Hva ville Europa mistet hvis holocaust hadde skjedd tidligere?

Bokaktuelle Einhart Lorenz har samlet historien som nazistene forsøkte å slette fra det kollektive minnet.

Reportasje

Filosofen Baruch Spinoza, psykoanalytikeren Sigmund Freud, komponistene Mahler­ og Mendelssohn, den kvinnelige poeten Sarah Copia Sullam, eller Zhenia Hurvich, sistnevnte var en syerske som var med på å oversette Marx’ Kapitalen til russisk.

Alle disse – og mange til – møter vi i J­ødenes historie i Europa.

– Jeg liker egentlig ikke kontrafaktisk tenkning, men hvis man ser for seg at holo­caust hadde skjedd mange generasjoner tidligere: Hva ville ikke Europa mistet? Ved å tenke slik, blir vi klar over dimensjonene i det som gikk tapt, nemlig en rikdom som ikke er materiell, men intellektuell, kunstne­risk og menneskelig, sier Einhardt Lorenz.

Han er en pioner her til lands innen forskningen på jødisk historie, og er nå aktuell med en bok som tar sikte på å vise jødenes historie i Europa i hele sitt mangfold.

Jødenes historie i Europa (Dreyer, 2020) er en fortelling som strekker seg fra den spanske inkvisisjon og frem til mellomkrigstiden, som belyser både storpolitikk og hverdagsliv. Parallelt med skjebnen til kjente og ukjente menn og kvinner, får vi kjennskap til de ideene som preget jødisk tenkning og trosutøvelse. Vi tas mellom øst og vest, nord og sør.

– Det handler ikke bare om de mørke sidene. Disse har vi meget grundig behandlet i boken Jødehat. Nå ønsker jeg å vise frem det bidraget jødene har gitt på så mange felt, sier Lorenz, som er professor emeritus ved Universitetet i Oslo.

Derfor er dette også en historie om ­Europa, om vekselvirkningen mellom ­jødene og ­majoritetssamfunnet.

Et av de mest skjell­settende vendepunktene i denne fortellingen inntraff i Spania under inkvisisjonen. Da oppsto et krav om «blodets renhet» blant konvertitter. De var mistenkt for fortsatt å praktisere sin tro i hemmelighet. Dåpen var altså ikke lenger nok, og bare de med kristent blod, var å regne som ekte kristne. Definisjonen ble innført ved lov i 1449, og gjorde konvertittene til annenrangs borgere. Slik ble religionsspørsmålet gjort til et rasespørsmål, skriver Lorenz i det nye historieverket.

Situasjonen for de spanske – de sefardiske – jødene fikk store ringvirkninger. Mange ble tvunget på flukt, og fant nye muligheter under andre himmelstrøk. En som har satt spor etter seg er den nevnte Baruch Spinoza. Han vokste opp i det spanskættede, jødiske miljøet i Amsterdam på 1600-tallet, ble riktignok en fritenker som ble utstøtt fra synagogen, men inspirerte senere både ikke-jødiske og jødiske filosofer.

---

Einhart Lorenz

  • Einhart Lorenz (født 1940) er født i Hirschberg i Schlesien, Tyskland (i dag Jelenia Góra i Polen)
  • Han kom til Norge i 1965 og er i dag professor emeritus ved Universitetet i Oslo. Han har også innehatt ­Henrik Steffens-professoratet ved Humboldt universitetet i Berlin.
  • Lorenz har markert seg som forsker innen arbeiderbevegelsens historie, antinazisme og jødenes historie i Norge og Europa. Han har tidligere gitt ut blant annet Veien mot Holocaust (2003) og Jødehat (2005).
  • Aktuell med historieverket Jødenes historie i Europa (Dreyer, 2020)

---

Det vanskeligste å begripe er hvorfor mennesker i nesten alle verdens land er så opptatt av utdefinering av mennesker av jødisk herkomst.

—   Einhart Lorenz, forfatter og historiker

Friheter

Samtidig som boken forteller om ulike former for utenforskap og utgrensning, forteller den også om kretser som er opptatt av å bevare sine egne tradisjoner, og motsetter seg integrasjon.

– Kan ikke dette sees som en konsekvens av utenforskapet: Den som ikke blir akseptert, trekker seg også unna selv?

– Jeg vil ikke nødvendigvis se det slik. Før i tiden var et det ikke uvanlig at grupper­ levde adskilt fra hverandre i avgrensede samfunn, og dette kunne ved siden av trygghet også gi noen «privilegier». På 1600- og 1700-tallet kunne i enkelte stater for eksempel herskerne selge deler av befolkningen sin til et annet land som soldater, men dette skjedde ikke med jødene, og man kan si at de hadde friheter som deler av den kristne befolkningen ikke hadde. Historien må sees differensiert, det er mitt poeng.

Forskningen på jødenes historie har pågått lenge, og i mellom­krigstiden var flere opptatt av såkalte­ ‘gylne perioder’ i denne historien.

Fortellingen endte likevel uunngåelig i et mørke. Lorenz spør i boken om holocaust, drapene på 6 millioner mennesker, måtte bli en logisk konsekvens av en antisemittisme som hadde bygget seg opp gjennom århundrer.

(intervjuet fortsetter under)

---

– Fake news dukket ikke opp med Trump

  • Ervin Kohn, forstander i det mosaiske trossamfunn, og nestleder i antirastistisk senter mener Lorenz' nye bok er høyst nødvendig.
  • – Fake news dukket ikke opp med Donald Trump i 2016, sier Kohn, og legger til:
  • – Ved å kjenne historien, kan vi sette det som skjer i vår egen tid i sammenheng. Antisemittismen verken begynte eller sluttet med holocaust. Det er mange dumheter som kan gjentas, sier Kohn, og peker på to eksempler fra norsk offentlig debatt der han mener mange ikke forsto alvoret:
    NRKs 'jødesvin'-sketsj fra 2018.
  • En tegneseriestripe i Dagbladet fra 2013, der en baby ligger fastspent på et bord, mens blodet spruter.
  • Sakene møtte reaksjoner fordi de alluderte til gamle myter, bemeker Kohn. I første tilfelle gjaldt det anklagen om at jøder hadde uanstendig omgang med griser. I den andre saken, som Dagbladet hevdet at var et innlegg i omskjæringsdebatten, gjaldt det anklagen om at jøder utførte ritualmord på spedbarn, kjent som blodanklagen.
  • Som det fremgår i Lorenz' bok, vitner de tidligste kildene om at blodanklagen har opphav i 1144 i Norwich i England. Boken forteller også om de blodige jødeforfølgelsene i Spania, og hvordan jøder som praktiserte sin tro i hemmelighet ble omtalt som marraner –som betyr griser.

---

– Det er vanskelig å svare på hvordan holocaust ble mulig, konstaterer Lorenz, og peker på at mens tyskerne har trukket frem Versailles-traktaten og 1. verdenskrig som viktige faktorer, oppsto en egen holocaust i Romania uten noen Versaillestraktat. Også i Polen og Ungarn var antisemittismen ­meget levende, og i Frankrike var en voldsom antisemittisme synlig under Dreyfussaken.

– Det som er sikkert, er at motkreftene var for svake. Vi kan sammenligne Tyskland med Frankrike, som også hadde sitt kollaborasjonsregime under okkupasjonen, men som også hadde utviklet kraftige motstemmer i kjølvannet av Dreyfussaken. Vi kan se det slik at den demokratiske ­offentligheten sviktet, og deri ligger det også en utfordring til vår tid. Forhåpentligvis vil leseren se hvor viktig det er å mobilisere mot ekstreme ­høyrekrefter, sier Lorenz.

Fra ord til handling

Han viser til historikeren Shulamit Volkov, som mener en viktig forskjell mellom keisertidens antisemittisme og nasjonalsosialismens antisemittisme ligger i at den forflyttet seg fra papiret til talerstolene.

Den nye antisemittismen var mindre preget av skrift enn av tale, og den ble en oppfordring til handling.

Spørsmålet er derfor hvor tolerante skal vi være overfor de intolerante, mener Lorenz:

– I vårt samfunn tror man på den frie ­diskurs og at vi kan overbevise gjennom ­argumenter, men hva skal man gjøre med folk som ikke er åpne for argumenter, men som knytter sine argumenter til vold? Hvor er toleransens grenser, hvor er meningsfrihetens grenser? I Tyskland har man for eksempel forbudt nazistiske symboler og det å fornekte holocaust. Og man må egentlig permanent diskutere hvor grensen skal ligge. Spørs­målet vi stilles overfor når vi ser på ­utviklingen av antisemittismen, er dette: Når blir ordene en oppfordring til handling? Jeg tror du har overskredet en grense når du ­kaller et menneske for et skadedyr, og sier at det ødelegger et samfunn. Da har du også gitt en carte blanche­ til å drepe.

(intervjuet fortsetter under bildet)

– Det vanskeligste å begripe er fikseringen

– Du har forsket på dette i en mannsalder. Hva er det vanskeligste å fatte?

– Det vanskeligste å begripe er i grunnen hvorfor mennesker i nesten alle verdens land er så opptatt av utdefinering av mennesker av jødisk herkomst, eller som de antar at er det. Hvorfor denne fikseringen? Det har selv­følgene sin bakgrunn også i at kristendommen var fiksert på jøder. Men også i sekulariserte kretser finnes det, sier Lorenz, og sier det må bli en egen bok den dagen han finner svaret.

– Hvilke deler av den eldre historien mener du at det er spesielt viktig å kjenne til?

– Jeg tror leserne vil se det litt forskjellig, ut fra egne interesserer. Noen vil være mest fascinert av jødenes rolle i utviklingen av ­naturvitenskapene, mens andre vil være mer interessert i for eksempel litteratur – ­Jiddisk var jo et verdensspråk i sin tid, og jødisk ­teater er i seg selv et spennende tema. Jeg synes også studentmiljøene på slutten av 1800-tallet er uhyre interessante, fordi det er nettopp universitetsmiljøene og de borgerlige sjiktene som forut for nasjonalsosialismen ble målbærere av antisemittismen. Det var nettopp sakføreren, læreren eller legen med sin sosialprestisje som spredde dette tankegodset ut til småbyene og landsbygda, avslutter Einhart Lorenz.

Spørsmålet vi stilles overfor når vi ser på utviklingen av antisemittismen, er dette: Når blir ordene en oppfordring til handling? Jeg tror du har overskredet en grense når du kaller et menneske for et skadedyr, og sier at det ødelegger et samfunn. Da har du også gitt en carte blanche til å drepe.

—   Einhart Lorenz

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Reportasje