Etter 2. verdenskrig ble mye feid under teppet: – Norge skiller seg ut

Mai 1945. Europa lå i ruiner. I Tyskland møttes Sovjetunionens røde hær og de alliertes styrker. Krigen var over, seieren over nazismen og fascismen ble feiret. Kollaboratører og forrædere ble stilt til ansvar for sviket.

Tysklands rettsprosess mot lederne i det tredje riket ble styrt av allierte.

Hermann Göring, riksmarskalk, Hans Frank, generalguvernør i Polen, Alfred Jodl, sjef generalstaben, Wilhelm Keitel, generalfeltmarskalk Joachim von Ribbentrop, utenriksminister, Alfred Rosenberg, sjefsideolog.

Alle ble henrettet. Unntatt én. Göring lurte dem som dømte ham. Han begikk selvmord rett før henrettelsen.

Medlemskap i NS var i seg selv en kriminell handling. De fleste straffene var lave, men det sosiale stigmaet stort

—  Øystein Sørensen

Italia valgte å glemme

Italia hadde ingen Nürnbergprosess. Il Duce, Benito Mussolini, ble drept av partisaner da han prøvde å flykte til Sveits i april 1945.

To år før var han blitt avsatt av sine egne, og så dramatisk befridd av tyske kommandostyrker. En ny, fascistisk republikk ble opprettet i Nord-Italia, mens resten av landet var okkupert av de allierte. I realiteten var dette en blodig borgerkrig, sier Øystein Sørensen, professor i historie:

– En komplisert situasjon, som preget rettsoppgjøret. Noen fascistledere ble drept, men fascismen fikk overleve.

Det skjedde få eller ingen reformer i rettssystem, skoleverk og byråkrati.

[ Gudny Høegh-Omdal var en viktig brikke i motstandsbevegelsen på Sørlandet. Hun overlevde Ravensbrück, men ble ingen helt før grandniesen begynte å lete i historien hennes ]

I Frankrike lynsjet selvjustisen tusenvis uten lov og dom. Østerrike trakk et glemselens slør over de som applauderte nazistene inn i 1938. Hitlers hjemland dekket seg bak et fikenblad: vi var «Hitlers første offer».

Flere forhold avgjorde hvilke rettsoppgjør de europeiske landene valgte:

Hadde landet vært okkupert av Hitler-Tyskland? Eller hadde det vært alliert? Hvilke politiske strømninger hadde preget nasjonen i mellomkrigstiden?

Kriminelt å være medlem av NS

– Norge skiller seg ut i Europa.

Øystein Sørensen etterlater ingen tvil. Det norske krigsoppgjøret skiller seg ut fordi veldig mange ble trukket for landssvikdomstolene. Prosentandelen av befolkningen som ble dømt, er høyere i Norge enn i noe annet tyskokkupert land.

Som professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo, har Sørensen forsket på rettsoppgjøret etter annen verdenskrig. En tydelig forklaring på mengden finner han i lovverket:

– En opplagt grunn er at det var forbudt å ha vært medlem av Nasjonal Samling – uansett hva man hadde gjort eller ikke gjort. Var du medlem av NS i 1940, fikk du straff etter krigen. Medlemskap i seg selv var en kriminell handling. De fleste straffene var lave, men det sosiale stigmaet stort.

Men selv om mange ble tiltalt, ble få dømt til den strengeste straffen: Døden.

Kun 25 nordmenn fikk dødsstraff og ble henrettet. Det er få i forhold til antallet som ble straffet, sier Sørensen, og viser til Danmark. Her ble flere dømt til døden, selv om okkupasjonen rammet Norge hardere enn dem.

[ En dag på 50-tallet ringer det på døra til Maria og Elizabeth Bellak i New York. De får en pakke av en grønnøyd mann. Den skal forandre livene deres ]

Tyskerjentene fikk unngjelde

I studiene av rettsoppgjøret ser Sørensen et annet trekk ved det norske. Relativt få ble lynsjet her i landet sammenlignet med andre land. De som rykket inn og fylte det tyske maktvakuumet maivåren 1945, klarte langt på vei å styre selvjustisen.

Men en gruppe fikk unngjelde. Tyskerjentene.

De fikk strengere straff enn de 55.000 NS-medlemmene, krigsprofittørene eller de opp mot 150.000 som hevet lønn på såkalt tyskerarbeid. Mange av kvinnene ble internert uten dom, mistet jobber og skoleplasser. De som giftet seg med tyske soldater, mistet statsborgerskap og ble deportert til et Tyskland, som lå fullstendig i ruiner.

En utredning fra HL-senteret anslår at mellom 30000 og 50000 kvinner var mistenkt for, eller hadde relasjoner til tyske soldater under krigen. De fikk offisiell unnskyldning først i 2018.

– Terskelen for vold blir lavere

I Frankrike ble mellom 10.000 og 20.000 mennesker henrettet med lynjustis uten lov og dom etter krigen. En forklaring finner Sørensen i krigsavslutningen.

Bortsett fra nedbrenningen av Finnmark høsten 1944, ble avslutningen på krigen i Norge heller fredelig. I Frankrike var det fra sommeren 1944 til våren 1945 både voldsomme krigshandlinger og harde kamper mellom motstandsbevegelsen og en forhatt milits av kollaboratører. Flere blodige massakrer fant sted.

– I en slik situasjon, når det er full krig og ingen vet hvem som har kontroll i morgen, blir terskelen for vold lavere, forklarer Sørensen.

De gode mot de onde

Historiker Anette Homlong Storeide peker på antisemittismen som preget Norge og nordmenn før og under krigen, når hun skal forklare rettsoppgjøret, der man skulle skille mellom dem som valgte galt og rett.

– Norge har bygd hele nasjonalfortellingen sin etter 1945 med forakt for nazismen; de gode mot de onde. Men så kom det fram at ikke alle deler av samfunnet var like patent.

– Hvordan de norske jødene ble behandlet, er et vondt eksempel på at det ikke går an å putte alle nordmenn på «den gode siden», sier Storeide.

Historikeren er førsteamanuensis på NTNU og ekspert på krigshistorie.

Krigshistorikeren sier fortellingene om rettsoppgjørene også bygger de europeiske landenes nye identitet etter verdenskrigen. Selv om det er lenge siden krigen, er det påfallende at hver gang det kommer en ny bok, film eller teaterstykke som ikke holder seg til den gjengse fortellingen om de fem årene, blir det rabalder, sier Storeide.

Hun henter fram en bok og en forfatter som fikk mye oppmerksomhet i 2018, Hva visste hjemmefronten? av Marte Michelet.

– Det stikker fremdeles dypt, 75 år etter. Så når forfatteren Michelet skriver kritisk om krigen, handler det ikke om Hjemmefronten, men om Norges sjel, sier hun.

Brakkebaronene gikk fri

NTNU-forskeren mener det er påfallende at det først og fremst var den politiske kollaborasjonen som ble slått ned på i det norske rettsoppgjøret, og ikke den økonomiske.

– De som hadde egne firma og selskap under krigen og fikk økonomiske fordeler av det, rettsforfulgte man ikke systematisk, sier hun.

De «store fiskene» – som Orkla og Norsk Hydro gikk fri – og kunne dermed bygge suksess i etterkrigstiden på teknologi, kunnskap og infrastruktur ervervet under okkupasjonen - mens mange mindre brakkebaroner ble dømt.

Helt opp til våre dager har det blitt feid under teppet at mange gammelnazister fikk lov til å gjøre karriere i Tyskland

—  Øystein Sørensen

Brakkebaroner var en folkelig betegnelse på norske forretningsfolk som stod for bygging av anlegg for den tyske okkupasjonsmakten under krigen.

Likevel mener Storeide det norske rettsoppgjøret var viktig, fordi overgangsjustis virker fredsskapende. Et rettsoppgjør gjør at majoriteten føler det skjer en rettferdighet etter en krig.

– Men, påpeker Storeide, slike oppgjør er utfordrende, når de blir for harde. For dersom seierherrene ydmyker taperne, mister oppgjøret legitimitet.

Helt til langt ut på 50-tallet ble Nürnbergprosessen sett på som urettferdig av den jevne tysker, forteller Storeide.

– Gammelnazister fikk gjøre karriere

Selv om krigsforbryterdomstolen i Nürnberg dømte de mest prominente til døden, ble ikke oppgjøret dyptgripende. Tusentall offiserer, akademikere, byråkrater og embetsmenn vendte ganske enkelt tilbake til et normalt yrkesliv i det som ble Vest-Tyskland.

Mange forsvarte nazismen helt til det siste.

Øystein Sørensen påpeker at når prosessene mot «de store» var over, var det en tendens til at man «i stor grad lot det være med det».

– Helt opp til våre dager har det blitt feid under matten at mange gammelnazister fikk lov til å gjøre karriere i Tyskland. Det gjaldt for eksempel jurister, leger og ulike universitetsansatte.

Dersom seierherrene ydmyker taperne, mister oppgjøret legitimitet

—  Anette Homlung Storeide

Store deler av oppgjøret var samlebåndsavgjørelser

– Dersom man skulle dømme hver eneste som støttet Hitler i Tyskland, ville det ikke vært mange som gikk fri. En gang må de sette strek – det er en utfordring i alle rettsprosesser etter store omveltninger. Etter murens fall, for eksempel, var DDR et infisert, gjennomkontrollert samfunn i DDR med angivere overalt: Hvem skulle man dømme da? spør Sørensen.

I det norske landssvikoppgjøret ble rundt regnet 50.000 nordmenn dømt i løpet av få år. Nesten like mange ble etterforsket og fikk saken henlagt eller de ble frikjent.

Sørensen sier at store deler av oppgjøret fikk et visst preg av samlebåndsavgjørelser, på godt og vondt for de tiltalte – og straffene ble mildere etter hvert som oppgjøret skred frem. Mest dramatiske utslag ga det for de strengeste straffene – enkelte som ble dømt til døden og henrettet i 1945‒1946, ville neppe fått dødsdom om saken deres var kommet opp i 1948, mener Sørensen.

30 nordmenn ble dømt til døden, 25 av disse ble henrettet. Av dem som fikk lange frihetsstraffer, slapp de siste ut i 1956.

[ 8.mai 1945 i Norge: Blendingsgardiner ble brent og folk gikk i tog. – En vidunderlig følelse, sier Aase Weydahl-Ottesen, som da var 12 år  ]