Ble til gjennom «Nobelpris-sædbanken:» – Jeg følte meg aldri som et designerbarn

I koret av basilikakirken Mission Dolores i San Francisco står Leandra Ramm, en liten kvinne med en kraftfull stemme.

Mezzosopranrøsten brer seg ut i kirkeskipet, når helt fram til tilhørerne på bakerste rad. Flickan kom ifrån sin älsklings möte, synger hun. Til tross hva sangteksten og det norskklingende Ramm-etternavnet tilsier, er hun ikke av skandinavisk opphav. Ramm har lært seg å synge på svensk for anledningen. Hun kan også synge på italiensk, fransk, tysk, spansk, russisk og tsjekkisk.

Sangstemmen og språkferdighetene har gitt henne­ roller i oppsetninger som Barbereren i ­Sevilla og Figaros bryllup i de mest prestisjetunge operaene i Nord-Amerika og Europa.

Og fremdeles er hun bare 35, hvilket ikke er en alder innenfor operabransjen, der de færreste når toppen før de tipper 40.

Et spesielt barn 

– Jeg har fremdeles flere oppsetninger jeg har lyst til å gjøre. Det er absolutt ikke slik at jeg har gått tom for fremtidsmål, sier hun noen dager etter konserten.

Jeg treffer henne på en restaurant ved bredden av San Francisco-bukta. Når hun ramser opp scen­ene hun drømmer om å stå på, er det lett å være optimistisk på hennes vegne. Hun fremstår som en «det bare ordner seg for». Smilehull dypner i kinnene når hun ler, og svarene er velartikulerte, men aldri selvtilfredse, selv når hun snakker om det nokså bemerkelsesverdige livet sitt.

Allerede ni måneder gammel kunne hun snakke­ og gå. Få år etter trakterte hun fløyteinstrument med en presisjon som gjorde at talentstipender finansierte den private skolegangen. I tenårene vant hun nasjonale og internasjonale­ sangkonkurranser. Deretter gikk det slag i slag fra Manhattan School of Music til operaen i San Francisco.

– Jeg fant tidlig lidenskapen min. Heldigvis hadde jeg også talent og oppmuntrende mennesker rundt meg. Jeg vurderte egentlig aldri noen annen karrierevei, sier hun.

De potensielle karriereveiene hun kunne slått inn på, var antagelig mange. Ramm var god på skolen og fikk på et tidspunkt målt IQ-en sin til over 135, hvilket er mer enn nok til å bli Mensa-medlem. Det mest bemerkelsesverdige med henne er kanskje likevel ikke evnene hennes, men at evnene kom som bestilt, bokstavelig talt.

Som en av avkommene fra sædbanken Repository for Germinal Choice – på folkemunne kjent som «Nobelpris-sædbanken» eller «genifabrikken» – er hun en av etterlevningene til et av de mest omstridte menneskelige ingeniørprosjektene i moderne amerikansk historie.

– Moren og faren min hadde veldig lyst på barn. De prøvde i sju år før de oppdaget at faren min var infertil. Da vurderte de adopsjon. Men så en dag fikk de en telefon fra bestemoren min som hadde sett et innslag på TV om en sædbank i California, sier Ramm.

Buffer mot idiotien

Repository of Germinal Choice, som sædbanken het, var ikke bare svaret på fedres infertilitetsproblem, men skulle også bøte på noe grunnleggeren Robert K. Graham mente var et samfunnsproblem.

Graham så til sin forskrekkelse at mange av de smarteste folkene i sin generasjon ikke fikk barn. Dette mente han ville utløse en «genetisk katastrofe» og intelligensmessig ­degenerasjon.

I Grahams øyne var det åpenbart at det å være smart, så vel som dum ­eller «såkalt imbesil», hadde en arvelig komponent. Fattige og lavt utdannede var i hovedsak ofre for sitt eget skaperverk, ikke sosiale omstendigheter. Hvordan skulle det så gå når nye velferdsprogrammer tilrettela for at disse gruppene kunne oppdra barn? Dumskapen ville uvegerlig bre om seg. Vitenskapen ville stagnere og økonomien kollapse, mente han.

Løsningen ble å starte en sædbank som kun samlet inn donasjoner­ fra ­nobelprisvinnere. Graham var ­antagelig inspirert av briten Francis­ Galton,­ som i 1869 utga ­boken ­Hereditary Genius. I utgivelsen skrev Galton, som selv var Charles Darwins fetter, at mange av øyrikets mest ­suksessrike menn var i slekt. Dette beviste etter hans skjønn at ­intelligens, såvel som dumskap, fulgte slekters gang.

Nyheten om «Nobel-sperm­banken» smalt snart ned som en bombe i nordamerikansk offentlighet. Hvem var denne mannen? spurte aviskommentarene. Forsøkte han å leke Gud? Enkelte mente prosjektet var like ­moralsk fordervet som ­nazistenes eugenikkprogram.

Til sitt forsvar uttrykte Graham at han slett ikke ville skape en «superrase». Han ville bare bevare menneskehetens intelligens. Hvis bare ett av donorbarna gikk hen til å bli en forsker som løste kreftgåten, ville det gagne oss alle i all fremtid, proklamerte han.

[ LES OGSÅ: Då Trygve Skaug vart kalla ein hyklar, slutta han som lovsongsleiar  ]

De så ingenting galt i at donoren var professor, men det sto ikke øverst på ønskelisten.

—   Leandra Ramm

Nobelbank uten nobeldonorer

Ideen om å akkumulere et lager av Nobel-sperm, var imidlertid lettere­ sagt enn gjort. Graham og medhjelp­ere reiste rundt i USA med reagensrør og annet nødvendig tilbehør, men bare tre nobelprisvinnere lot seg verve, deriblant fysikeren ­William Shockley.

Nobelprisvinnerne var imidlertid gamle, og donasjonene resulterte ­aldri i noen menneskelige avkom. Graham måtte derfor justere kravene og se seg om etter nye donorer. Han kontaktet professorer, forretningsfolk og andre notabiliteter i nordamerikansk samfunnsliv.

Innsamlingen kulminerte i en ­katalog systematisert etter farge­koder, som var revolusjonerende ­etter samtidens standarder. Spermbankens kunder kunne bla seg mellom kandidat blå, gul og grønn. Den ene var jusprofessor og skjenket med en IQ «godt over gjennomsnittet». Den andre var «mangemillionær, familie­orientert og med en utsøkt sans for humor».

Ramms foreldre valgte «Donor ­Lilla», men dråpene som ble sendt til adressen på Roosevelt Island i New York viste seg å ikke være ­befruktningsdyktige. De måtte derfor finne en ny donor og valget falt på ­«Donor Klar». Han var etter beskrivelsen professor på et eliteuniversitet og musikalsk. Han hadde også publisert bøker. Øynene hans var blå, håret blondt.

– Foreldrene mine så etter en ­donor som lignet på min far, sier Leandra i dag.

– De ville at en del av ham skulle­ være i meg. Faren min var musikalsk, intelligent og utseendet hans var nordisk.

Hun understreker at det ikke var i deres tanker å «designe et genibarn».

– Prioriteten deres var å få et barn som var friskt. I tillegg ville de altså at han lignet mest mulig på min far. De så ingenting galt i at donoren var professor, men det sto ikke øverst på ønskelisten.

---

Repository for Germinal­ Choic

• • Repository for Germinal­ Choice var en sædbank i ­Escondindo California, som var i drift mellom 1980 og 1999.
• • Grunnleggeren var oppfinneren Robert K. Graham. Graham var blitt mange­millionær ved å finne opp knuse­sikre brilleglass.
• • Repository for Germinal Choice hjalp i løpet av sin ­eksistens mer enn 217 ­kvinner å bli befruktet.

---

Far og datter

Leandra ble født i 1984. Søsteren og broren fulgte noen år etter, men de ble unnfanget med en annen donorfar, som var olympisk mester og forretningsmann. Selv syntes ikke Leandra det var noen rart ved sin egen eller søsknenes unnfangelse.

– Foreldrene mine fortalte meg om det da jeg var to år gammel. Jeg tenkte aldri på meg selv som annerledes. Det tror jeg heller ikke klassekameratene mine gjorde, men jeg snakket ikke om hvordan jeg hadde blitt til i tide og utide heller. Den eneste gangen det kom opp, var da et TV-team besøkte meg i klasserommet.

Hun sier også forholdet til faren ikke var affektert av at det ikke var noen blodsbånd mellom dem.

– Vi var veldig nære helt til han døde for to år siden. Det var et tungt tap da han gikk bort.

Prioriteten deres var å få et barn som var friskt

—   Leandro Ramm

– Jeg husker hjertet mitt gjorde et hopp da jeg så den opplysningen. Jeg visste at den biologiske faren min hadde gitt liv til flere, men det var ­likevel uvirkelig å se svart på hvitt at jeg hadde ukjente halvsøsken.

Ramm tar en sipp av kaffekoppen,­ som for å vekke seg selv opp fra drømmetilstanden slektsfunnet ­utløste.

– Jeg kontaktet den ukjente halvsøsteren min. Tilfeldighetene skulle­ ha det til at hun og den ukjente halvbroren min skulle møtes akkurat for første gang den dagen. De hadde planlagt møtet i over ett år.

Gjennom halvsøsteren ble hun gitt identiteten til donorfaren, en matematikkprofessor som hadde gått bort et par år tidligere.

– Jeg fikk aldri møtt ham, men jeg kontaktet familien hans og de tok meg imot med åpne armer. De fortalte om livshistorien hans. De viste meg fotoalbum og minnebøker. Til sommeren skal jeg på sleksstevne.

Opplysningene Ramms foreldrene hadde fått om «Donor Klar» stemte til punkt og prikke. Ettersom han var en respektert matematiker, fantes det også videomateriell av ham ute på nettet og Ramm har brukt mange timer på å scrolle gjennom Youtube-videoer de siste årene.

– Halvbroren min, som jeg ble forbundet med via 23AndMe, har forresten doktorgrad i matematikk. Han visste ingenting om donorfaren vår sin identitet da han vokste opp.

Trebansmor

Ramm, som i dag er trebarnsmor, sier at hun likevel ikke tror at akademiske ferdigheter eller intelligens nødvendigvis følger slektskapsbånd.

– Hvis det var opp til meg, så hadde vi fjernet ordet «smart» fra ordbøkene.­ Alle har en hjerne og ­muligheten til å ta til seg kunnskap og ferdigheter. Jeg er hellig over­bevist om at alle kan oppnå store ting i livet og at livsfasitene våre ikke står skrevet i genene.

Journalisten David Plotz skrev i boken The Genius Factory (2005) at mange av donorbarna fra Repository of Germinal Choice har gjort det godt i voksenlivet. Samtidig påpeker han at barna ikke hadde et gjennomsnittlig oppvekstmiljø. Ifølge Plotz var mange av foreldrene ambisiøse på barnas vegne, hvilket også kanskje var grunnen til at de oppsøkte akkurat denne spermbanken.

– Jeg hadde foreldre som var veldig til stede for meg og jeg tror det var hovedårsaken til at jeg ble den jeg ble. Hvis jeg kunne valgt mellom ­genene mine og hjemmet jeg vokste opp, så hadde jeg utvilsom valgt det siste.

[ LES OGSÅ: Mannen hennes tok på seg joggeskoene, løp ut og kom aldri tilbake. Karen Marie Berg venter på at lettheten i livet skal vende tilbake ]

Ramms egne barn ble unnfanget på konvensjonelt vis, men hvis ektemannen hadde vært infertil, ser hun ikke bort fra at de hadde kontaktet en sædbank, gitt at ektemannen samtykket.

– Hvis Repository of Germinal Choice fortsatt hadde eksistert, kan det også godt hende at vi hadde kontaktet den. Jeg ville også ha ønsket valgfrihet. Og jeg ville nok også ­ønsket at donorfaren lignet litt på ­ektemannen min.

Ettermælet

Repository for ­Germinal Choices grunnlegger, ­Robert K, Graham, døde i 1997. To år senere ble sædbanken nedlagt. På det tidspunktet hadde praksisen gitt over 217 avkom. Ramm møtte selv Graham i levende live og minnes han som «en hyggelig bestefarskikkelse».

Hvorvidt ambisjonen hans om å gjøre menneskeheten smartere, var et nobelt foretakende vil hun ikke felle en dom over, men hun er ikke i tvil om at den sagnomsuste sædbanken har fått varige konsekvenser.

– Hvis du går inn på nettsidene til en sædbank i dag, kan du krysse av en rekke bokser. Du kan velge høyde,­ hårfarge og interessene på donor­faren. Graham og Repository for Germinal Choice var den første sædbanken som katalogiserte donorer­ og egenskaper på denne måten, sier Ramm

Den andre historien

Noen par hundre mil nordøst for Ramm, i ­Illinois, sitter en mann som er mer negativ i synet på Repository of Germinal Choice ettermæle. Nick Isel lærte som sekstenåring at ­lastebilsjåfør-faren hans ikke var faren hans. Siden fikk han vite at han hadde 50 halvsøsken rundt om i Nord-Amerika, som alle hadde blitt unnfanget med assistanse fra Repository for Germinal Choice.

Isel er enig med Ramm om at sædbanken satte et uutslettelig avtrykk på fertilitetsindustrien og påpeker at de var de første som aktiv søkte ­etter «ønskelige menneskeige karakteristika».

I dag opplyser mange sædbanker for eksempel om at de kun vil han donasjoner fra menn over en viss høyde med høyere utdanning.

– Repository for Germinal Choice ga liv til 200 mennesker og ettermælet er mangslungent, men alt i alt vil jeg si at sædbanken var en mer moralsk tvilsom enn andre sædbanker på samme tid, sier Isel.

– Den hadde bare hvite donorer i katalogen og dette indikerer at Graham ikke bare ville spre genigener, men at han også mente at bare hvite kunne være genier. I tillegg gjorde han ikke skikkelige bakgrunnssjekker, hverken på giver- eller mottakersiden.

Isel viser til en artikkel i New York Times, som forteller historien om en straffedømt mor som Graham hjalp å befrukte. Han sier også at flere av donorene ikke innehadde ferdighetene de oppga. Enkelte underrapporterte også helseplager og mentale lidelser.

– Jeg har en mental lidelse som jeg arvet fra min biologiske far, som også hadde tegn på schizofreni.

Jeg mener industrien grunnleggende sett er uetisk

—   Nick Isel

Kjemper for sin døde bror

Isel igangsatte for noen år siden en underskriftskampanje for sterkere reguleringer av fertilitetsindustrien. Han kjemper for at sædbanker skal være forpliktet til å meddele donorenes sykdomshistorikk med donorbarn. Dette mener han vil bidra til en bedre tidlig innsats mot psykiske plager, som for eksempel depressivitet og schizofreni.

– Jeg har ikke snakket med alle de 50 halvsøsknene mine, men jeg vet at mange sliter med de samme tingene som jeg sliter med.

Isel vil også sørge for at taket over hvor mange avkom en donor kan ha senkes. I tillegg ønsker han at sædbanken videreformidler de psykologiske ettervirkningene det kan ha for donorbarn å ikke kjenne sine biologiske fedre.

I en ideell verden hadde han ­gjerne sett at spermbanker ikke fantes overhodet.

– Jeg mener industrien grunnleggende sett er uetisk, da den fratar barn tilgang på informasjon om sitt biologiske opphav. Som den pragmatikeren jeg er, vet jeg samtidig at fertilitetsindustrien er altfor lukrativ til at den forbys med det aller første og at et forbud ville skapt et svart marked. Jeg har derfor satt meg som mål å regulere den heller enn å fjerne den.

LES OGSÅ:

[ • Da morfar ble dødssyk, skjønte moren at sønnens verden snart ville revne ]

• Hun trodde ikke på Gud og ville ikke ha noe med kirken å gjøre. Så deltok hun i en begravelse som endret alt

[ • Ensomheten kan være beksvart. Og den kan gi lys. Solveig Leithaug har smakt på begge deler ]