Martin Kolberg: Kaller KrFs sidevalg historisk feil og mener NHO bør takke LO hver morgen

Klokken er ni om morgenen lørdag 10. april 2005. Trøtte delegater finner plassene sine i Folkets hus på Youngstorget i Oslo.

Partisekretær Martin Kolberg inntar talerstolen på Arbeiderpartiets landsmøte for å tale om partiets situasjon.

Vekkelsesmøtet i Folkets hus

Kolberg har alltid vært den «grå» mannen i bakgrunnen på bilder av mer berømte AUF-ledere, partiledere og statsministre i Ap.

Han har vært organisasjonssekretær, kontorsjef, stabssjef ved Statsministerens kontor under Gro Harlem Brundtland og statssekretær i Thorbjørn Jaglands regjering.

Men denne lørdagen er det «apparatmannen» som kaprer overskriftene. Kolberg taler med en dirrende intensitet, som bringer tankene til fordums størrelser som Haakon Lie:

– Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen.

På bakerste rad nikker partiveteraner anerkjennende.

– Det var jo som et vekkelsesmøte, hvisker én av dem til en journalist etterpå.

Fem måneder senere vinner Ap, Sp og SV valget og danner den første rødgrønne regjeringen. I høst er det 15 år siden.

[ LES OGSÅ: Liv Signe Navarsete tror hun at hun vil bli husket for én spesiell setning ]

Det er ikke så mange igjen som har møtt Haakon Lie, for å si det sånn.

—   Martin Kolberg

Et halvt århundre

Neste år skal Ap kjempe for å gjenerobre regjeringskontorene. Det blir uten Martin Kolberg.

Aps retoriske stilikon, historiebok og grovarbeider har sagt nei til gjenvalg og trer av etter et halvt århundre i norsk politikk.

Hvem skal nå patosfylt erklære at «historiens kvern» vil trekke KrF mot Ap?

Og hvem skal minne nye journalister i Stortingets presselosje om at kinosalen i femte etasje – der Kolberg i dag har kontor – faktisk var nasjonalforsamling på 1950-tallet på grunn av oppussing i stortingssalen?

– Jeg er jo den siste i den generasjonen. Det er ikke så mange igjen som har møtt Haakon Lie, for å si det sånn, konstaterer Kolberg og graver fram nøkkelkortet til kontoret fra lomma.

I 2009 gikk han av som partisekretær. Siden har han representert Buskerud på Stortinget.

Nå skal ikke jeg dra i gang feil spor på dette intervjuet, men vi har vel litt tid.

—   Martin Kolberg

Intervjuet sklir ut

I dette intervjuet snakker Kolberg blant annet om:

•  Det rødgrønne prosjektet.

• Aps dårlige målinger og MDG.

• Forholdet til barndomsvennen Torbjørn Jagland og sin nemesis, Michael Tetzschner (H).

Men siden både Kolberg og journalisten er glad i digresjoner, så går det som det går: Det sklir ut.

Samtalen ved bordet på loftskontoret begynner med at Kolberg sier:

– Nå skal ikke jeg dra i gang feil spor på dette intervjuet, men vi har vel litt tid.

Han vil snakke om KrFs sidevalg, og om Aps forhold til «Kristen-Norge».

«En historisk feil»

– Vedtaket som Kristelig Folkeparti gjorde var en historisk feil, sier Kolberg.

Utsagnet kommer ikke fra hvem som helst i denne sammenhengen i Ap.

I 1975 programfestet partiet et positivt syn på Den norske kirke og kristendom. Historisk hadde forholdet vært anstrengt. I utvalget som for­beredte linjeskiftet satt en purung­ Martin Kolberg, som AUFs representant.

30 år senere arbeidet Kolberg, som da var blitt partisekretær, målrettet for også å bedre forholdet til en annen del av norsk kristenhet enn folkekirkelig­heten, nemlig de kristne organisasjonene – KrFs bakland.

– Mitt forhold til Kristen-Norge har vært et hat/elsk-forhold, sier Kolberg i dag.

Nestekjærlighetsbudet og at alle er skapt likt i Guds bilde er arbeiderbevegelsens budskap uttrykt med andre ord, mener Ap-nestoren.

Men det går i svart for ham når enkeltsaker – bioteknologi og abortlov – holdes fram som uoverstigelige hindre for samarbeid med Ap. Eller enda verre:­ Hvis Aps syn femstilles som «ukristelig».

[ LES OGSÅ: Tor Aukrusts bok endret Den norske kirke, Ap og KrF ]

Jeg kan ikke begripe den religiøse begrunnelsen. Ikke bare det. Jeg aksepterer den ikke.

—   Martin Kolberg

– Ubegripelig med Frp

– Jeg har sett på det som en sosiologisk konservatisme i deler av norsk kristenhet, som har hindret et godt samarbeid. Og jeg beklager det. Jeg beklager det virkelig. Jeg kan ikke begripe den religiøse ­begrunnelsen. Ikke bare det. Jeg aksepterer ikke at vi opptrer i strid med den kristne forståelse, sier Kolberg.

– Mener du at KrF argumenter sånn?

– Ja, det gjorde de åpenbart da det ble sagt at hvis de gikk til høyresiden, så hadde de en historisk mulighet for å vinne fram med deres kristne forståelse av bioteknologi og abortloven.

Kolberg er lei seg for KrFs valg og for at Ap ikke har videreført arbeidet med å skape nærhet til «det organiserte kristne Norge».

– For jeg kan ikke begripe – med så mye trykk på ordet som jeg nå sier altså, med utropstegn – jeg kan ikke begripe at denne delen av samfunnet så seg tjent med et samarbeid med Fremskrittspartiet. Hvis de ønsker seg en liberalistisk økonomisk utvikling, må det bero på at de egentlig står politisk til høyre i tillegg til å være kristne, sier Kolberg, og banker raskt i bordet.

– Okei. Men da er det sånn.

---

Martin Kolberg

• I sommerserien «de som skapte politikken» intervjuer Vårt Land sentrale politikere som gir seg i rikspolitikken etter valget.
• Denne uken står Arbeiderpartiets Martin Kolberg for tur.
• Alder: 71.
• Politisk karriere: Lokalpolitiker i Lier i Buskerud (1971-1979), organisasjonssekretær (1973-86), sekretær i AUF (1977-81), kontorsjef (1986-92), statssekretær og stabssjef ved SMK (1995-96), statssekretær i Forsvarsdepartementet (1996-97), partisekretær (2001-2009), stortingsrepresentant (2009-2021).
• Skal nå: Har sagt nei til gjenvalg. Samfunnsutviklingen går fort og Kolberg ønsker ikke å bli «en konservativ kraft», men heller slippe nye talenter til. Fortsetter som leder i Buskerud Ap fram til 2022. Håper han får litt å holde i for partiet etter det.

---

Spår sentrums død

– Ser vi en ny, politisk polarisering etter KrFs valg?

– Jeg vil ikke kalle det for ­polarisering. Men jeg spår at det tradisjonelle sentrum kan forsvinne ved valget. Og det rommet i midten kan fort bli fylt av Miljøpartiet De Grønne (MDG), sier Kolberg.

Samarbeid mellom sentrum og Høyre har vært en naturlig ting i mesteparten av hans politiske liv, mener Ap-veteranen.

– Men da var Høyre Høyre. Da var Høyre et verdikonservativt parti, ikke et liberalistisk. Frp har presset Høyre dit. Derfor tror jeg at KrF og Venstre vil slite voldsomt, for de har valgt et ­politisk ståsted som svekker ­deres integritet, sier han.

Dette så Senterpartiet alt tidlig på 2000-tallet og valgte side tidsnok, mener Kolberg.

– Deres primære interesser, distriktene og landbruket, kan aldri ivaretas med liberalistiske­ virkemidler. Det vet Sp. Uten sterk stat og kollektiv tenkning vil det bli betydelig svekket, sier han.

– Vil du beklage det om KrF og Venstre faller ut?

– Nei. Jeg formulerte en lov da jeg var partisekretær: Alle partier får de stemmene de fortjener, sier Kolberg, og blir taus for dramatisk effekt.

Folk husker Nytt på nytt

Tilbake til Folkets hus 10. april 2005: Dagen før har statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) kritisert LO-leder Gerd-Liv Vallas U-sving og inntreden i Aps sentralstyre. Debatten om «umoderne samrøre» mellom fagbevegelen og Ap har rast ­siden slutten av 1990-tallet.

– Etter den talen har det vært slutt på den diskusjonen, sier Kolberg i dag.

– Hvilken sak tror du folk vil huske deg for?

– Jeg håper det blir etableringen av det rødgrønne samarbeidet, sier Kolberg.

Ansiktet hans sprekker opp og blir et eneste svært glis.

– Men det jeg hører mest om er jo min opptreden i Nytt på nytt. Nå er det 13 år siden, men jeg blir minnet om den hele tiden, skratter han.

Kolberg og Arne Strand var gjester. Knisende fortalte radarparet om da Gro Harlem Brundtland skulle ha lege, men fikk til svar at det kun var dyrlege tilgjengelig.

[ LES OGSÅ: KrF og Kjell Ingolf Ropstad kartla Frps folk i detalj og satset høyt. Men noen andre tok siste stikk. ]

Det rødgrønne prosjektet

– Hvor sentral var du for at de rødgrønne fant sammen?

– Partisekretæren er prinsipielt viktig ved slike korsveier. Men det er takk og pris – takk og pris – ikke noe i Aps politiske utvikling som er noe enmannsforetak, sier Kolberg med alvorlig mine.

To diskusjoner måtte ryddes av veien internt før koalisjonen kunne­ bygges, forklarer han. Den ene var den gamle loven på Youngstorget om at Ap skal ­regjere alene.

– Den andre var å legge vekk denne idiotiske kampen mot SV. For Ap må kampen alltid stå til høyre, aldri til venstre, sier Kolberg.

Her var LOs støtte helt avgjørende, mener han.

Kolberg: Finnes egentlig bare én folkebevegelse

For Martin Kolberg er politiske partier bare toppen av kransekaka, det politiske­ uttrykket for «folkelig forankrede bevegelser». Skjønt, i hans øyne har vi egentlig bare hatt én slik bevegelse i moderne norsk historie:

– Arbeiderbevegelsen er den eneste som virkelig har vært sånn... kraftfull, sier Kolberg, og liksom føler litt på ordet:

– Nesten statsbærende i perioder, sant, nesten statsbærende, fortsetter han andektig.

Slik tenker Kolberg også om det rødgrønne prosjektet.

– Det var noe mer enn en parlamentarisk plattform. Vi var i ferd med å bygge en bred koalisjon i det sivile Norge, men det har blitt borte, sier Kolberg.

Kultur-Norge, idretten og frivilligheten – inklusivt den kristne – ønsker alle et sterkt fellesskap, mener han.

– Ikke privatisering og at pengene skal rå. Der har kanskje ikke Ap fulgt godt nok opp. Og nå har det blitt svakere, sier 
Kolberg.

Å forstå sin posisjon

Han virker en smule sliten, litt melankolsk, der vi sitter på kontoret. Snart ett år før stortingsvalget sliter partiet han har viet livet til fortsatt på målingene. Kun samarbeidet med fagbevegelsen forblir sterkt.

– Sosialdemokratiets makt og samfunnsforståelse bygger på to forutsetninger: Et levende­ folke­styre og organisasjonsmakten som sikrer at kapitalen må ta hensyn til arbeidsfolk, sier Kolberg.

For ham er samfunnsliv og ­politikk en evig kamp og ­balansegang mellom kapitalens interesser – å se pengene sine yngle – og «realkapitalen som arbeidskraften representerer».

– For det ingen kan komme forbi, er at det store flertallet av befolkningen sin kapital er deres­ arbeidskraft. Og det jeg er lei meg for når jeg nå nærmer meg slutten på en lang, politisk karriere, det er at det er så vanskelig for vanlige folk å forstå at det er det som er deres posisjon, sier Kolberg.

«Han er gæren»

– Hvem sin skyld er det? Du formulerte selv loven om at et parti får de velgerne det fortjener.

– Jeg mener at, begynner Kolberg, stotrer et øyeblikk, før han fortsetter:

– Den materielle velstanden har en sterk tendens til å dekke­ over klassemotsetninger. For det er klassemotsetninger, sier Kolberg.

Han begynner å veive hendene rundt hodet som om han plutselig er blitt gal.

– «Å», sier de, «han jo er helt gæren assa. Snakker han om klassemotsetninger? Det er jo ikke det i Norge i dag». Jo! I ­ordets prinsipielle forstand er det det: Kapitalen der, arbeidskraften der, sier Kolberg, og viser med hendene.

– At den forståelsen er såpass svak, må vi ta ansvar for selv. Men det er mye vanskeligere å trenge gjennom når folk sier at «vi har det bra». Og vi har det bra, sier Kolberg, og hever ­pekefingeren.

– Men jeg minner da om at Olje­fondet, som er et politisk produkt – som er et politisk produkt, bestemt av dette hus – gjennom strid! – har vært med på å skape velstanden og tryggheten vi har i dag.

[ LES OGSÅ: Berit Aalborg: Arbeiderpartiet trenger LO for å vinne valget. Det er et krevende prosjekt ]

Vi må alltid må være en fremtidsbevegelse.

—   Martin Kolberg

Ap og fremskrittet

I skyggen av fremtiden, heter en bok Sven-Eric Liedman skrev om modernitetens idéhistorie.

Troen på at vitenskapelig og teknologisk fremskritt vil gi folk lykkeligere liv, går som en rød tråd gjennom Vestens moderne historie. Men en uro for konsekvensene – at vi blir tannhjul i maskineriet vi har skapt, ødelagt natur – har fulgt moderniseringen som en skygge.

Ap har historisk stått for sterk teknologi- og vitenskapsoptimisme. Så også Martin Kolberg, synes det som. Han griper til denne tradisjonen når Vårt Land påpeker at Aps svake oppslutning kan gjøre de rødgrønne avhengig av MDG etter valget.

– At vi har vært store så lenge skyldes flere tunge forhold, ­doserer Kolberg.

– Det ene er at selv om du er stor, så skal du ha respekt for mindretallet. Og i store, nasjonale spørsmål skal du søke konsensus. Det andre er at du alltid må være en fremtidsbevegelse, sier han, og tar igjen en pause for dramatisk effekt.

– Og du må være teknologivennlig! Du må se på den teknologiske og intellektuelle utviklingen som et stort tilskudd til din politiske ideologi, fortsetter han.

Kåre Willoch og Colombo

Slik har Ap gjennom tiår ved makten skapt en «unik verdiskaping» her i det kalde nord, mener Kolberg.

– Og nå kommer miljøutfordringen. Da er mitt postulat: Den må vi gjøre til vårt nye felt. Vi må bruke vår historiske kunnskap og plattform til å skape en grønn økonomi på fellesskapets grunn. Da må vi ikke ha noen front mot miljøbevegelsen, selv om det er mye å diskutere med den. For den har kimen til fremtidssamfunnet i seg, sier han.

I fjor sa partiveteranen at Ap må anerkjenne at miljøbevegelsen er en «type folkebevegelse», som trengs for å feie Høyre-­regjeringen av banen.

– Kan dere samarbeide?

– Jeg sier ikke at jeg vil regjere med MDG. Egentlig er mitt ønske at sosialdemokratiet tar styringen her, slik det har gjort i alle vesentlige omstruktureringer av Norge. Men jeg vil gjerne legge til, sier Kolberg, og flirer:

– Når Kåre Willoch sier det må du lytte, for da kommer det viktigste.

– Litt sånn som detektiven ­Colombo sier rett før han skal gå: «Just one more thing».

– Jaja, nettopp. Hehe. Som alltid var sånn nerven i det hele. Men altså en liten ting, som ikke er en liten ting: Arbeiderbevegelsen må være en kunnskapsbevegelse, sier Kolberg, og tar en ny kunstpause.

– Vi har nok kunnskap om klima nå. Å gå forbi det vil være en grov, politisk unnlatelsessynd.

Næringslivet og NHO burde hver morgen begynne arbeidsdagen med å takke Landsorganisasjonen i Norge.

—   Martin Kolberg

Bør takke LO

Men de siste årene har Ap vært ridd av konflikter mellom nettopp partiets miljø- og industrifløyer. Sistnevnte representert ved tunge LO-forbund som Fellesforbundet.

– Kunne du da sagt «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen» igjen?

– Ja, for slike konflikter har vi hatt siden krigen. Det er ikke nytt, svarer Kolberg.

– Hvordan da?

– På felt etter felt har det vært mange konflikter med fagbevegelsen og innad i Ap. Tenk på gjenoppbyggingen etter krigen, hvor staten altså gikk rett inn og bygde bedrifter. Fysisk! Det var jo masse strid rundt det, sier Kolberg, som nå har fått vann på mølla.

– Jeg er jo fra Buskerud. Så sent som på 70-tallet ville fagbevegelsen at staten skulle subsidiere­ Kongsberg våpenfabrikk over statsbudsjettet, fordi de produserte militært materiale vi trengte­! Da sa vi nei, sier Kolberg, og hever pekefingeren:

– Men: Norsk fagbevegelse har alltid falt riktig ned. Den har alltid falt riktig ned. Norsk næringsliv og NHO burde hver morgen begynne arbeidsdagen med å takke Landsorganisasjonen i Norge. For at de er så omstillingsvillige, så fleksible og ikke skaper unødige konflikter.

– Jeg tenker ikke så mye på dette i dag. Punktum.

Det er vanskelig å tenke seg norsk politikk og Ap uten Martin Kolberg. Han har liksom alltid vært der. Kolberg er sønn av en jernbanemann, startet yrkeslivet på skofabrikk og skulle egentlig bli elektroingeniør.

– Hvordan kom du inn i ­politikken?

– Vi meldte oss inn i AUF og partiet. Det var bare sånn det var. Det var sosial læring det, svarer han.

Kolberg vokste opp sammen med Thorbjørn Jagland i Lier i Buske­rud. De to barndomsvennene gikk gradene sammen i Ap. Men da Jagland ikke gjorde ham til statsråd i sin regjering i 1996, tok vennskapet slutt.

– Var det vanskelig å svelge?

Kolberg blir stille.

– Jeg svarer med å si at jeg tenker ikke så mye på dette i dag. Vi har et helt ryddig forhold. Punktum.

– Mangler Ap profiler med ­deres bakgrunn i dag?

– Ja, altså, begynner Kolberg og sukker lavt.

– Byråkratiseringen og spesialiseringen av politikken holder nok, sterkt beklagelig, en del ute. De blir tatt imot med åpne armer, men færre engasjerer seg. Med ett unntak: AUF har aldri vært bedre enn det er nå, understreker han.

«Et gammelt ektepar»

Det siste tiåret er nok Martin Kolberg best kjent fra Dagsnytt 18 på NRK, der han stadig havnet i klinsj med sin nemesis i Høyre og Kontroll- og konstitusjonskomiteen, Michael Tetzschner.

– Hvordan er forholdet ditt til Tetzschner?

– Det var veldig dårlig, men har blitt veldig bra. Nå er vi er som et gammelt ektepar. Vi er ferdig krangla. Men egentlig er vi jo som ild og vann. sier Kolberg.

Men i 2017 var det slutt. Kolberg ble flyttet til Utenrikskomiteen av Jonas Gahr Støre – mot sin vilje.

– Hvordan var det?

– Det er ingen hemmelighet at jeg gjerne skulle fortsatt. Det var en veldig god tid. Vi løftet komiteens profil betydelig og greide å gjøre vesentlige ting med Grunnloven, sier Kolberg.

Giske-saken

Siden 2017 har det vært stille fra Kolberg. I stedet har Giske-saken satt sterkt preg på Ap.

Varslene mot Giske er ferdig behandlet av partiet, men kvinner i Stortings-Ap har i ettertid gitt uttrykk for at de nå opplever kulturen på arbeidsplassen som vanskelig – til og med giftig.

Kolberg vil si svært lite om ­saken:

– Jeg holder meg utelukkende til det som partiledelsen, sentralstyret og landsstyret har besluttet. Og har ingen kommentarer verken til eller fra.

– Hva tenker du om at kvinner har opplevd kulturen vanskelig?

– Jeg forstår og respekterer deres følelser fullt ut. Og det er viktig at vi tar lærdom. Ap har alltid klart å gå videre. Men her kan vi ikke gjøre det som om ­ingenting har skjedd. Da tenker jeg på ­organisasjonskulturen.

– Du har vært partisekretær. Tenker du at du har et med­ansvar for en eventuelt dårlig kultur?

– Partiets kultur er alltid et felles ansvar. Jeg har også min del av det.

[ LES OGSÅ: Alle Giske-varslerne på Stortinget har forsvunnet ut ]

Her bruker jeg uttrykket «den tid den sorg».

—   Martin Kolberg om pensjonisttilværelsen

Tiden etterpå

Heller ikke om pensjonisttilværelsen er Kolberg særlig meddelsom:

– Her bruker jeg uttrykket «den tid den sorg».

Men han vedgår at han er glad i å ta en sigar «ved såkalt festlige anledninger». På spørsmål om det kan bli en fulltidshobby, svarer Kolberg med en anekdote om tidligere statsminister Trygve Bratteli (Ap).

– Bratteli hadde et sterkt intellektuelt forhold til det meste – til alt egentlig. Etter krigen sa han at han hadde bestemt seg intellektuelt for at hvis han overlevde dette, så skulle han begynne å nyte livet. Det var vel rødvin og akevitt for hans vedkommende, i forsiktige mengder selvfølgelig, sier Kolberg.

Enn så lenge henger to bilder av Haakon Lie og Martin Tranmæl fortsatt på kontorveggen i Stortinget.

Og hver morgen når Martin Kolberg kommer på jobb, vil han se opp på dem og si som han alltid har gjort: «Kampen fortsetter».

---

Kolberg: Slik holder du en god tale

• – Politikkens skole har jo for lenge siden lært meg at hvis du skal klare å holde gode taler, så er det i hvert fall to regler som gjelder.
• – Den ene er at du må ha veldig respekt for de du snakker til. For hvis ikke så synes det. Og den andre er at du må tro på det du sier, at du må ha engasjement i det du sier. Du må jo gi av deg selv. Hvis ikke blir det bare opplesning.

---

MER FRA SOMMERSERIEN OM AVTROPPENDE POLITISKE STRATEGER:

[ • Liv Signe Navarsete (Sp) har stått i krigen og slått i bordet. Hun har blitt geniforklart og refset. Men selv tror hun at hun vil bli husket for én spesiell setning. ]

[ • Torbjørn Røe Isaksen blir politisk tidligpensjonist. Eller blir han egentlig det? ]