda oppstår de beste samtalene
---
Sommerserie: Herbergene
- Pilegrimsveiene går ofte gjennom norske bygder, der lokale bønder og andre har etablert overnattingssteder for pilegrimer.
- Møtet med vertskapene ved disse herbergene gjør ofte inntrykk på pilegrimene.
- Vårt Land har besøkt noen av herbergene, og i sommer kan du lese historien om dem, og møte noen av ildsjelene som tar i mot vandrerne.
---
Roligere?
– Hvem er pilegrimene?
– Veldig mange tror jeg prøver å finne seg selv. Vi hadde nettopp innom en gutt som sa han trengte å tenke litt.
– Og noen er kristne. Det virker som at mange av dem undrer seg endel, skyter Annika inn.
– De er litt mer rolige enn folk flest, men de er også som folk flest. De kommer fra alle steder, og er veldig takknemlige for å få komme inn, ta en dusj og spise litt, sier Magnus.
Du har aldri ferie fra pilegrimene.
— Magnus Eng Eriksen Arteid
Fra Arteid og til Trondheim og Nidarosdomen er det 529,4 kilometer.
– Har dere selv tenkt å gå dit?
Både Magnus og Annika rister på hodet.
– Jeg tror ikke jeg hadde klart det. Jeg pleier å si til dem at jeg synes de er flinke, som ikke blir leie. Jeg tror mange ville bare gitt opp.
Jeg tror ikke jeg hadde klart det.
— Annika
